I ukene før dette hadde Erna Solberg vært mindre synlig enn hvilken som helst grafisk fremstilling av verdens nye kjendisvirus.
Torsdag ettermiddag den tolvte satte hun en støkk i alle andre enn dem som hadde foregrepet begivenheten, gjemt seg i kottet og sluttet å puste allerede.
Norge ble langt på vei stengt. Innenriksnyheter gjennom fire-fem tiår (med ett unntak) bleknet mot massive tiltak som rett og slett endret livene til hver og en av oss. Men som selvfølgelig traff noen hardere enn andre.
Liv og helse kommer først. Men neste dag var det også en pressekonferanse som satte dagens utnevning av ny fiskeriminister i skyggen: Strakstiltak for å dempe de økonomiske virkningene av koronaviruset – som også omfatter virkningene av tiltakene som ble lagt frem dagen før. Disse økonomigrepene har etter hvert omfattet redusert lønnsplikt, endring i skattereglene, avgiftspause eller -reduksjon, egen luftfartspakke og 100 milliarder i garantier og lån for å hjelpe kriserammede bedrifter.
Ikke alle i kongeriket så den nødvendige gangen i at helsetiltakene ble fulgt opp av økonomiske. Men for regjeringen og ansvarlige politikere ellers var det opplagt at man måtte ha begge disse tankene i hodet. Selv om den ene har forrang. Og de på broa i Mor Norge måtte selvfølgelig ha en hel stim av tanker i hodet samtidig: Klare råd, men ikke firkantede. Alle må følge opp, men vi må også tenke selv. Avstand og isolasjon uten at det dras så langt at folk går på veggen slik at det blir like ille. Virksomme tiltak, men ikke så inngripende at norskeskuta stopper helt opp.
Uansett blir det et før og etter.
Smittede scenarier
Årets NASF i Bergen 4. og 5. mars var i overgangen, med flere innlegg på Skype og enda flere tomme stoler. Kontalis Ragnar Nystøyl var en av dem som hadde rukket å dytte koronaviruset inn i sin presentasjon. Han forsøkte seg til og med på alternative scenarier og tall ut fra virkningen av det. Med tanke på at Covid-19 tar bort visse muligheter for konsum av laks.
Paretos Carl-Emil K. Johannessen hadde derimot et innlegg som nærmest var vasket i antibac: altså fri for virussnakk. «Salmon prices set to remain high for many years» var overskriften på en av foilene, slik at mange i salen så for seg videre nynning til banken de neste fire årene. Og det er godt mulig han har rett. Eller det kan hende han i hvert fall har mer rett enn nervøse sjeler som selger alt de har for å kjøpe gull. Men i og med at korona ikke en gang var nevnt, opplevde vi ikke at det var et oppdatert fremtidsbilde vi fikk servert. Nystøyl hadde faktisk to tanker, to tallsett: med og uten korona.
Siden er det vel egentlig ikke folk med to tanker i hodet som har preget mediene og nettdiskusjonene. Vi har i stedet sett ulike varianter av to fullstendig ulike tankesett hos ulike folk: Det går bra. Det går dårlig. Det er over til påske. Det varer ut 2021. Tiltakene er for slappe. Tiltakene er overdrevne. Folk er paniske. Folk er sløve. Hytteeiere bør skytes. Hyttekommuner bør slepes til havs.
Det hadde også vært mulig å få tilslutning til to motstridende påstander: Norge har et spesielt godt utgangspunkt med demokrati, velferdsstat og oljepenger under madrassen. Alternativt: Et land der permitterte sitter hjemme og ser Netflix mens bønder og pleieinstitusjoner roper etter ekstrahjelp, er ødelagt av for gode tider og dårligere rustet enn andre for det vi har i vente.
Så tar jeg med den siste motsetningen om en krise som dette: Den får frem det verste i folk. Den får frem det beste i folk.
Hva med sjømatbransjen?
Vender vi tilbake til fisken, er det også ulike syn på hvor det bærer: Folk må ha mat. Ja, men folk har mindre penger og våger seg knapt ut. Fersk hvitfisk og reker sliter allerede. Javel, men frossenfisk, klippfisk og fremfor alt hermetikk gjør ikke. Kronekursfall slår – som alltid – heldig ut for salgsprisen ute. Men gir dyrere fôr, og gjør norsk fiskeindustri mindre interessant for utenlandsk arbeidskraft.
Det er mulig å spinne rundt i slike motsetningspar og paradokser lenge. Samtidig er samtlige dokumentasjon på noe ingen vil motsi: Tiden vi er inne i nå, er preget av stor usikkerhet. Dette gjelder hele verden. Og det ville være nok til at de fleste er enige om at dette er alvorlig. Vi vet ikke hvordan andre takler usikkerheten, og det gjør oss selv enda mer usikre.
