Vår redaktør er blant dem som tror at fremtiden tilhører lukket matfiskproduksjon av laks — i sjø og på land. Det vil mange oppdrettere mislike. Men om næringen ikke løser utfordringene med lakselus, rømming og produksjonstap, er en overgang til lukket rett og slett uunngåelig.
I 2007 — altså for 15 år siden — tiden løper så alt for fort, besøkte vi Ramme Gård utenfor Hvitsten i Vestby kommune, like sør for Oslo. Mange av leserne vet det sikkert, men Ramme Gård er liksom øyenstenen til Petter Olsen — eller Petter Halfdan Rudolf Fredrik Olsen for å være helt korrekt, yngre bror til Fred Olsen, og han som for noen år siden solgte en utgave av Edvard Munchs «Skrik» for den nette sum av 120 millioner dollar, den gangen ca. 700 millioner norske kroner. Hadde han solgt til samme pris i dag ville salgssummen ha vært over 1,1 milliarder omregnet i kroner, men det er en annen sak. Kanskje burde han ha ventet.
Det mange av leserne neppe vet, er at Petter Olsen er en såkalt «deadhead». Han er altså blodfan av den psykedeliske rockegruppa «Greatful Dead», og i 2007 hadde han invitert Bob Weir, «Grateful Dead»s legendariske sanger og gitarist til Ramme Gård for å spille. En av dem vi møtte denne søndags ettermiddagen i 2007 var av alle Kurt Oddekalv. Han og Petter Olsen var godt kjente. Den steinrike skipsrederarvingen var en av mange økonomiske bidragsytere til Norges Miljøvernforbund.
Vi kom i snakk med Kurt’n, og som vanlig tok det ikke lang tid før vi begynte å krangle om norsk lakseoppdrett. «Få dritten på land», argumenterte den hardtslående miljøaktivisten, eller i det minste over i lukkede anlegg i sjø. Det første oppfattet vi den gangen som utopi. Det andre hadde vi heller ikke særlig trua på. Kurt’n var derimot skråsikker på at norske politikere ville pålegge lukkede oppdrettsanlegg senest i løpet av de neste seks-syv årene. Vi var like overbevist om det motsatte. Resultatet ble følgelig et veddemål om en kasse utsøkt rødvin.
Påbud om lukket?
Som alle vet i dag; det veddemålet vant vi og vinen er drukket opp for lengst. Men om Kurt Oddekalv fortsatt hadde vært blant oss og foreslått et tilsvarende veddemål i dag, hadde vi ikke tatt imot. I dag tror vi nemlig at det er en stor sjanse for at det vil komme et påbud om lukkede eller i det minste semilukkede anlegg i sjø innen slutten av 2020-tallet.
Det er tre hovedgrunner til dette. For det første at næringen, på tross av voldsom innsats og enorme utgifter, ikke har klart å gjøre noe fundamentalt med luseproblemet. Vi er rett og slett i tvil om man noen gang klarer å løse dette dersom vi skal fortsette med å produsere laksen i åpne sjømerder. Vi må altså finne nye teknologiske løsninger som kan eliminere lakselusa som et miljømessig problem i norsk fiskeoppdrett. Dernest foregår det i dag en intens og målrettet forskning og utvikling nettopp på lukkede eller semilukkede anlegg i sjø. Denne utviklingen vil skyte ytterligere fart når den nye ordningen med miljøtillatelser kommer på plass. Flere selskaper er allerede kommet langt, og det er også aktører som er godt i gang med produksjon og slakting av fisk produsert i slike anlegg. Ballen har definitivt begynt å rulle. Og som alle vet; den vil som oftest bare rulle fortere og fortere.
