Matfisknyttig forskning eller bonus for lukket klubb?

Da Grieg Seafood Rogaland skulle undersøke om Hylsfjorden var egnet for produksjon av stamfisk, og hvordan den eventuelt best kunne benyttes, gjorde man seg nytte av en forskningstillatelse for produksjon i fjorden. Vannmiljøet ble kartlagt, og fiskens respons på det. Forsøkene viste svært god veksthastighet og lav dødelighet.

Forskning, forsøk og utvikling er utgangspunktet for at norsk lakseoppdrett er der den er i dag. Ofte har det vært med utgangs­punkt i ordinære matfisktillatelser for laks og regnbueørret. Gjerne i samarbeid mellom ulike bedrifter, mellom forskningsin­stitusjoner og bedrifter eller enkeltpersoner og oppdrettere. Risikoen ved ulike forsøk og problemer med at de kan forstyrre ordinær drift, ligger til grunn for at det tildeles særskilte forskningstillatelser.

Som i Grieg-tilfellet har slike i høy grad også vært med på å drive norsk akvakultur fremover. Men laksen i disse utgjør samti­dig biomasse. Den er blitt holdt utenfor trafikklysregimet, og ordning og omfang har ikke vært oppe til vurdering på lenge. Eller rettere sagt: For første gang på lenge skal den nå vurderes i forbindelse med Havbruksstrategien som legges frem før sommer­en. Alle særtillatelsene skal vurderes.

Når det gjelder forskningstillatelsene, har vi to hensyn som kanskje kolliderer: Hvordan skal vi best mulig legge til rette for å forske, teste og dokumentere i stor skala med moderat risiko? Og hvordan skal vi unngå at dette går på bekostning av miljøet og eventuell vekst for andre? Trafikklysregimet og en eventuell videreføring av dette, gjør spørsmålet særlig aktuelt. For forskningstillatelsene er det på høy tid med en gjennomgang. Men de er utvilsomt en del av suksessen. Her må det være snakk om justeringer, ikke dramatikk og opphør.

I denne utgaven av «Fisk og Forskning» ser vi på forskningstilla­telsene; hva ordningen går ut på, omfanget av den og hva den har betydd for noen av dem som gjør seg nytte av slike.

Forskningstillatelser er både fisk og forskning. Skal man forske i stor skala, må det gjøres i tilnærmet ordinær drift. Men dette blir normalt en dyr måte å drive fiskeoppdrett på. For at nærin­gen skal kunne utvikle seg, har man innført egne forskningstilla­telser. Nå er ordningen oppe til vurdering.

Laksen som i fjor sommer ble fraktet fra Eidsfjord Sjøfarms lokalitet i Nord-Troms til slakting hos Arnøylaks i samme region, var på stort sett alle måter som annen oppdrettslaks. Den gikk følgelig videre ut i markedet til glade laksespisere. De merket neppe noen forskjell. På ett vesentlig punkt skilte den seg likevel ut: Den er sortert på kjønn. Eidsfjord Sjøfarm samarbeid­er med AquaGen om å bruke moderne avlsteknologi i stor skala for å se om det kan gi bedre produksjon. I dette tilfellet kjørte man ultralyd på hver og en fisk under vaksinering ved rundt 50-100 gram. Siden ble settefisken fordelt på tre ulike grupper: han­nfisk, hunnfisk og blandet.

— Det viste seg at hannfisken fikk større vekt, mens hunnfisken hadde lavere dødelighet og ser ut til å være mer robust. At hannfisken vokser fortere, mens hunnfisken har bedre overlevelse, gjør at den økonomiske fôrfaktoren blir ganske lik. Samtidig ser vi at hunnfisken har litt større utbytte ved slakt, sier senior­forsker Ingunn Næve hos AquaGen.

Det nevnte kjønnssorteringsforsøket er bare ett av flere i et omfattende samarbeid basert på to femårige forskningstillatelser, og de endelige resultatene vil til slutt samles i en sluttrap­port. Forskningstillatelser er tidsbegrensede tillatelser for oppdrett av laksefisk som skal gi rom for viktige forskningspros­jekter som kan bringe norsk oppdrettsnæring fremover. Disse hører igjen inn under det Fiskeridirektoratet kaller «særtillatelser», men innen disse er ordningene og formålene svært forskjellige.

