Sandøys kommentar
«Om jeg hamrer eller hamres»
Vips så står man midt oppe i en diskusjon som man så inderlig godt vet vil ende med status quo. Man kommer ingen vei, selv om argumentene aldri så mye måtte holde vann.
Så har jeg gått i fella igjen. At jeg aldri lærer! Av og til bør man holde kjeft, og ha noenlunde kontroll på munn og penn. Brødsaksen og skrivehånden tar ikke varig skade av å være uvirksom innimellom. Men nå har vi et forum som heter Facebook, der iveren og forargelsen ofte går over opptuktelsen, og vips så står man midt oppe i en diskusjon som man så inderlig godt vet vil ende med status quo. Man kommer ingen vei, selv om argumentene aldri så mye måtte holde vann.
Jeg skal være særdeles forsiktig med å felle dom over Facebook. Til det er jeg en alt for ivrig bruker og følger. Jeg må nesten med skam innrømme at noe av det første jeg gjør etter å ha stått opp og satt over kaffen, er å logge inn for å sjekke om noe interessant rører seg. Har jeg fått noen likes og kommentarer? Av hvem? Har jeg skrevet noe som plasserer meg i kategorien «nettroll» og får min — kanskje velfortjente? — påpakning for det? Har min sunnfjordske ondskapsfullhet og ironi fått utfolde seg i overkant uhemmet?
Det kan nok tenkes. Men på godt og vondt er Facebook en plattform der hvem som helst kan synge ut. Det har åpnet opp ytringsrommet på en måte som etter min mening bør hilses velkommen. Man er ikke lenger avhengig av å slippe til i avisene, i radio og fjernsyn. Egne synspunkter kan kringkastes «world wide», små og store hendelser kommenteres og man kan til og med få en hjelpende hånd når det er noe man lurer på. Og ikke minst kan en frisk diskusjon taes.
500 kilo på hver
Ja, akkurat! Når det gjelder det siste, har jeg alt for ofte latt meg lokke utpå. En eller annen har ytret noe som setter fyr på det jeg måtte ha av kranglevorne gener, og så har vi det gående. Nå prøver jeg riktignok i det lengste å holde familiære disputter på lukket gruppe eller på Messenger, men ellers er det ingen mangel på debattglade personer med synspunkter som får en og annen pigg ut. Det gjelder ikke minst fiskeriene og den løpende fiskeripolitikken, eller — etter manges mening — mangelen på samme. Enkelte mener åpenbart at myndighetene bare har kastet inn håndkleet, og overlatt det hele til noen få «kvotebaroner» med avgjørende innflytelse i Norges Fiskarlag og Fiskebåt.
