Lakseoppdrett:
Ulike forvaltningsregimer, samme verktøy?

Salmon Farming in the North

Denne artikkelen er et kort sammendrag av en forskningsrapport som forskere fra Norge, Canada, Island og Færøyene har utarbeidet om lakseoppdrett i disse landene. Rapporten har tittelen «Salmon farming in the North» og finnes i Nofimas rapportserie med nummer 47/2020. Rapporten er skrevet av Ann-Magnhild Solås, Ingrid Kvalvik og Roy Robertsen fra Nofima, Nathan Young fra University of Ottawa, Ragnheidur Thorarinsdottir fra University of Iceland, Knud Simonsen fra University of Faroe Islands samt Signe Sønvisen og Jahn Petter Johnsen fra UiT.

Dette sammendraget er skrevet av to av de seks forfatterne — Ingrid Kvalvik og Ann-Magnhild Solås.

Havbruk har blitt en stor del av den globale matproduksjonen, og ifølge FNs mat- og jordbruksorganisasjon (FAO) er den nå verdens raskest voksende matproduserende næringen. I nord forventes ytterligere vekst i lakseoppdrett. Hvilke mekanismer er på plass for å regulere denne veksten?

Canada, Færøyene, Island og Norge er fire land på den nordlige halvkule som er forskjellige i størrelse og befolkn­ing, men som på mange måter er like. Alle er avanserte demokratier med sterke eksportorienterte sjømatnæringer og velutviklede institusjoner for styring av disse næringene. Når det gjelder lakseoppdrett, er imidlertid landene ganske forskjel­lige. Tabell 1 viser noen nøkkeltall.

Tabell 1: Produksjonen av laks i 2019 i tonn.

Av de fire landene står Norge for 85 prosent av produksjonen og er den klart dominerende lakseprodusenten. For Norge utgjør også lakseeksporten en viktig del av utenrikshandelen, men som tabel­len viser er lakseeksporten en langt viktigere eksportvare rela­tivt sett for Færøyene.

Oppdrett av laks er i stor grad organisert på lignende måter i de fire landene, med merder i havet som den dominerende produksjons­formen. Teknologien er også stort sett den samme, og generelt er regelverket som industrien må forholde seg til ganske likt. Alle land krever tillatelse fra myndighetene for å kunne produsere. Det er regimer for miljøovervåking, og produsentene er pålagt å rapportere på de samme parameterne som biomasse, antall lakselus, sykdomsbehandling og en rekke andre data. Det er også lignende kontroverser og uenigheter knyttet til lakseoppdrett. Selv om disse kommer til uttrykk på ulike måter, er de grunnleggende utfordringene med miljømessige og sosiale påvirkninger felles. Eksempler på utfordringer kan være effekter på ville lakse­bestander, forringelse av marine habitater, arealbruk, og bekym­ringer for om distriktene og kystkommunene får nok igjen for virksomheten.

Når det gjelder å regulere omfanget av produksjonen og eventuell vekst, finner vi imidlertid at landene har utviklet ulike systemer. Her en kort gjennomgang. Vi startet i Canada.

Logg inn

Logg inn

Prøv gratis i 24 timer

 

 

Få innsikt og oversikt

Bli abonnent