Visningstillatelser, stamfisktillatelser og undervisningstilla­telser er også særlige tillatelser. Det samme er de såkalte utviklingstillatelsene, som har gitt oss «kjendisprosjekter» som Havmerd, Havfarm, Egget og Aquatraz. Forskningstillatelsene skiller seg fra alle disse. De er tidsbegrenset, kan ikke konver­teres til kommersielle tillatelser og gir kunnskap og resultater som skal komme fellesskapet til gode.

— Forskningstillatelser gir anledning til å teste ut ting i stor skala før det kommersialiseres. Ofte bygger det på forsøk som har vært gjort i liten skala og som har gitt interessante resultater. Å ta det videre til stor skala innebærer en viss risiko, og da er verktøyet som ligger i en forskningstillatelse godt å ha, sier leder for samfunnskontakt og samfunnsansvar i AquaGen, Trina Galloway. Det norske avlsselskapet har én konsesjon selv, i tillegg til at de inngår samarbeid med oppdrettere, der oppdret­ter søker tillatelsen mens AquaGen inngår som forskningspartner. Selskapet har en stor forskningsavdeling.

Unik mulighet

De ulike forskningsinstitusjonene innen akvakultur — NIVA, HI, Nofima, SINTEF, UiB, NTNU og NINA, har ordnet seg på tilsvarende vis. De innehar i dag til sammen 11 tillatelser til forskning innenfor sine sentrale forskningsområder. I tillegg har de gjerne tillatelser knyttet til spesielle prosjekter eller er involvert som faglig ansvarlig for andres. Nofima tilhører storgrossistene med ni egne tillatelser i tillegg til at de er faglig ansvarlig eller involvert i 20 andre.

— Forskningstillatelser gjør det mulig for Nofima å utøve nær­ingsnyttig forskning i storskala sammen med næringen. Dette gir oss en unik mulighet til å innhente mer kunnskap og løse aktuelle biologiske problemstillinger som næringen står overfor i sin daglige produksjon, sier forsker Jens-Erik Dessen i Nofima. Nofimas egne tillatelser i sjø er fordelt med tre hver på Sør-, Midt- og Nord-Norge, hvor de driftes i samarbeid med henholdsvis Bremnes Seashore, Lerøy og Nordlaks.

— I disse tillatelsene drives det forskning for å dokumentere om et dynamisk fôringsregime relatert til årstid kan øke appetitt, vekst, robusthet og fiskevelferd for oppdrettslaks gjennom sjøfasen. I denne forskningen vil vi øke kunnskapen om samspillet mellom miljø-, produksjon-, kvalitet- og helseparametere i ulike deler av landet, forteller Dessen. Et av prosjektene gikk på effekten av fôr, temperatur og stress på pigmentering i laks. Det viste at fosfolipid i fôret er viktig for opptak av fargestoffet astaxanthin og at også stress virker inn. Med mye avlusing må astaxanthin-dosen økes.

Nytt steg for Tarelaks

Da vi kontaktet daglig leder Michael Niesar i Sulefisk, hadde de nettopp hatt besøk av niendeklassinger fra Solund barne- og ungdomsskole for å være med på å kvalitetssjekke sukkertare ved Sulefisks lokalitet Fureholmen. Taredyrking er fremdeles nytt og spennende. Samlokalisering med lakseoppdrett ennå i startgropa. Samtidig går historien om Sulefisks tare og om Tarelaks-samarbei­det langt tilbake — også flere år før de fikk forskningstilla­telsen i 2016.

— Vi har holdt på med tareoppdrett siden 2009 da vi kontaktet den nederlandske tarespesialisten Job Schipper i Hortimare. Da vi hadde første utsett i 2013, tror jeg vi var først i Norge, sier Niesar. Siden gikk man sammen med Engesund Fiskeoppdrett og Osland Havbruk om å utforske muligheten for å integrere lakseop­pdrett og taredyrking. Samarbeidet — og selskapet — heter Tarelaks, og alle de tre oppdrettsselskapene fikk forskningstil­latelse.

