Meningspanelet svarer

Meningspanelet består av seks representanter fra sjømatnæringen – to fra fiskeri, to fra havbruk og to fra sjømatindustrien. Hver måned svarer de på tre aktuelle spørsmål.

Om Meningspanelet

Carl Aamodt (f.1989) fra Søgne ved Kristiansand er utdannet fiskeskipper, er arbeidende styreleder og medeier i flere fiskeriselskaper, herunder den pelagiske tråleren «Sille Marie». Aamodt leder Fiskebåt Sør og er styremedlem i Fiskebåt og Fiskehav SA.

Ida Holmøy (f.1992) fra Sortland, jobber som konsernutvikler i Holmøy. Konsernet er et lokalt eid sjømatselskap med aktiviteter innen fiskeri, havbruk, foredling og salg. Hun sitter i styret i Sjømat Norge, er utdannet innenfor Eksportmarkedsføring og har studert ved Nord Universitet og University of Winchester.

Michael Niesar (f.1970) er daglig leder i Sulefisk AS i Solund. Han har vært fiskenerd siden fødselen og er utdannet biologilaborant og M.Sc.Fisheries Science & Aquaculture. Han har tidligere jobbet som driftstekniker og driftsleder i Sulefisk og som biologisk driftsleder i Marine Harvest.

Sisilie Skagen Frantzen (f.1993) er stasjonert i Stamsund, og har sitt opphav fra Andenes. Hun driver garnfiske med sjarken «Braken» i selskapet Skagen Fisk ANS, er alenefisker og studerer til dekks­offiser på deltid. Hun er styremedlem i Nord Fiskarlag, Vestvågøy Fiskarlag og medlem i fjordfiskenemnda.

Fredrik Greger (f.1993) er daglig leder og fjerde generasjon i John Greger AS på Røst ytterst i Lofoten. Han er utdannet elektriker med erfaring som bas og har tatt gründerskole i Salten og «Lederprogrammet» i regi av Execu.

Knut Helge Vestre (f.1973) er adm. direktør og medeier i reke­selskapet Coldwater Prawns of Norway i Ålesund. Han er medlem av Bransje­gruppe industri og handel samt i Sektorgruppe skalldyr i Sjømat Norge og styremedlem i Norges sjømatråd. Han er utdannet bedriftsøkonom ved BI i Ålesund.

Spørsmål 1: Hvilke tanker gjør du deg i dag om landbasert matfiskoppdrett av laks og ørret? Hvor stor andel av totalproduksjonen av matfisk tror du vil foregå på land i 2050?

Carl Aamodt: Jeg er positiv, og har stor tro på landbasert matfiskproduksjon av en rekke arter. Når man på et tidspunkt lykkes med dette i full skala, er det imidlertid vanskelig å se for seg at ikke produksjonen flyttes nærmere markedene hvor fisken konsumeres. Det er vel allerede betydelige prosjekter i Østen, som tar inn over seg nettopp dette.

Sisilie Skagen: På sikt håper jeg at mest mulig av norsk fiskeoppdrett vil bli landbasert. Det handler om arealbruk i havet og belastningen på kysten. Mindre press på fjorder og gyteområder er viktig. På land vil næringen sannsynligvis få bedre kontroll på utslipp og bruk av kjemikalier. Landbasert vil være en bedre måte å drive oppdrett på enn i åpne sjøanlegg. I 2050 tror jeg 20-30 prosent av matfiskproduksjonen kan være landbasert, men potensialet er nok større.

Knut Helge Vestre: Det er en utrolig positiv utvikling på landbasert oppdrett, jeg håper alle som har satset på dette vil lykkes 100 prosent. Det er så mye flinke folk som jobber med dette for å få det til, at jeg er helt sikker på at det er en fremtidsnæring med oppdrett på land. Jeg tipper at mer enn 50 prosent av matfiskoppdrett vil skje på land i 2050.

