OLJEPANDEMIEN

NATT TIL 25. OKTOBER 1969 skjedde noe som skulle forandre landet og folket mer dyptgripende og radikalt enn noen annen tildragelse siden Svartedauen kom til Bergen sommeren 1349. Vår hverdag, vår væremåte, vårt følelsesliv, vår tenkning og vårt gudsforhold skulle bli annerledes etter denne oktoberdagen.

På nattskiftet på boreriggen «Ocean Viking» oppdaget en kjederøykende nattevakt ved boretårnet, Ståle Salvesen, noen brune striper i boreslammet. Phillips var i ferd med å bore det siste hullet etter tre skuffende år. De ville ut av et tilsynela­tende gigantisk tapsprosjekt, og la bøndene på Jæren forbli i sin trauste jord- og gudsdyrkende tilværelse. Men 25. oktober foran­dret alt, og lille julaften 1969 kom julepresangen som varslet at nordmennene kanskje var blitt verdens rikeste folk.

Norge, en islagt steinrøys ut mot Nordishavet; noen ganske få millioner mennesker strødd langs en langstrakt strand ved havene, fiskerbønder, hval- og selfangere, trauste industriarbeidere i fjordene under de bratte fossefallene og seige sunnmøringer i møbelverkstedet. I denne natten, på boreriggen «Ocean Viking», begynte disse menneskene på en reise inn i eventyret som bare Askeladden hadde opplevd da han lutfattig og brått reiste seg fra aske-gruen og vant prinsessen og halve kongeriket.

Norge var en fattigper i Europa gjennom hele høymellomalderen, nedprioritert av danskekongene i 400 år, henslengt til svenske­kongene i 1814, vaklende ut i en etterlengtet frihet i 1905, hårdt rammet av krakket på Wall Street i 1929 og den påfølgende arbeidsløsheten i 30-årene, knuget av sildekollapsen i 1960.

25. oktober 1969 var vi fortsatt et folk som strevde med sakte fart fra fattigdommen mot middelklassen i vår verdensdel. I min oldefars barndom drakk de seg gjerne fra de traurige realitetene, så pass at vi måtte regulere spritsalget med forbud. Andre valgte å dagdrømme — nettopp om Askeladden. Helten fra folkediktningen var en nødvendig gestalt som vi kunne drømme om når levevilkårene i steinrøysa ble for triste. Vi var et dagdrømmende folk uten håp om drømmens oppfyllelse.

Inntil oktoberdagen 1969.

VI TOK DET MED FATNING OG sindighet — til å begynne med. Vettuge politikere planla et fremtidig olje-Norge for folk flest. Statoil og Statens Pensjonsfond ble etablert. Vi hadde tross alt hatt et diversifisert næringsliv, skapt i gudsfrykt og nøysomhet. Vi leverte god kvalitet for en rimelig penge, klær og sko, mat og drikke, redskaper og maskiner, tømmer og stål, ferrolegeringer, aluminium, kunstgjødsel, saltede, frosne og hermetiserte torske- og sildeprodukter, fiskemel og fisk-olje, skip i alle størrelser, fra fiskeskøyter til 200.000 tonns tankbåter. Vi var ledende på fiskefeltene, oppfant hvalharpunen, utviklet selfangsten, bygget de beste fiskebåtene. Fiskere fra hele Norden og Skottland/Irland kom til Norge for å bestille sine båter. Siden 1800-tallet hadde norske sjømenn dominert på alle verdens hav. På 1970- og 80-tallet var det et politisk fokus på vårt mangesyslende nærings­liv, som vi tross alt var stolte av. Hvordan skulle vi greie å bevare dette samtidig som vi spesialiserte oss offshore, sendte amerikanerne hjem og etter hvert utviklet en kompetanse og fikk ry av å være ledende innen oljeproduksjon til havs?

