En villet politikk; men uønsket?

RIKSREVISJONEN HAR REAGERT på den sterke eierkonsentrasjonen i sjømatnæringen. I dag står de 20 største fiskebåtrederiene for 1/3-del av fangstkvantumet og de ti største oppdrettsselskapene for 2/3-deler av produksjonen av laks og ørret. Strukturpolitik­ken har med andre ord fungert. Ifølge Riksrevisjonen er imidler­tid denne utviklingen klart i strid med sentrale fiskeripolitiske målsettinger. Kort sagt; det har vært ført en fiskeripolitikk i Norge de siste 15-20 årene som er i strid med Stortingets ønsker og intensjoner. Denne kritikken har selvsagt opposisjonen utnyt­tet for alt den er verdt, selv om den sitter i glasshus. Samtlige regjeringer siden 1990-tallet har bidratt til strukturprosessen i sjømatnæringen, også de regjeringene der SV har deltatt. Det skjedde f.eks. i 2008 da den rød-grønne regjeringen med Helga Pedersen som fiskeriminister innførte en strukturordning også for flåten mellom 11 og 15 meter.

Det er ingen tvil om at eierkonsentrasjonen har svekket sjømat­næringens aktivitetsnivå i en del kystsamfunn. Strukturering gir vinnere og tapere. Det vet selvfølgelig også politikerne på Stortinget. Likevel er det overhode ingen tvil om at strukturer­ingen har vært en villet politikk. Alt av strukturordninger og kvotetak er vedtatt enten av Stortinget selv eller av Nærings- og fiskeridepartementet i full forståelse med stortingsflertallet.

Så kan man diskutere om dette også har vært en ønsket utvikling. Det er mer tvilsomt. Hadde vi spurt politikerne tidlig på 1990-tallet da strukturordningene begynte å komme på plass — også i oppdrettsnæringen, om de så for seg den utviklingen vi har hatt frem til i dag, ville nesten alle ha ristet forskrekket på hodet. Selv om politikken har vært villet, har det faktiske resultatet neppe vært ønsket. Slik sett kom nok fjorårets rapport fra Riks­revisjonen litt som julekvelden på kjerringa. Men å kritisere byråkratene for denne utviklingen, er bare tull. Dersom dagens situasjon er uønsket, har Stortinget rett og slett ikke fulgt godt nok med i timen. Da har våre fremste folkevalgte ikke skjønt konsekvensene av egen politikk.

SÅ KAN MAN SPØRRE: Dersom denne utviklingen er uønsket, hvorfor tar ingen affære? Det er et godt spørsmål. Nesten samtlige repre­sentanter uttrykker jo bekymring over den sterke eierkonsentras­jonen og for at fiskerisamfunn forvitrer, men ingen fremmer konkrete forslag for å stoppe eller reversere utviklingen. Med dagens kvotetak og regler for eierkonsentrasjon, kan strukturpro­sessene fortsette i minst like høyt tempo som før. Kvotene kan samles på langt færre fartøy enn i dag, og det er ingen lovmes­sige sperrer for ytterligere konsentrasjon av produksjonskapa­siteten i oppdrettsnæringen. Tvert om; ved å legge ut stadig mer av kapasitetsveksten på auksjon, bidrar politikerne effektivt til å holde nye aktører ute. Det er «pengemakta» som rår, og eierkon­sentrasjonen bare øker.

For å starte med det åpenbare. Det er nesten umulig å reversere den struktureringen som alt har skjedd. Å tvinge oppdrettssels­kaper eller fiskebåtrederier til å selge, er i praksis umulig. Å senke kvotetak det samme. Det vil tvinge fullstrukturerte rederi­er til å selge kvoter, og skape en masse juridiske og praktiske problemer. Spist er spist! Men om stortingsflertallet virkelig mener at struktureringen har gått for langt, bør man i det minste sørge for at den ikke går lenger. Det gjelder særlig partier som AP, SP og SV, som har vært nesten panegyriske i sin lovprising av Riksrevisjonens rapport.

Kanskje er det på tide med en ny runde med strukturfrys? Det tåler lønnsomheten i fiskeflåten aldeles utmerket. Men en slik stopp må ikke komme uventet. Næringen må få tid til å tilpasse seg. Det kan f.eks. skje ved at man i 2022 beslutter å innføre ti års strukturpause fra og med 1. januar 2024. Det vil gi fiskebåteierne rikelig med tid til å planlegge og tilpasse seg. Selv en så næringsliberalist som redaktøren i «Norsk Fiskerinæring» vil i dag kunne godta et slikt vedtak. Det gjelder ikke minst dersom alternativet er skatt på ressursrenten. En slik skatt vil garan­tert komme dersom næringen fortsetter å strukturere seg til enda bedre lønnsomhet.

Misforstå ikke. Strukturering er en evig prosess styrt av den teknologiske og økonomiske utviklingen ikke bare i sjømatnærin­gen, men også i andre næringer. Vi kan ikke en gang for alle bestemme hvordan eierstrukturen skal være. Men så lenge et sen­tralt hovedmål i fiskeripolitikken er at sjømatnæringen skal bidra til å skape liv og røre langs kysten, går det en grense for hvor få og store enheter den kan bestå av. I bunn ligger selvsagt en forutsetning om at næringen minst må kunne tilby like gode lønns- og arbeidsbetingelser som i øvrig næringsliv. Kapitalavkastningen bør også stå i et rimelig forhold til risikoen. Begge deler er i dag oppfylt. Følgelig; vi ser ikke det helt store behovet for ytterligere strukturering!