— Forskningstillatelser er jo i utgangspunktet et fantastisk prinsipp som er etablert i mange næringer. Likevel er det viktig å understreke at vi først og fremst drev dette frem selv. Forg­jengeren min, Jostein Kråkås, prøvde å se over horisonten og finne ut hvordan ressursene kunne utnyttes bedre. I neste fase hjalp det med forskningstillatelse, men det er ikke bare plan­kekjøring med FOU-tillatelse. Blant annet er det dyrt å ha et skikkelig forskningsopplegg. Det gir en annen strategi; man må ta prøver og trenger en instans som følger det opp. Og så må det være standardiserte betingelser, i tillegg til at taren og tar­eanlegget i seg selv byr på både tekniske og biologiske utfor­dringer. Alt dette koster, sier Niesar. Som førstemann eller en av de første hadde man ikke andre aktører å lære av.

— For det første var det en ny art: sukkertare. Det var også en ny verdikjede. Man hadde heller ikke prøvd ut taredyrking nær et oppdrettsanlegg før, sier oppdretteren i Sogn, og fortsetter:

— Nå er det etablert en verdikjede for taren, med folk som har spesialisert seg på tare. Vi i Sulefisk driver med laks, som er kjernevirksomheten vår. Som en liten aktør har vi egentlig ikke ressurser til mye annet. Men dersom taren også kan være gunstig for lakseproduksjonen, er det jo interessant. Når det gjelder det siste punktet, har vi ikke kommet langt nok. Men vi vet at taren vokser raskere i nærheten av fiskeanlegg. Det er viktig at vi kan unytte næringsstoffene fra lakseproduksjonen som en ressurs, sier Niesar. Den femårige forskningstillatelsen til Sulefisk og samar­beidspartnerne utløper faktisk 20. mai i år.

For Sulefisk sin del har vi bestemt oss for å ikke forlenge FOU-tillatelse. Vi skal heller sette mer fokus på den grønne tilla­telsen med produksjon i semilukket anlegg Ecomerden/åpen merd med luseskjørt. Dette er også ett utviklingsprosjekt for å finne løsninger i kampen mot lakselus. Vi har fått mye kunnskap ut av tareprosjektet gjennom produktivt samarbeid med prosjektleder Akvahub, Osland og Engesund. Dette samarbeidet vil vi ikke avs­lutte, men vi skal prøve å se om det nå er grunnlag for lønnsom­het ved å integrere taredyrkingen i ordinær matfiskproduksjon, sier Michael Niesar i Sulefisk.

Pharmaq er avhengig

Også et farmasiselskap som Pharmaq baserer seg på forskningstil­latelser for å komme videre i forskning og produktutvikling. Pharmaq kan ikke drive som fiskeoppdretter og er avhengig av å samarbeide med en kommersiell aktør om driften. Samtidig må Pharmaq opprettholde kontinuerlig forskningsaktivitet med høy faglig integritet.

— Dette innebærer at klinisk avdeling i PHARMAQ, sammen med vårt tekniske personell i felt, har aktiv tilstedeværelse og tett samarbeid med den kommersielle aktøren når det gjelder opplæring i klinisk praksis i henhold til gjeldende retningslinjer, såkalt Good Clinical Practice. Dette er viktig for at våre samarbeids­partnere som jobber med fisken har nødvendig opplæring og for­holder seg til de strenge kvalitetskravene som gjelder legemid­deldokumentasjon, sier Børge Nilsen-Fredriksen i Pharmaq.

— Hva betyr denne muligheten for Pharmaq?
— For et firma som PHARMAQ, som alltid har brukt betydelige re­ssurser på innovasjon, forskning og utvikling av nye produkter, har forskningstillatelsene gitt oss en viktig mulighet til å teste ut og sammenlikne nye konsepter og egne godkjente produkter under forskjellige feltforhold og i stor skala. Basert på dette arbeidet har PHARMAQ vært i stand til å utvikle gode og nødven­dige produkter for bærekraftighet og vekst i den norske oppdret­tsnæringen. Forskningstillatelsene har også vært viktige i utvik­ling og dokumentasjon av nye produkter i henhold til kravene som er satt av norske og internasjonale legemiddelmyndigheter.

Business and science?