Da Gro Harlem Brundtland overtok i 1990, ble det gjort vedtak om å begrense olje/gass-produksjonen til 80 millioner oljeekvivalenter, nettopp for å skjerme vårt tradisjonelle arbeidsliv, som ble kalt for fastlands-Norge. Men gullet der nede blinket, og milliardene strømmet inn i Pensjonsfondet. Det var typisk norsk å være god, sa Gro, og vi ble verdensledende i oljeutvinning til havs. Vi penetrerte havbunnen, kilometervis vertikalt og horisontalt; den digitale revolusjonen muliggjorde etter hvert kobling, sveising og reparasjoner tusenvis av meter nede i borehullet. Man måtte bare glemme det besinnede, vettuge vedtaket. Da Gro gikk av i 1996, var produksjonen kommet over 250 millioner oljeekvivalent­er! Vannstrømmen i Donau var blitt for sterk.

Ingen kunne tøyle kreftene som pumpet opp milliardene i Pensjonsfondet.

MEN FASTLANDS-NORGE KOM PÅ sotteseng; det diversifiserte nærings­livet som var bygget opp gjennom mange generasjoner, måtte bare ofres. Kostnadene, og særlig lønnsnivået, tok etter hvert livet av bedrifter og hele næringer. Tusenvis av sjømenn, som represen­terte stolte skipsfartstradisjoner, ble satt på land og erstattet med spanjoler og filippinere. Skipsverftene i Kvinnherad, ver­densberømte for sin kvalitet, gikk konkurs, det ene etter det andre. Motorfabrikken på Rubbestadneset, også berømt for sin to-takts motor, fulgte etter. Wärtsilä i Finland overtok og outsour­cet restproduksjonen i Norge til Italia. Konkurrenten i Bergen ble først solgt til Rolls Royce. I disse dager kan motorprodusen­ten på Hordvikneset bli lagt i hendene på dubiøse russiske oli­garker. Forsvaret skjelver ved tanken på at norske militære fartøyer vil bli avhengige av russiske reservedeler! Flere av de andre flaggskipene i Bergens en gang så rike næringsliv er aller­ede solgt ut. I disse dager selger Hydro valseverkene ved alumi­niumsanleggene i Årdal og Høyanger til amerikanske oppkjøpsfond. Putin og Trump overtar norsk høyteknologi i verdenstoppen. Noen næringer har forsøkt å overleve ved å rømme fra landet og eta­blere seg i billige land, f.eks. deler av møbelindustrien. Bøndene kan ikke flyttes; de har fått beholde sine subsidier, men har gjennomgått en storstilt effektivisering og strukturering. Fiskerne måtte gi opp statsstøtten fra 80-årene, og her var behovet for omstrukturering enda mer presserende. Men de histor­ieløse menneskene i Riksrevisjonen har fortsatt ikke skjønt dette. Tyrkia og Danmark bygger nå gode og rimeligere fiskefartøyer for nordmennene og vedlikeholdet av norske fiske­fartøyer skjer i Danmark eller Polen. Vårt norske nettverk er i oppløsning!

Norske arbeidstakere rømte etter hvert fra golvet. Det nye olje­drevne Norge kunne tilby nye jobber uten skitt og støv, uten frost, kulde og regn, i tjenesteytende næringer og ofte bak digitale skjermer. Det unge Norge fikk etter hvert en utdannelse og en forventning om et behageligere yrkesliv. Fiskeindustrien, skipsverftene, entreprenør- og anleggsnæringene hadde ikke noe valg: De hadde fremdeles et «gølv» som skulle bemannes, og ti-tusenvis av arbeidsvillige hender ble hentet inn fra andre land og verdensdeler.

MEN DISSE NEGATIVISMENE drukner i dette enkle faktum: Vi har 11.000 milliarder kroner på bok. Her er ingen anger eller ruelse. Alle protester mot en oljevirksomhet som har ruinert store deler av fastlands-Norge forstummer etter hvert som vår felles bankbok, Statens pensjonsfond, bare blir feitere og feitere. Dessuten: hvis vi nå må begrense bruken av fossil energi, var det da ikke klokt å gjøre oljeverdiene om i penger snarest mulig? Selvfølgelig.