Fredrik Greger: Landbasert oppdrett har et potensial, spesielt om det løser konkrete utfordringer som lakselus, rømming og arealkonflikter. Samtidig er det ekstremt kapitalkrevende og teknologisk krevende, og mange prosjekter har vist hvor sårbart det er i praksis. Jeg tror dette blir et supplement, ikke en erstatning for sjøbasert oppdrett. I 2050 tipper jeg at 20 prosent av produksjonen vil skje på land.

Ida Holmøy: Landbasert oppdrett har absolutt en rolle i fremtidens havbruksnæring, men jeg tror løsningen ligger i kombinasjoner snarere enn én dominerende produksjonsform. Allerede i dag ser vi at teknologien brukes med gode resultater i settefisk- og postsmoltfasen, og dette vil trolig bli stadig viktigere fremover. Større og mer robust fisk ved utsett bidrar både til bedre fiskevelferd og redusert produksjonstid i sjø, noe som er i tråd med det næringen selv peker på som sentrale forbedringsområder.

Når det gjelder fullskala landbasert produksjon av matfisk, mener jeg det fortsatt vil være et supplement mer enn en erstatning for sjøbasert oppdrett. Kostnadsnivå, energibruk og biologisk risiko gjør at mange prosjekter fortsatt er krevende å realisere i stor skala. Samtidig utvikles teknologien raskt, og vi vil helt sikkert se mer landbasert produksjon i årene som kommer. Jeg vil derfor ikke tallfeste en andel for 2050, men har stor tro på hybride løsninger der både land og sjø brukes smartere sammen.

Michael Niesar: Landbasert matfiskproduksjon krev mykje areal på land. I tillegg til at straumforbruket er vesentlig høgre enn produksjon i tradisjonelle opne merdar på sjø. Dette er to utfordringar som ikkje vil endre seg i framtida, og står i sterk kontrast til målet om berekraftig produksjon. I tillegg trur eg det vil komme fleire utfordringar med tanke på landbasert produksjon enn det vi delvis ser av utfordringar allerede i dag. Biologien til laks som har vekstperioden sin i havet er enno ikkje heilt avdekka. Å legge produksjon i RAS-anlegg på land fjernar produksjonen lenger vekk frå det som er naturleg for laksen og kan lett resultere i biologiske utfordringar og mindre produktivitet. Og også her vil berekrafta verte utfordra med tiltak knytt til vannbehandling, fôr, ernæringstilskot, sjukdomsførebygging og -bekjemping samt slamhandtering. Med omsyn til slam er det ikke «rett fram» å handtere dette på grunn av høgt saltinnhald. Regnbogeaure er litt meir robust biologisk sett. Det gjev sjanse for nye produksjonsmetodar for denne fiskearten. 

Eg meiner utvikling og modning av landbasert RAS-teknologi for matfisk vil ta tid; vi snakkar om mange år. Samtidig er det rett å fremje ei utvikling av landbasert matfiskproduksjon med omsyn til vekst, men ikkje som ei erstatning av produksjon av matfisk i sjø. Eg trur andelen landbasert produksjon av laks og aure ikkje vil bli høgre enn 25 prosent av totalen, og med størst sjanse for å ekspandere på aureproduksjon.

Spørsmål 2: Godt over halvparten av alle som jobber i norsk fiskeindustri i dag — lakseslakteriene inkludert, er utenlandske statsborgere. Hvorfor er det så få nordmenn som vil ha disse jobbene, og bør det være en målsetting å øke andelen ansatte fra Norge?

Carl Aamodt: Vi må erkjenne at denne typen arbeidsplasser faller ut fra ønskelisten hos mange kystbeboere, og at vi løser denne utfordringen med å importere arbeidskraft som i hovedsak kommer hit for å arbeide i sesong. Kanskje har vår velstand — sammen med den svake lønnsevnen i denne delen av industrien — gjort at vi nordmenn ikke lenger ønsker å ta disse jobbene, på samme måte som vi ser med f.eks. renholdere og taxisjåfører i mer sentrale strøk. Jeg synes ikke at vi skal bruke mye krefter på å forsøke og endre disse realitetene.

