Sandøys kommentar
Nye generasjoner fiskere
Det var en annen tid. Hverdagen er totalt annerledes, med ordnede vakter og teknologi som var utenkelig på 1970-tallet.
Skrevet av:
Øystein Sandøy
FOR LITT SIDEN HADDE VI et møte med avgangselevene på «Fiske og fangst»-linjen ved Måløy vidaregåande skule. «Vi» var Nils Myklebust, tidligere skipper og reder på M/S «Fjellmøy», daglig leder i Sogn og Fjordane Fiskarlag, Henriette Skaar, og undertegnede. I tillegg hadde vi med oss Hanna Bakke-Jensen, rådgiver i Norges Fiskarlag på link fra Trondheim. Målet var i all enkelhet å informere litt om fiskeriene i sin alminnelighet, litt historikk og om det nyttige og ønskelige i å være organisert i Norges Fiskarlag.
Det var en lydhør forsamling, og selvsagt måtte vi gi til beste en og annen historie fra vårt mangslungne fiskerliv. Nils startet det som fisker da han var 15 år gammel. Jeg var litt senere i snuen, da jeg hadde bikket 16. Vi unnlot ikke å poengtere at de sannsynligvis var heldigere enn oss, og at de gjennom skolegang og tiden som lærlinger ville få en noe mykere overgang enn vi hadde fått til den hektiske hverdagen om bord. I mitt tilfelle startet det høsten 1973 på linefiske etter pigghå med håndegning. Det må i ettertid sies at dette neppe var det ideelle fisket å debutere på. Tempoet var oppjaget og stressende, med lite søvn og hvile, og jeg var ikke i nærheten av å henge med i svingene i starten. Sånn sett fortjente jeg neppe mer enn den halve lotten jeg fikk. Men det øvrige mannskapet var forståelsesfulle og hjelpsomme, og skjønte at en grønn 16-åring måtte få sin nådetid.
Jeg satte trolig en uoffisiell verdensrekord denne høsten. I søvn! Vi hadde fisket båten full på bare godt og vel et par døgn, omtrent uten å ha vært på puten. Klokken 8 en morgen var vi ferdige, og jeg, som ikke hadde styrevakter kunne gå, eller nærmest vakle til køys. Klokken 10 neste morgen sto jeg opp, etter 26 timers sammenhengende søvn! «Va’kje du oppe og pissa eingong», spurte storøyd en av mannskapet. Svaret var nei. Far hadde vært nede flere ganger, simpelthen for å sjekke om jeg fortsatt var blant de levendes tall.
