Stø kurs mot grunna!

DET ER BARE DEPRIMERENDE. Forvaltningen av de tre store pelagiske bestandene i Nordøst-Atlanteren er en katastrofe. Vi kommer ikke på en mer dekkende karakteristikk. År etter år fiskes det 20-30 prosent mer enn det havforskerne anbefaler. Ingen tar ansvar. Alle skylder på de andre. Ved forhandlingsbordene rår anarki. Delegasjonene argumenterer utelukkende for fordelingsprinsipper som til enhver tid gagner dem selv best. At man av og til møter seg selv i døra, og argumenterer for det ene kriteriet i silde­forhandlingene og for det andre i forhandlingene om makrell eller kolmule, får så være. Her gjelder det å sikre seg størst mulige kakestykker.

Det er som regel enighet om totalkvoten. Men når partene deretter fastsetter kvoteandeler som i sum ikke blir 100 prosent, men kanskje 150 prosent, må det gå galt. Alle mener selvsagt at den kvoteandelen de selv har fastsatt er korrekt. Det er de andre som bidrar til overfiske. Og slik går nå dagene! I 2021 har partene holdt på mer eller mindre på samme måte i 10 år. Det er egentlig et under at bestandene av NVG-sild, makrell og kolmule har over­levd. Nettopp dette faktum er også mye av årsaken til at overfis­ket fortsetter. Havforskerne har ropt «ulv, ulv» for ofte. På tross av det store overfisket har bestandene vokst, rekruttert godt og økt sine utbredelsesområder. Partene har lært seg at det ikke er så farlig å ignorere kvoterådene fra ICES.

DET FOREGÅR ET SPILL SOM bare har tapere — bestandene, fiskerne, fangstnasjonene og til slutt konsumentene. De siste 20 årene er det også et spill hvor Norge har kommet svært dårlig ut. Svært dårlig! Tabell 1 viser de norske fangstandelene av de tre bestandene i fem års gjennomsnitt siden 2000, og totalt. Den er dyster lektyre, ikke minst for norske fiskere. Vi har tapt på alle fronter. Den norske fangstandelen av makrell er redusert fra 24 til 19 prosent, av NVG-sild fra 61 til 54 prosent og av kol­mule fra 37 til 26 prosent. For kolmula er tallene egentlig enda verre. I tabellen har vi nemlig ikke tatt hensyn til de kvotebyt­tene Norge har foretatt av torsk mot kolmule. Justerer vi for disse er den norske kvoteandelen av kolmule i dag bare 18-19 prosent.

Rundt årtusenskiftet sto norske fiskere for ca. 40 prosent av de totale landingene av makrell, NVG-sild og kolmule. Nå er denne andelen under 30 prosent. Sagt på en annen måte; i løpet av de siste 20 årene har Norge mistet 25 prosent av sine kvoteandeler. Vi er kort sagt blitt skvist. I det spillet som har foregått, og der grådighet trumfer måtehold og ansvarlighet, har Norge havnet med svarteper. Om Norge hadde hatt samme fangstandeler fra 2015 til 2020 som fra 2000 til 2005, hadde norske fiskere kunnet fiske over 300.000 tonn mer pelagisk fisk per år. Det dreier seg om tapte milliardverdier.

Tabell 1: Norske fangstandeler i prosent 2000-2020.

Kvotefordelingen for NVG-silda er selve skrekkeksempelet. For 20 år siden var det enighet om at Norge skulle ha 61 prosent av TAC-en. Det varte ikke lenge. Som tabellen viser har vår andel gått jevnt og trutt nedover. I 2016 var den helt nede i 51,5 prosent. Begeret var fullt, og Per Sandberg tok affære. I 2017 fastsatte Norge en ensidig kvoteandel på 67 prosent av TAC-en for NVG-sild. I 2018 økte vi til 70 prosent, i 2019 til 73 prosent og i fjor til 76 prosent. Det hadde ingen effekt. De øvrige landene gjorde akkurat som Norge. Også de økte sine andeler av TAC-en, og enda mer enn Norge. Resultatet ser vi i tabellen. Siden 2015 har den norske andelen av NVG-silda bare vært 54,4 prosent. Den som er mest grådig, kommer best fra det.

DET FINNES SELVSAGT INGEN enkle løsninger. Da hadde de vært funnet for lengst. Kystnasjonene rundt Nordøst-Atlanteren leter etter en vei ut av uføret. Men ingen vil ta regninga, i alle fall ikke en større del av den enn de andre. Situasjonen virker helt fastlåst. Hva som synes rimelig klart, og som også fremkommer av tabellen, er at Norge definitivt ikke har det største ansvaret for å løse flokene. Vi har jo bare tapt og tapt, og ingen kan i ramme alvor mene at det skal fortsette.

Vi har stjålet overskriften fra en artikkel av Johan H. Williams, og som du finner her. Han har helt rett. Det pelagiske fisket i Norge har stø kurs rett mot grunna. Men det har i reali­teten alle de pelagiske fiskeriene i Nordøst-Atlanteren. Vi har to forslag. Overlat kvotefordelingen til domstolen i Haag eller til FN. Hvis ikke, skift ut alle medlemmer i samtlige forhan­dlingsdelegasjoner og start helt på nytt!