Økonomien blir også noe for seg når man produserer fisk på for­skningstillatelser. Fisken oppfører seg i utgangspunktet som annen fisk, trenger rent vann, fôr, tilsyn og alt annet. Den vil som regel og forhåpentligvis selges til slutt. Hvordan fordeles pengene når fisken selges? Går den direkte inn i den tradisjo­nelle økonomien til den kommersielle samarbeidspartneren? Er noe av fortjenesten med på å finansiere forskningen? Her finnes det etter alt å dømme flere svar og litt ulike ordninger. Nofima har faste og likelydende avtaler med hver oppdrettspartner.

— Vi har en FoU-kostnad/honorar som dekker utgifter som er direkte relatert til alt forskningsarbeidet som utføres i de ulike regionene. Dette er helt nødvendig og gjør at man har et klart skille mellom storskala-forskning og vanlig kommersiell produksjon, forteller Dessen i Nofima.

— Ved salg fordeles et mulig overskudd/underskudd i henhold til en fordelingsnøkkel mellom partene. Vi har hatt forsøk som har gått i overskudd og underskudd i løpet av perioden vi har hatt disse forskningstillatelsene, legger han til. Dessen poengterer at biomassen til de nevnte forskningstillatelsene inngår i den allerede godkjente totale biomassen for hver lokalitet og innen­for samme areal.

— Samtidig må oppdretter ofte benytte mindre merdstørrelser enn normalt, legger han til.

Over 100 i alt

Ved utgangen av 2020 var det i alt 101 forskningstillatelser, med en samlet MTB på 72.063 tonn. Det nye storfylket Vestland hadde hele 27, mens Nordland og Trøndelag hadde 19 tillatelser hver. Rogaland hadde 14, Troms og Finnmark 12 og Sunnmøre ni. Viken hadde den siste. Disse tillatelsene og denne biomassen befinner seg i et litt spesielt grenseland mellom forskning og fiskebu­tikk. Tillatelsene er vederlagsfrie, tidsbegrenset og kan ikke omgjøres til kommersielle. Like fullt gir det grunnlag for en betydelig matfiskproduksjon. Hva skjer egentlig med fisken?

— Det er litt avhengig av forskningsprosjektet, men hovedsakelig blir fisken slaktet og solgt ved forsøkslutt. Fisk som tas ut til analyser i løpet av forsøksperioden blir bedøvet og avlivet i henhold til lovverket og aktuelle analyser blir deretter utført og materiale blir enten lagret for senere analyser eller des­truert, sier Jens-Erik Dessen i Nofima.

— I forsøk hvor vi tester ut kommersielt tilgjengelige produkter med markedsføringstillatelse, og i forsøk hvor vi jobber med legemidler som er produsert i henhold til GMP-krav for utprøving under kommersielle forhold og som er godkjent av Statens legemid­delverk, går fisken til vanlig konsum. I enkelte forsøk, hvor vi utprøver nye produktkonsepter, tilsier regelverket at fisken ikke kan gå til konsum ved avslutning av forsøket, svarer Nilsen-Fredriksen i Pharmaq. Forskningsfisken blir altså stort sett føde — og gir inntekt.

AquaGens generasjonsmerd

Ewos Innovation (Cargill) har én tillatelse som ble gitt i 1986 og utløper i 2027. SINTEF Oceans fra 1990 er forlenget til 2031. Ellers ligger det meste mellom tre og ti år. Noen er svært konkr­ete og knyttet til enkeltprosjekter, som når Sulefisk får fem år på seg til «integrert produksjon av laks og tare (IMTA) for å utvikle denne produksjonsformen i kommersiell skala». Andre er mer generelle og da som regel gitt en forskningsinstitusjon eller en aktør med egen forskningsavdeling. AquaGen hører altså til de siste.

— Vår egen konsesjon gir rom for å starte prosjekter der vi har behov for biomasse i sjøen. Det kan gå på å teste ny teknologi, nye produkter, ny kunnskap eller nye produksjonsformer. Vi bruker den også til dokumentasjon, ved f.eks. å verifisere resultater fra smitteforsøk i felt. Vi kan også bruke den til å teste trender i vårt eget avlsarbeid: Hva er statusen i markedet? Hva har vi utviklet oss på, og hva kan vi utvikle oss bedre på, sier global avlskoordinator i AquaGen, Sissel Kjøglum, og fortsetter: — Et eksempel er et avsluttet prosjekt der vi laget en fiske­gruppe som representerte ulike generasjoner, ved at hunnfisk fra 11. generasjon ble befruktet med frossen melke fra tidligere generasjoner. Dermed kunne vi vise at det har vært en gjennoms­nittsøkning etter ett år i sjøen på 1,6 kilo fra første generas­jon til i dag, når fisken fikk samme miljø, fôr og vaksiner. Men siden fisken i forsøket hadde mor fra samme generasjon og kun fedre fra ulike generasjoner, er den reelle økningen faktisk omtrent det dobbelte. Dette er imponerende, og viser hvor stor betydning avlsarbeidet har hatt for næringa, sier Kjøglum.