For vi kan være ved et tidsskille. Paris-avtalen av 2015 fordrer drastiske tiltak fra de enkelte landene for å redusere tempera­turstigningen og CO2-produksjon på kloden. At oljevirksomheten har eliminert viktige deler av vårt erverv, kan vi kanskje repar­ere over tid. Men vi får store problemer når vi snart skal stå til rette for resten av verden med et CO2-regnskap som ikke holder mål. I iveren etter å hente opp gullet fra havbunnen, har olje-Norge måttet prioritere businessen og faktisk gitt blaffen i Paris-vedtaket, som vi signerte under stor høytid. Vi har gjort som Ludvig XIV og Donald Trump og lukket øynene for de barske realitetene. «Etter oss kommer syndfloden.» Derfor holdt man frem med syndefallet.

Men så, altfor tidlig, kom syndfloden, revolusjonen, jordskjel­vet. Det skaket allerede under det store oljeprisfallet i 2014. De siste seks årene har olje-Norge ventet i frykt på den et­terfølgende sunamien, den grønne bølgen. Den skyllet inn over Oslo Børs da vi gikk inn i 2021. Fossile aksjer er helvete; grønne aksjer er himmel.

Så er den altså over, oljepandemien. Vi har hatt feber i 50 år, siden 25. oktober 1969. Vi kan puste ut, tørke vår svette panne og så smått forsøke å realorientere oss. Hva var det egentlig som skjedde?

GEVINSTEN ER SOM NEVNT EN pengebinge på 11.000 milliarder kroner. I tillegg kommer en vanvittig god kompetanse på offshore-produks­jon av fossil energi. Men kan den brukes til noe? Olje-flaggski­pene på børsen famler. De pumper opp grønne alternativer og gjør seg lekre for aksjemarkedet. Vindmøller? — Kanskje delvis og kanskje kanskje. Vi bidrar stolt med bakkeradar når Nasa lander Perseverance på Mars! Men det blir ikke arbeidsplasser og eksport av slikt, kun prestisje. På tapskontoen må vi i tillegg føre et lønns- og kostnadsnivå som må nedjusteres atskillig før vi kan restituere våre mangesyslende fastlandsnæringer og begynne å snakke business med resten av verden igjen.

Men det tyngste løftet må taes snarest for å ta igjen resten av Europa i kappløpet for å nå Paris-avtalens krav om 1.5 graders målet og halvering av CO2-utslippet innen 2030. EU har prestert en reduksjon av klima-utslippene på 26 prosent; Norge er way behind med 2,3 prosent. I denne konkurransen har vi gått oss vill i skogen, bokstavelig talt, siden vi ikke kan regne inn i vårt klima-regnskap all den mengde CO2 som skogen kan binde. Men det kan EU, ifølge Fremskrittspartiets John Georg Dale. Ufattelig. Nå er det armer og bein! Vi holder dommedag over oss selv, slik Peer Gynt (Henrik Ibsen) måtte gjøre. Panikk-forslagene strømmer ut fra regjeringskontorene.

Norsk fiskerinæring er en av de beste i klassen, med f.eks. en reduksjon av klimagass-utslippene på 42 prosent i perioden 2004-2015. I samme periode er CO2-utslippet fra fiskeflåten redusert med 23 prosent. CO2-utslippet måles i CO2-ekvivalenter/kgprotein. Her måles produksjon av torskefilét og makrell til henholdsvis 1,3 og 0,5. Ved produksjon av rødt kjøtt stiger verdien til 30! Men klima- og miljøminister Rotevatn tør ikke utfordre bøndene. Han trenger sårt stemmene deres. I stedet kaster han sine øyne på fiskerne. Vi er naive og forventer ros for våre flatterende statistikker, men ministeren gir oss ingen oppmuntrende klapp på hodet. I stedet foreslår han en økning i CO2-avgiften på bunkers som vil utradere store deler av fiskeflåten. Vi er gode, men ikke gode nok for Rotevatn. «Likefullt så skal der jamres», som Peer Gynt også sa.

Apropos Henrik Ibsen, vår verdensberømte dramatik­er. Han ville nok ha forelsket seg i klima- og miljøminister Rotevatn. For han likte å beskrive sine hovedpersoner ved å gi dem et passende navn. En mann uten hemninger, som klarte å rote bort en hel pelsdyrnæring i bytte mot en ministerpost, med fat­tige 2,2 prosent i ryggen, ville nok kunne forsvare en plass i Henrik Ibsens verdensberømte persongalleri.

Men dette skal vi skrive mer om i neste nummer. So long inntil da.