Og for ikke å pare usikkerhet med virvar, reduserer jeg de ulike tankeparene til tre. Som vi helst bør klare å ha i hodet noenlunde samtidig. Vi må tenke på helse OG økonomi. På i dag OG i morgen. På Norge OG verden. Det viser seg at disse parene også henger litt sammen.
At helse og økonomi henger sammen, blir klart som blekk når viktige medarbeidere blir syke eller må i karantene. Men det går også andre veien. Uten en sunn økonomi og et fungerende næringsliv har ikke velferdsstaten og det offentlige helsevesenet et fundament. Vi kan alltids sutte litt på oljeformuen, men den hadde ikke vært der uten næringsaktører, og den varer ikke evig.
Finansdepartementet anslo fredag 20. mars at de økonomiske tiltakene mot koronaviruset vil koste 280 milliarder kroner. «Helge Ingstad» blir som et vrak i havet i sammenligning.
Samtidig kommer vi i Norge altså langt på vei ved å unnlate å sette av til oljefondet og grave litt i det øverste laget. Når det er sagt, krymper også sparegrisen vår når verdens børser faller. Rett nok rommer den også i dag over ti tusen milliarder, som den gjorde ved utgangen av 2019. Men det er snakk om ti tusen milliarder kroner, og en krone er jo ikke hva den var.
Så er spørsmålet om hva som skjer siden. Hva blir det av nye pakker, og hva vil de koste? Og vel så mye: Hva blir langtidseffekten på tross av alle fine pakker?
I Norge går man nok mindre ut, man reiser mindre, det er mindre turisme, mange har mindre å rutte med, og enda flere holder igjen. Vi vet ikke hvilke bedrifter som overlever koronarmageddon og ikke. Kanskje litt dyster tenkning, men mens vi er i gang med det, kan vi gå videre til å tenke på Norge og Verden.
Akkurat nå er de fleste internasjonale mesterskap avlyst, mens vi i stedet er inne i VM i koronahåndtering. Som i langrenn og fotball er det særlig viktig å slå svenskene. Men om vi skulle lykkes, gir det liten grunn til glede om andres strategier slår feil. Ikke bare fordi de er mennesker som oss, men også fordi vi har vent oss til en virkelighet der verden henger sammen. Dårlige tider globalt rammer selv uovervinnelige Norge. Dårlig koronahåndtering i Storbritannia, USA eller Midt-Østen forlenger pandemien og øker sannsynligheten for flere runder. Vi kan ikke oppføre oss som om dette er over til mai eller tenke at det blir århundrets ene krisedump på vei videre inn i problemfriheten.
Så er sjømatnæringen sett under ett ikke blant dem som rammes hardest. Den vet å snu seg. Børsutviklingen for de store lakseselskapene kan også tyde på dette, selv om også de kursene til tider har fått juling. Folk må altså ha mat. Røyner det virkelig på, går det foran dopapir.
Sjømat har verdi, også i krisetider. Lav kroneverdi er isolert sett gunstig for eksport. Vi vet likevel ikke hva man er i stand til å betale for fisken, når restaurantdukene kommer på bordene igjen, når landegrensene blir som før og hva som skjer med flyrutene. I dag vet vi heller ikke hvor mange som dør. Over tid er trolig det verste – for handelen – at folk får dårligere råd, og det er vanskelig å si når dette kan snu.
Noe annet er endringer i mønster og etterspørsel, noe som også rammer noen, men kan gagne andre. Vi opplever dreining av fersk mot fryst og konvensjonelle produkter – og selvfølgelig hermetikk. Det siste varer kanskje ikke evig, men i Frankrike er ferskvarediskene ute, og holdninger kan også ha satt seg. Kan hende blir det også en mer langvarig trend med mer måltider hjemme, men det er ikke godt å si.
Proteksjonisme neste?
Proteksjonisme har vi alt sett tilløp til i Norge – som om ikke kronekursen var proteksjonistisk nok. Det kan det bli mer av: Bør ikke hvert land holde seg med smittevernutstyr? Tester? Arbeidskraft? Mat?
Martin Sandbu i Financial Times har spådd at koronakrisen vil følges av sterk antiglobalisme. I en viss forstand er den jo skapt av globalisme – forretningsmøter i Shanghai, fly til London, arbeidsstokk fra Litauen, pensjonsliv i Spania, afterski i Østerrike.
Samme Sandbu vil jobbe mot denne antiglobale tankegangen. Han mener globalisering tross alt gjør oss bedre rustet, at vi som regel kan gjøre oss nytte av produksjon og utvikling i andre land. Og så blir verden kanskje litt bedre om vi møtes og snakker med hverandre. Samtidig blir det nok nye gjennomganger av spørsmålet om det er veien å gå å sende råvaren til Kina og tilbake. Om vi kan basere oss på å importere så mye av arbeidskraften for å produsere fisken vår.
Virkeligheten blir uansett ikke den samme når vi har kriset oss gjennom dette. Det som ser ut til å gjelde fortsatt er at de fleste vil ha det verre enn oss.