Dårlig delingskultur

I 2018 fikk Deloitte i oppdrag å evaluere ordningen med for­skningstillatelser. Da hadde den hatt en uavbrutt virketid på 33 år uten en ordentlig gjennomgang av hvordan den fungerer. Med utgangspunkt i årene 2005-2018: Hvor aktuelle er prosjektene satt opp mot epokenes utfordringer? Det var et av spørsmålene man søkte svar på. I hvilken grad man har oppnådd konkrete resultat­er, var et annet. Omfanget av publisering og annen tilgjenge­liggjøring ble også gjennomgått. Man så videre på hvordan for­skningstillatelsene ble driftet sammenlignet med kommersielle.

Når det gjelder de tre første spørsmålene, konkluderte Deloitte positivt i to av tre. «Vi vurderer alle prosjektene i perioden til å være relevante. Basert på gjennomgang av et utvalg av prosjekter er vår oppfatning at flere av dem har gitt konkrete resultater, mens når det gjelder vitenskapelig publisering, gjøres dette i begrenset grad.» Lite vilje eller evne til å dele står frem som det klart mest kritiske punktet i rapporten, som kom i mai 2019: «Kunnskapen som er utviklet gjennom prosjektene er vanskelig tilgjengelig for næringen som helhet, da det ikke eksisterer en felles oversikt over resultater fra ordningen. Flere innehavere av tillatelser kommer frem til resultater som merkes med «konfidensiell» eller «skal ikke publiseres», til tross for at tillatelsene har et særvilkår om at «resultatene fra forsøksvirksomheten skal være allment tilgjengelig». Dette er en praksis som har vart over tid og dermed i mindre grad bidrar til å utvikle kunnskap som kommer næringen til gode. Praksisen frem­kommer åpent i den årlige resultatrapporteringen og vi har ikke sett at dette har fått konsekvenser. Flere av prosjektene driver forskning med formål å utvikle eller forbedre kommersielle pro­dukter. Felles for mange av disse er at verken kunnskap eller forskning publiseres, men at de kommersielle produktene tilbys i markedet. Det kan diskuteres om en slik manglende tilgjengeliggjøring av kunnskap er innenfor intensjonen med ordningen», er dommen fra Deloitte. En annen ting er at delingen kan ta lang tid.

— Vi publiserer aktuelle og faglig interessante resultater som har opphav i eller er tilknyttet forskningstillatelsene i egnede fagtidsskrifter eller som åpne rapporter. Dette krever at forsøksoppsettet og resultatene må igjennom en fagfellevurdering av enten styringsgrupper eller fagpersoner. Dette kan til tider trekke ut i tid og gjøre at flere av resultatene ferdigstilles langt etter at forsøket er ferdig, sier Jens-Erik Dessen i Nofi­ma.

— Det tar kanskje lang tid før vi får rullet ut papers og doku­mentasjon. Men om det er relatert til produktene, vil det jo følge informasjon med dem også. Samtidig bør vi bli flinkere på dette området, sier Sissel Kjøglum i AquaGen.

— Vi kunne sikkert ha vært flinkere til å publisere og skrive vitenskapelige artikler. Samtidig kommer forskningen næringen til gode i form bedre produkter. Det er jo den ultimate implementer­ingen av forskningen. Utprøvingen av triploid laks er et godt eksempel på dette, sier kollega og samfunnskontakt Trina Galloway i AquaGen.

