Leder
Sideblikk
Ikke i en skuff!
«Alle» er enige om at det er tid for handling. Lønnsomhet, bearbeidingsgrad og kamp om råstoff er gode argumenter. Tilføy grønn omstilling, fiskekriminalitet og distriktspolitikk, og stemningen er satt.
I DESEMBER 2014 OVERLEVERTE Sjømatindustriutvalget, ledet av professor Ragnar Tveterås, NOU 2014:16 «Sjømatindustrien». Da høringsfristen gikk ut hadde over 80 instanser gitt svar. Flere påpekte at sjømatindustriutvalget så mer på fiskerinæringen og fiskeflåten enn på sjømatindustrien, og at mange av forslagene ikke hadde politisk fotfeste. Utvalget foreslo å oppheve leverings-, bearbeidings- og aktivitetspliktene. Videre foreslo flertallet i utvalget at sjømatindustrien kunne eie fiskekvoter for å «utvikle konkurransefortrinn knyttet til økonomisk organisering», og at førstehåndsmarkedet for villfisk skulle foregå gjennom en nøytral markedsplass. Mindretallet anbefalte at fiskesalgslagslova skulle bestå, men at styresammensetning eventuelt kunne justeres. For verdikjeden for oppdrettslaks vektla utvalget mulighetene for en jevn og forutsigbar bærekraftig vekst, bare begrenset av hensynet til miljø og fiskevelferd. Siden har vi fått en ordning med utviklingskonsesjoner, landbasert matfiskoppdrett, satsing mot offshore oppdrett og trafikklyssystemet.
For fiskeindustrien har det imidlertid skjedd lite. Horisontal og vertikal integrering, konkurranse og markedstilpasning var nøkkelord hos Tveterås, men viste seg å være alt for liberalt. Rett nok har det kommet flere utvalg, utredninger og anbefalinger for fiskeindustrien, men lønnsomheten er fortsatt for lav, bearbeidingsgraden synkende, kampen om råstoffet økende og markedstilgangen stadig mer krevende.
PÅ KVINNEDAGEN 8. MARS I ÅR overleverte et nytt sjømatindustriutvalg ledet av dekan Kathrine Tveiterås en rapport om grønn verdiskaping og økt bearbeiding i sjømatindustrien. «Bearbeidingsutvalgets» rapport ble umiddelbart sendt på høring. Der Tveteråsutvalget ble kritisert for å kaste ballen for høyt, har dette utvalget kommet med 32 konkrete anbefalinger som ligger innenfor det utvalget definerer som realpolitisk mulig. Flere av tiltakene oppleves som «et skritt på veien». Man kunne gått lenger, men da kommer man ingen vei. Bearbeidingsutvalget har bestrebet seg på å IKKE havne i en skuff!
Den 1. juni gikk høringsfristen ut. Da var det kommet 22 høringssvar med til sammen over 52.000 ord. Det høres mye ut, men er hele 50 færre høringssvar enn Tveiterås-utvalget utløste. Samtidig virker oppslutningen denne gangen å være langt bredere, og man samles også om flere av forslagene. «Alle» er enige om at det er tid for handling. Lønnsomhet, bearbeidingsgrad og kamp om råstoff er gode argumenter. Tilføy grønn omstilling, fiskekriminalitet og distriktspolitikk, og stemningen er satt.
I høringssvarene er det støtte til de fleste av forslagene, og min spådom er at mange av de 32 tiltakene vil kunne gjennomføres uten for mye ståhei. Fiskarlaget, Fiskebåt, Fiskarlaget Nord, Kystfiskarlaget og Norsk Villfisk har lagt seg på en konstruktiv linje, selv om også Tveiterås roter i «fiskernes bedd». Ikke overraskende går samtlige imot forslaget om «utviklingskvoter» for fiskeindustrien. Det tror jeg likevel kommer, i en eller annen form. De er naturligvis også kritiske til de syv forslagene som påvirker salgslagene, men pragmatiske nok til å stille seg bak forslaget om et årlig «forventningsbrev» fra departementet til salgslagene. At omsetningsplattformen vil bli mer nøytral i årene som kommer er uunngåelig.
PELAGISK FORENING HAR EN litt mer kritisk tilnærming, og oppsummerer godt hva mange i flåteleddet tenker:
«Pelagisk Forening er undrande til at eit utval tungt representert av fiskeindustrinæringa, og utan ein einaste fiskar som medlem, går inn for inngripande endringar på fiskarsida. Eit utval utan medlemmar som er fiskarar bør sjølvsagt ikkje vektleggast når det gjeld spørsmål på fiskarsida. Pelagisk Forening vil gje uttrykk for at utvalet med fordel kunne vore meir konkrete på kva landindustrien sjølv bør gjera for å auka graden av tilverking i Noreg.»
At fiskeindustrien foreslår endringer på fiskersiden som kan ha betydning for dem, skulle bare mangle. Men jeg er enig i at utvalget med fordel kunne vist til flere tiltak fiskeindustrien selv kan gjøre. Inntrykket etter flere år med utredninger, utvalg og skuffer, er dessverre at rammebetingelsene fiskeindustrien jobber under ikke legger til rette for dette i tilstrekkelig grad. Det kan vi forhåpentligvis få en endring på nå!