Sisilie Skagen: Jeg tror det handler om mye dårlig arbeidsmoral, status og uforutsigbarhet. Fiskeindustrien tilbyr ofte sesongbasert arbeid, og med varierende kvoter og uforutsigbare sesonger er det nok vanskelig å velge dette som en trygg yrkesretning. Det bør åpenbart være en målsetting å få flere ansatte som er bosatt i Norge. Det skal jo være lys i husa!

Knut Helge Vestre: Det må hele tiden være en målsetning om å ha flest mulig personer i arbeid i fiskeindustrien. At det per i dag er under halvparten norske har jeg grunn til å tro vil endre seg. Vi i næringen må bli flinkere til å fremsnakke næringen, og heie på hverandre. Positiv omtale skaper positive holdninger, og folk vil jobbe i positive næringer og bedrifter. Vi ser at det er stor interesse i å ta fiskeriutdanning, og det lover godt for fremtiden.

Fredrik Greger: Jeg tror det i stor grad handler om kostnadsnivå og attraktivitet. Norske lønninger er høye, og mange av jobbene i fiskeindustrien er fysisk krevende, skiftbaserte og ligger i distriktene. Utenlandsk arbeidskraft har vært helt avgjørende for å holde hjulene i gang. Samtidig bør det være et mål å øke andelen norske ansatte, men da må man gjøre jobbene mer attraktive gjennom bedre tilrettelegging og stabilitet.

Ida Holmøy: Dette er et komplekst spørsmål som må ses i sammenheng med demografi, geografi og arbeidsmarked. Norge er et land med relativt få innbyggere, mange arbeidsplasser i distriktene og tidvis sterk konkurranse om arbeidskraften. Fiskeindustrien er i stor grad lokalisert der råstoffet finnes, ofte i små kystsamfunn. Mange av jobbene er dessuten sesongbaserte og fysisk krevende. Det gjør at næringen i praksis er, og trolig også vil forbli, avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Slik er det også i mange andre næringer, og i lys av dette kan det oppleves noe paradoksalt at myndighetene samtidig ønsker økt bearbeiding i Norge når det ikke finnes nok folk til å fylle arbeidsplassene. 

Skal vi lykkes bedre med rekruttering, mener jeg det er helt avgjørende å skape flere helårlige arbeidsplasser. Det må jobbes målrettet for å gjøre jobbene attraktive, både med hensyn til arbeidsmiljø, forutsigbarhet, utviklingsmuligheter og tilrettelegging for familieliv. Når folk velger å etablere seg og bli boende i lokalsamfunnene rundt industrien, bidrar det til stabile arbeidsplasser, kompetansebygging og levende kystsamfunn, som er helt avgjørende for næringen på lang sikt.

Michael Niesar: Hovedproblemet er at det er for tungt og dermed ikkje attraktivt for nordmenn å jobbe i fiskeindustri. Ei anna utfordring kan vere den geografiske plasseringa av slike arbeidsplassar. Distrikta er dessverre lite attraktive for nordmenn flest. Det er viktig å rekruttere arbeidskraft nok til å halde liv i dei bedriftene vi har i dag, uavhengig av om det er nordmenn eller utanlandske statsborgarar. Hovedprinsipp må være rettferd, likeverd og same lønn for same jobb. Så kan det jo vere at utviklinga kan snu og arbeidsplassar i fiskeindustri vert meir attraktive dersom arbeidsledigheta aukar for folk med høgre utdanning.

Uansett er det først og fremst positivt med utenlandske arbeidstakere, både i fiskeindustrien og andre bransjar, som skaper verdiar i og for Norge. Så kan ein heller ha mål om større integrering av utenlandske arbeidarar i samfunn og bosetting.

Spørsmål 3: De ni partiene på Stortinget har for lengst utpekt sine fiskeripolitiske talspersoner. Hvor mange av dem kan du navnet på?