Ingebrigtsens stopp

De som gjør seg nytte av forskningstillatelser i forskning og utviklingsarbeid, får noen uker i spenning fremover nå. Åttende mars meldte nemlig fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigt­sen at det blir midlertidig stans i alle særtillatelser innen lakseoppdrett. Begrunnelsen var til dels at tildelingsforskrif­tene hadde løpt i 17 år uten helhetlig revisjon. Samtidig synlig­gjorde man det samlede omfanget av disse særtillatelsene. Totalt er det i dag 284 ulike særtillatelser med en samlet matfiskkapa­sitet på 192.719 tonn MTB. «Dette utgjør i overkant av 20 prosent av næringens totale MTB i sjø», het det i pressemeldingen der man poengterte at denne massen var unntatt trafikklysordningen.

«Veksten i norsk havbruksnæring bør i hovedsak skje gjennom trafikklyssystemet», meldte fiskeriminister Ingebrigtsen samti­dig. Stansen gjelder i første omgang til Havbruksstrategien legges frem før sommeren. Denne skal se på grunnlag og mulige grep for å fremme bærekraftig vekst.

Sjømat Norge mener at det er av stor betydning å legge godt til rette for teknologisk og biologisk forskning i reell skala, og at dette er viktig for kompetanse- og kunnskapsutvikling.

— Samtidig representerer også disse tillatelsene et produksjons­potensial. For å sikre like konkurransevilkår mellom selskapene har vi valgt å støtte departementet i at det kan være hensikts­messig med en gjennomgang av særtillatelsene. Dette skal sikre at disse i best mulig grad ivaretar det formål de er satt til å ivareta. Vi forventer at en gjennomgang av forskningstillatelsene i enda større grad, og kanskje enda mer målrettet, kan bidra til en viktig kunnskapsoppbygging, sier havbruksdirektør Jon Arne Grøttum i Sjømat Norge. Jens-Erik Dessen i Nofima er på linje.

— Ut fra det jeg har lest i media virker dette som en grei beslutning, da regjeringen ser behovet for å evaluere hvorvidt ordningen fungerer etter formålet gjennom en revisjon av de tillatelsene som er blitt gitt. Dette har ikke blitt gjort på en del år. Samtidig håper vi det fortsatt skal kunne være mulig å få utført forsøk i storskala i fremtiden, sier Dessen i Nofima. Nilsen-Henriksen i Pharmaq understreker at erfaringene og produk­tene som tillatelsene har generert, har vært svært viktige for Pharmaq og viktige bidrag til den norske oppdrettsnæringen. Han understreker at det er streng begrensning på produksjon, tidsbe­grensning og sperre for konvertering til vanlig produksjonstilla­telse.

— Videre er tillatelsen relativt begrenset med hensyn på MTB, så hvis man skal gjennomføre forsøk i kommersiell skala vil ikke en slik tillatelse dekke mer enn en vanlig 160 meters ring. Det sier seg selv at forskningen begrenses om den skal utføres med bare én merd når man skal sammenlikne flere behandlinger. Derfor opererer vi med mindre, men flere merder, som både krever mere arbeidsk­raft og mere ressurser til å følge opp forsøkene. Videre er forskningstillatelsene tidsbegrenset, og man er nødt til å søke fornyelse i god tid før tillatelsen løper ut. PHARMAQ ser det som formålstjenlig å åpne for flere tidsbegrensede forskningstilla­telser, som ikke kan konverteres til vanlig produksjonstillatels­er, slik at man kan fokusere på fiskehelseutfordringene norsk oppdrettsnæring står overfor både nå og i fremtiden, er innspil­let fra Nilsen-Henriksen i Pharmaq. Michael Niesar i Sulefisk hadde på sin side gjerne sett at det ble lettere for litt mindre aktører å få innpass.

— For å få tildelt en FoU-tillatelse i dag, må man jobbe med både idé, søknad og god gjennomføring. I små og mellomstore op­pdrettsselskaper i Norge er det stort innovasjonspotensial gjen­nom nærheten til produksjonen. Dette er en styrke som kan tas videre til forskning. Likevel er det et spørsmål om ressurser. I et selskap som Sulefisk, der vi er to i administrasjonen, blir jobben rundt FOU-tillatelser noe som kommer på toppen av å admin­istrere hele virksomheten. Da blir det en knapphet om ressursene i tillegg til at man må ta stilling til risikoen for at man ikke får tilslag. Det ser jeg som det største minuset ved FOU-ordnin­gen i dag, avslutter Micahel Niesar.