Med Storfjorden er vi midt i Sunnmøre. Og ut mot sunnmørskysten og inn under de steileste sunnmørsalpene. Storfjorden er en fjord for store tanker, på ishavet eller i oppdrett. Fjordfisket er mer beskjedent, men oppfinnsomheten og teknologikunnskapen er stor så det holder.
De som cruiser inn mot verdensarvfjorden innerst med kikkertsiktet mot fjellgårder fra 1600-tallet, aner ikke at de også passerer bedrifter og folk som skaper fremtidens næringsveier.
Vi kunne ha begynt på Flydalsjuvet. Posert oss inn i Norges mest kjente motiv ved siden av Holmenkollbakken, Bryggen i Bergen, midnattssola og et par Vigeland-skulpturer. Geirangerfjorden nedenfor er så mye fjord at den er på UNESCOs verdensarvliste. Den får Hurtigruta til å gjøre en håpløst lang omvei nordover sommerstid. Fra dekket på vei tilbake mot Ålesund ser passasjerene fotogene fosser og gårder som henger over fjorden som om de var nyoppsatte kulisser og ikke dokumentasjon på fordums sunnmørsslit. I dag er det Storfjordens venner som tar seg av disse gårdene og tunene, som fascinerer nå, men var ren overlevelse i går. Selvfølgelig var fisken i fjorden med på å gjøre overlevelsen mulig. Vi begynner likevel ikke der, men i motsatt ende. Så langt ut i Storfjorden at både en og tre vil rope opp og melde at vi drar det for langt. Men Storfjorden er ikke bare stor, men også lang. Ifølge Wikipedia begynner det hele ved Sulafjordens munning mot havet: «mellom Kvitneset på Hareidlandet og Eltraneset på øya Sula». I så fall er Brandal innenfor, og der begynner vi.
Ishavspionerbygda
På Ishavsmuseet begynner vi faktisk. Og det er lov å spørre om Brandal og Hareid er fjord eller ingen av delene? Ser vi vestover fra Brandal stanger synet i Godøya, men hadde vi fulgt veien eller kysten litt lenger vestover, hadde vi nådd Kvitneset med storhavet rett ut.
— Hareid er inngangsporten til verdensarvsfjorden og åpningen til ishavet, proklamerer Hareid-ordfører Bernt Brandal ved inngangen til Ishavsmuseet Aarvaak. «Aarvak» er en ishavsskute som i 1915 ble kjøpt av den store nordområdepioneren Peter S. Brandal og som i dag er hovedattraksjonen til museet. Historien går lenger tilbake og har i en viss forstand aldri tatt slutt. Vi kunne ha begynt med den klassiske sunnmørsåttringen, som var en av våre beste havbåter før motoren kom, og som forutsatte at Hareid-folk og andre evnet å gå sammen i båtlag. Etter 1890 kom de første motorene, men da fikk vi altså den første seildrevne ishavsferden.
— I 1898 reiste de første ishavsskutene fra Brandal i isen. Dette var starten på en ny næringsvei for Sunnmøre og Vestlandet, og Brandal ble et senter for selfangst og polare ekspedisjoner. Miljøet i den vesle bygda var enestående, med anlegg for selprodukter og produksjon av sildeolje, og levende isbjørn og moskus ble tatt videre til dyrehager i Europa, forteller prosjektleder for «Vekst i Hareid», Julie Sundgot Andersen. Til historien hører også etableringen av Kings Bay Company og av byen som Peter S. Brandal ga navnet Brandal City, men siden fikk navnet Ny Ålesund. Ifølge leder for Ishavsmuseet, Webjørn Landmark, ga første verdskrig og behovet for fett til våpenproduksjonen den første storhetsperioden for selfangstskutene. Den andre kom etter andre verdenskrig. I alt har det vært 47 ishavsfartøy fra Brandal og 57 fra Hareid. Disse kunne samtidig mer enn å takle ishav, og bidro sterkt til at Brandal var en viktig havn og et viktig miljø i sildeeventyret på 1950-tallet.
