Våren har brakt oss — i tillegg til krig, dyr strøm, dyr bensin og nytt nasjonalgalleri — to krevende saker som har med forskning og politikk å gjøre. Og med store penger. Den ene dreier seg om Forskningsrådets styring av pengebruken og førte til at hele det gamle styret i Forskningsrådet måtte gå. Det skapte hodekløing for dem som prøvde å finne ut hva som egentlig hadde skjedd, og bekymring for dem som var redd for at det ville svekke fremtidig forskning. Det er vanskelig å mene mye om dette. Det som eventuelt vil rammes er mest grunnforskning, og for næringens del tar det som regel lang tid før det får utslag. På alle måter er det likevel uheldig om den svekkes. Så er det tenkelig at denne oppryddingen faktisk måtte til.
Det andre gjelder Ocean Space Centre. Trondheims blåskimrende Soria Moria slott som skal bli et av verdens mest avanserte anlegg for forskning og utdanning med fasiliteter og lokaler i verdensklasse. Opprinnelig var kostnadsrammen 8,2 milliarder. Nettopp størrelsen, «flottheten» og de store visjonene har gjort at satsingen har blitt omtalt som jålete og dekadent av landets finansminister. Både uttalelsen og de store kuttene med tilhørende utsettelser skapte stor virak. I tillegg til at man i fremlegget til revidert nasjonalbudsjett foreslo å redusere bevilgningen med 405 millioner kroner, var det også snakk om å utsette byggestarten til senest 2025. Planen var å starte byggingen i høst.
Og det gjør man også — starter i høst — etter den siste snuoperasjonen. Det tror jeg vi kan være glade for. Vedums og Dagsavisens karakteristikker av prosjektet som jålete vitner om litt for stor avstand og kjennskap til det hele. Også vi i Norge må finne oss i at ikke alt blir så fint, stort og kostnadsromslig som tenkt. Men å stoppe et løp på den måten man tok til orde for i mai, får en del uheldige konsekvenser som også kan måles i kroner og øre til slutt. Vi er glade for at det blir oppstart i år likevel. Så får vel prosjektledelsen som så mange andre lære seg nye kutteteknikker de ikke visste om.
Å rapportere død fisk er en lite lystig plikt. Dødstallene man dermed bidrar til, er heller ikke lystig lesing. Så lenge de heller ikke gir mer informasjon om årsaken til at laksen har dødd før slakt, blir det også lite å lære av disse dataene. Tanken om å samle og dele mer informasjon er ikke ny, men krevende å realisere. Ved at flere krefter har dratt i samme retning, ser det ut til at vi kommer videre. Det kan på sikt få totaltallene ned.
Fiskehelsedatabasen har så lang historie, så mange begynnelser, så mange bidragsytere og så mange innfallsvinkler at det kan være vanskelig å velge hvor man skal begynne. Da er ofte det beste å begynne med en død fisk. En død fisk skal vise seg å være komplisert nok, men er i alle fall et konkret utgangspunkt. Når fisken dør før den skal, er det dessuten et problem, både for fisken og alle rundt. Når tilstrekkelig mange fisk dør på den måten, blir det et varsko om at noe er galt og om økonomiske tap. Når tallene meldes inn, som loven krever, har de hatt en tendens til å bli store når man summerer opp, og svekke næringens omdømme når de gjøres kjent. For 2021 var tallene altså rekordhøye 54 millioner døde laks i sjøanleggene — eller 15,5 prosent. Uten at tallen og tilhørende informasjon nødvendigvis gjør noen så mye klokere. Som regel har enkeltselskapet eller laboratorieselskapet oppdretterne bruker, en rimelig god oversikt over hva fisken har dødd av. Veterinærinstituttet får inn prøvesvar fra noen oppdrettere, tar noen prøver selv og har de siste årene også fått inn fra private laboratorier etter avtale. Det blir likevel for spredt og spedt.
— Oppdretterne sitter på mye informasjon og har ofte gode oversikter over årsaken. Problemet er at denne informasjonen er individuelt tilpasset fagsystemene og at disse dataene ikke kan aggregeres slik det er i dag, sier fagsjef Miljø og Helse i Sjømat Norge, Karoline Skaar Amthor. Slik sammenslåing av data vil være en forutsetning for å gjøre regionale eller nasjonale sammenligninger.
