VI SER HAN PÅ NETTHINNEN. Lillebjørn Nilsen på Østbanestasjonen i Oslo — ti år, liten og forskremt. Ingen kjente rundt seg, allerede med hjemlengsel og på vei til feriekoloni på Dal. Åtte uker borte fra mor. Og med «trillrund skalle klipt en gang for alle.»
Vi vet ikke hvorfor, men denne verselinjen fra Lillebjørn Nilsens «Stilleste gutt på sovesal 1» får oss alltid til å tenke på Norges Råfisklag. Kanskje er det bildene av eldre, alvorlige styreledere som gir oss assosiasjonene til den definitive hårsveisen i viseteksten. I Råfisklaget skifter man ikke toppledere i utide, for å si det slik. Ni styreledere og bare fem administrerende direktører gjennom 83 år forteller historien om et salgslag som velger sine ledere med stor omhu og så nær «en gang for alle» som det er mulig å komme. Til sammenligning har vi hatt 27 forskjellige fiskeriministre på 75 år, om vi holder Sylvia Brustad utenom.
Det er noe monumentalt over Råfisklaget. Gjennom mange tiår var laget den mektigste institusjonen i norsk fiskerinæring. Litt i spøk, men med mye alvor ble det hevdet at fiskeriministeren knapt kunne skrive et komma uten at Råfisklagets mektige ledere hadde gitt sitt samtykke. Johs Overå og Knut Hoem styrte Råfisklaget i 50 år, og bestemte det meste. Hvem som skulle få kjøpe fisk på strekningen fra Vevang til russergrensen, hvor kjøperbedriftene skulle ligge, hva de skulle betale for fisken og med det også langt på vei hva de skulle bruke den til. Råfisklaget var en samfunnsinstitusjon. Laget drev en omfattende egenproduksjon og nølte ikke med å ta stilling i alle saker, også de som strengt tatt tilhørte Norges Fiskarlags domene. Råfisklaget mislikte sterkt at Fiskarlaget skulle få rollen som næringens representant i de årlige støtteforhandlingene med staten, men var seg veldig bevisst den enorme makten fordelingen av pristilskuddene ga laget.
