Da vart so stilt i leggara!

Her om dagen hadde jeg en lang, og som vanlig særdeles hyggelig prat med min svoger. Han er et oppkomme av gode historier, og har hukommelse som en elefant. Imitasjonsevnene hans er så absolutt per kasse, og når han gir til beste personer og episoder fra en forgangen tid kan jeg love at latteren ikke akkurat sitter langt inne. Jeg bruker å si at ingen oppdiktet historie eller vits kan måle seg med virkeligheten. Svoger Øyvind sitt «arkiv» i så måte er det beste bevis på det.

Historiene relaterer seg ofte til personer og tildragelser på hjemtraktene våre. De er på ingen måte ondskapsfulle eller lyte­komiske, og de omtalte personene trenger slett ikke å være såkalte originaler. Tvert om! De kan like gjerne være de flotteste hedersfolk som hadde egenskaper litt utenom A4-arket, som satte farge på lokalmiljøet, og som kunne komme opp med akkurat DEN bemerkningen eller kommentaren. Tro meg! Vi har et mildt sagt rikholdig materiale å øse av, og jeg vil inderlig håpe at alle lokalmiljøer kan vise til det samme. Uten slike personligheter blir samfunnet grått, kjedelig og fargeløst.

Overskriften gjelder noen karer som var på sjøen med liner. De var i full sving med kastingen, og vedkommende sto bak i linekas­teren eller leggeren, fikk stampene på plass og knyttet sammen linene. Ved et tilfelle glemte han det siste, slik at enden bare forsvant til havs. Dette var jo både ubeleilig og pinlig, og da skipperen skulle informeres om det inntrufne måtte ordene velges med omhu. Det var da den udødelige forklaringen kom: «Da vart so stilt i leggara»!

Samme mann var en gang på basar sammen med sin bror. Broren kjøpte lodd og årer i villen sky, mens vår venn var noe mer tilbakeholden. Broren hadde et lyst og optimistisk sinn, og sa som så at hadde det vært «knagje» innimellom hadde heldigvis familien berget seg stort sett brukbart. Da kom den lille pro­testen: «Njaaa. Da har ikkje alltid vore so. Hugsa du kyra vi hadde heime? Ho va’ so panta at ho tok ikkje kalv eingong»!

 

 

Far til disse to var en bramfri herre som gjerne styrte forbi alt utenomsnakk, og gikk rett på sak. Han skulle ha noen ruller med gjerdenetting, og riktig adresse for den slags var Berstad i Bergen. Han ringte dit, og fikk etter hvert en mann på tråden: «Goddagen, Berstad-mann», lød innledningen. «Ja, goddag», sa den andre, litt avventende. Så kom bestillingen: «Ja, du må sende meg fire rulla tå da sterkaste svineria du har, for du skjøna: Kyrne hass Måriss går nett so trænåle’ tvert igjønnå garden»!
Oversettelse er forhåpentligvis unødvendig.

Denne mannen kunne også gi til beste en historie med en vidunder­lig blanding av skryt og beskjedenhet. Han beskrev en mann som han hadde vært i klammeri med, og visstnok også håndgemeng. «Han va’enj store, formektige brytar, og sterke so’enj okse. Da va sovidt eg tok hånnå».