Carl Aamodt: Jeg tror mange forsøker å holde seg noenlunde orientert, og er interessert i sjømatpolitikk. Men det har jo vært en del endringer i de fiskeripolitiske talspersonene i nyere tid, så med fare for å skjemme meg helt ut gjør jeg et forsøk: I Arbeiderpartiet går jeg for fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss. Etter Olve Grotle i Høyre overtok Bård Thorheim. Hvem som overtok etter Alfred Bjørlo i Venstre vet jeg ikke, mens Bengt Rune Strifeldt fortsatt er fiskeripolitisk talsperson i FrP. Geir Pollestad har samme funksjon i Senterpartiet, og jeg tror at Harry Valderhaug har oppgaven i KrF. SV har fått en kvinnelig fiskeripolitisk talsperson etter Knag-Fylkesnes. Var det Ingvild? I MDG er det vel fortsatt Rasmus Hansson mens Rødt har den alltid tydelige Geir Jørgensen i denne posisjonen. Tvi tvi!

Sisilie Skagen: Jeg vet sikkert navnet på 4-5 stykker. Samtidig har vi hatt seks fiskeriministre siden jeg startet å engasjere meg i 2017. Det er ikke bare bare  å henge med i svingene. Jeg tror folk flest i næringen er mer opptatt av forutsigbarhet, handling og resultater enn av hvem som har lovet hva!

Knut Helge Vestre: Jeg må nok ærlig innrømme at jeg ikke vet navnene på mer enn et par av de personene som er utnevnt til fiskeripolitiske talspersoner for de ulike partier. Jeg skulle helst ha kunnet flere, men har ikke registrert at disse personene er så aktive inn mot fiskerinæringen. Det må i så fall være på andre arenaer enn der jeg holder til. Jeg hadde satt stor pris på både å se og høre mer til dem. Sjømat er fremtidens næring i Norge, og burde være på den politiske dagsorden hver dag.

Fredrik Greger: Helt ærlig; jeg tror det er få som har full oversikt over dette, inkludert meg selv. Det sier egentlig det meste. Næringen forholder seg først og fremst til politikken som føres, ikke navnene på talspersonene. Men det er samtidig et tegn på at avstanden mellom politikk og næring har blitt for stor, og at fiskeripolitikken ikke har den tyngden den burde ha.

Ida Holmøy: Jeg tror mange i næringen er opptatt av fiskeripolitikk og konsekvensene den får i praksis, men det er nok ærlig å si at ikke alle uten videre kan ramse opp navnene på samtlige fiskeripolitiske talspersoner. Det viktige for næringen er kanskje ikke først og fremst personene i seg selv, men at politikken er forutsigbar, kunnskapsbasert og tar hensyn til både verdiskaping og kysten.  

Når det er sagt, mener jeg de fiskeripolitiske talspersonene har et særlig ansvar for å være tett på næringen. Å besøke bedrifter, møte folk som jobber på sjø og land, og forstå hvordan politiske beslutninger slår ut lokalt, er avgjørende for god politikk. Der tror jeg det ligger et potensial for tettere dialog, og det ansvaret ligger både hos politikerne og næringen selv.

Michael Niesar: Beklager, her er eg på veldig tynn is! Eg trur Olve Grotle framleis er fiskeripolitisk talsperson for Høyre, og det er den einaste eg hugsar namnet på. Det er mogleg at eg hugsar Grotle fordi han har vist eit ekte engasjement og lidenskap for næringa, eller fordi han kjem frå Vestlandet. Når politikarar ikkje klarer å utvikle lidenskap og kunnskap for sine felt så vert uttalar, meldingar og avgjerder ståande som bleike og defuse. Slik symbolpolitikk i havbrukspolitikken skaper verken sikkerheit, føreseielegheit eller trigger investeringar. Dessverre er det, som vi har hørt gjentatte gangar i det siste, næringa sitt eige problem fordi vi «ikkje har nok venner» i det politiske maktspelet.