Hold humla flyvedyktig!
Norges Fiskarlag er definitivt i trøbbel. Det har oppstått en uro og misnøye som organisasjonen må forholde seg til.
Norges Fiskarlag er definitivt i trøbbel. Det har oppstått en uro og misnøye som er vanskelig å forstå, men som organisasjonen likevel må forholde seg til. I skrivende stund er det ikke lett å spå hva som vil skje med det snart 95 år gamle laget. Det er lett å kritisere både ledelsen og landsstyret, men vi som har vært med lenge vet hvor vanskelig dette er. Fiskarlaget Nords beslutning om å forlate Norges Fiskarlag, låser døren for samlende løsninger i viktige saker. Men så er det jo heller ikke sikkert at Fiskarlaget Nord vil ha noen løsning. Kanskje ser de seg best tjent med å forlate faderhuset? Landsmøtet til høsten må avgjøre om medlemmene skal gå videre som en samlet organisasjon, eller dele seg. Imidlertid er det heller ikke sikkert at Landsmøtet greier å konkludere i saken.
Paradokset
Jeg kan ikke huske en så lang tidsperiode der fiskerne både i sildesektoren og torskesektoren har hatt så gode inntekter som de siste årene. Det er derfor et stort paradoks at det er akkurat i denne perioden utmeldings-entusiastene får vind i seilene. Kanskje er det lettere å fordele fattigdom enn rikdom!
Helt siden organisasjonen tok på seg oppgaven med å fordele kvotene mellom medlemmene, har ressursfordelingen vært en stor belastning for laget. Ingen andre organisasjoner i Norge hadde håndtert å dele innholdet i lommebøkene til medlemmene. Fiskarlaget har gjort det, men det har kostet. På landsmøtet i 2001 vedtok man en langsiktig ressursfordeling mellom flåtegruppene, et vedtak som siden har vært Stortingets styringsplakat. Mange var rykende uenige, men stemte likevel ja til det skjøre kompromisset. De skjønte at alternativet var verre.
