Skrevet av:
Johan H. Williams
Av Johan H. Williams.
Norge taper på alle fronter. Finner vi ikke snart en løsning på fordelingen av de pelagiske bestandene i Nordøst-Atlanteren blir alle tapere — bestandene, fiskerne, fangstnasjonene og til slutt konsumentene. Hva kan vi gjøre for å få på plass en forsvarlig forvaltning? spør Johan H. Williams, som har skrevet denne interessante og svært deprimerende artikkelen. Alle tall er hentet fra offentlig tilgjengelige kilder, så som ICES og NEAFC. Williams var norsk delegasjonsleder i NEAFC fra 1999 til 2010 og deretter president i organisasjonen fra 2010 til 2016.
Da jeg gikk av som president i NEAFC etter årsmøtet høsten 2016 ble jeg intervjuet i «Fiskeribladet». Overskriften var «Varig kvotekrig tapper Norge for kvoter». Her uttalte jeg blant annet:
«Jo lenger disse kvoteforhandlingene trekker ut, jo større er sannsynligheten for at de nasjonale kvotene som settes blir retningsgivende for en fremtidig kvotefordeling. Noen tror kanskje at man løser noe ved å utsette saken. Men faren er overhengende for at det bare blir verre. Og verst blir det for de som forholder seg til tidligere etablerte fordelinger. De risikerer å bli tapere i det lange løp. På sikt blir det fort sånn at de nasjonale kvotene sementerer en ny fordeling. Derfor bør man nå sette alt inn på å få løst disse utfordringene raskt».
Det var i 2016. Hvordan har det så gått? La meg ta for meg hver av de tre bestandene. Jeg starter med NVG-silda.
NVG-sild
Frem til 2012 var NVG-silda under en i all hovedsak omforent forvaltning, som ble gjenstand for mindre justeringer i 2002 og 2005/2006. Det var enighet om en fordelingsnøkkel som ga 61 prosent til Norge, 14,5 prosent til Island, 5,2 prosent til Færøyene, 12,8 prosent til Russland og 6,5 prosent til EU. Men i 2013 sprakk det. Færøyværingene hadde lenge vært nokså tålmodig skitforbannet over en — sett med deres øyne — urimelig lav andel. I 2013 fastsatte derfor Færøyene sin egen kvote til 17 prosent av TAC. De andre partene holdt seg rolig, og vipps var norsk andel av den samlede fangsten nede på 54,5%.
Så kom Grønland på banen og fastsatte en nasjonal kvote som i 2016 var 20.000 tonn. I 2014 og 2015 hadde Færøyene tildelt seg selv en flat kvote på 40.000 tonn, men slo så til med 17,7 prosent i 2016. Norge, EU og Russland forholdt seg fortsatt rolige. Det innebar at Norges reelle andel av silda i 2016 var helt nede i 51,5 prosent.
I 2017 bestemte Norge seg for at nok fikk være nok. Vi fastsatte vår kvote til 67 prosent av den anbefalt TAC-en og har siden gradvis økt denne andelen til 76 prosent i fjor. Men det har ikke hjulpet mye! Færøyene og delvis Island fulgte nemlig etter, og bevilget seg stadig økende andeler. Norges reelle kvoteandel i 2019 var 55,4 prosent og i fjor vel 54 prosent.