Blåskjell — Mytilus edulis

Blåskjell er en dyreart som tilhører gruppen muslinger, og lever i saltvann fra tidevannssonen og ned til rundt 10 meters dyp. De finnes på hardbunn av stein og berg, menneskelig installasjoner og flyteelementer, samt på sandbunn, dog ikke like ofte som på hardbunn.

Hver organisme danner et hvitt til blått og brunsort skall på hver side av kroppen, som blir inntil 10 cm. langt. Dyret ligger godt beskyttet inne i skallet, som åpner seg delvis opp slik at det kan feste seg til strukturer, samt filtrere vannmassene for planteplankton.

Blåskjellene gyter om våren ved å slippe ut melke og egg i vannet. Ett blåskjell kan slippe ut mellom 5 og 10 millioner egg. Egg og melke smelter sammen til mange små larver som fraktes med vannmasser før de etter hvert bunnslår. Tepper med juvenile blåskjell er vanlige å se etter dette. 

De ikoniske skjellene spiller en nøkkelrolle i marine økosystemer. Når de opptrer sammen i tette tepper langs sjøbunnen dannes et strukturelt komplekst habitat for mange andre dyr, som f.eks. tanglopper og børstemark. På lavvann bidrar de til å holde igjen vannet, og gjøre området levelig for marine organismer, selv om de i en mindre periode befinner seg «over vann». Videre er det mange dyr som sjøfugl, marine pattedyr, fisk og krabber som har blåskjell på menyen, hvilket gjør dem til en viktig matkilde.

I tillegg til å være viktig for marine dyr i form av struktur og som god mat, sørger blåskjellene for renere vann for alle som er avhengig av sjøen — mennesker og andre dyr. Hver time filtrerer et voksent individ inntil 5 liter vann for planteplankton gjennom skjellet, hvilket tilsvarer godt over hundre liter hver dag. I en liter vann kan det finnes alt fra 1.000 til flere millioner mikroalger avhengig av årstid. Dersom det tilføres for mye næringssalter til en vannforekomst vil eutrofiering kunne skje, noe som medfører en oppblomstring av mikroalger som vil få negative effekter for hele økosystemet. Blåskjell kan altså bidra til å bremse dette. 

Ettersom blåskjell er ypperlige vannrensere benyttes de også til å overvåke vannmiljøet langs kysten. Ved å samle inn blåskjell som er naturlig forekommende i et område eller tidligere utsatt, kan man ta tester av innholdet for å se på miljøgifter skjellene eksponeres for. Resultatet her gjenspeiler tilstanden til vannet.

Utbredelse
Blåskjell er utbredt fra Nord-Spania i sør og nordover langs hele norskekysten til Kvitsjøen og Svalbard i nord. Nylig skrev Havforskningsinstituttet at blåskjell har gjort storinnrykk i Oslofjorden våren 2025, der de vokser tett fra fjæresonen og ned til minimum 5 meters dyp.

Menneskemat?
Å ja, med mindre skjellene selv har konsumert giftig planteplankton eller holder til i nærheten av kloakkutslipp. Mellom 1,5 og 2 millioner tonn blåskjell produseres i verden årlig, hvorav vel 1/3-del i Europa. Beskjedne 1.640 tonn ble produsert i Norge i 2024, en nedgang fra mellom 2.000 og 2.500 tonn årlig de siste ti årene. Hvert høsteklart blåskjell veier ca. 10 gram, hvilket betyr at man i Norge i 2024 produserte ca. 164 millioner blåskjell, som igjen betyr rundt 30 blåskjell per nordmann. Denne formen for oppdrett er svært bærekraftig, ettersom blåskjell naturlig filtrerer vannmassene for alger langt ned i næringskjeden. Medisiner er heller ikke nødvendig.

Navneopprinnelse
Blåskjell har fått navnet sitt etter blåskjæret i skallet. Mytilus (fra gammelgresk) kan oversettes til «spiselig musling». Edulis (latinsk) oversettes til edible (engelsk), som på norsk er «spiselig». Så denne arten er veldig spiselig, med unntak av når den ikke er det.