Hvor kan det skje videre laksevekst? I dypet, på land, lukket i sjø eller langt til havs? I Norge? Nær markedene? Eller vil de nye løsningene ende opp med smoltproduksjon for tradisjonelt merdoppdrett langs norskekysten? Ingen vet, selv om det nye regelverket for landbasert kanskje sier mer om hva vi har å forholde oss til.
Terrenget er uoversiktlig, men her er vår oversikt over det som skjer innen landbasert lakseoppdrett, lukket i sjø og havbruk til havs. Det blir klar mest om det første, der vi tar med lovende landbaserte prosjekter for matfiskoppdrett av laks og regnbueørret i verden. Noen er i ferd med å få det til. Noen stanger ennå. Og noen ser lyset i enden av inntaksrøret. Mange kommer nok til å forsvinne i sanden.
Gå til:
Del 1: Matfisk på land.
Del 2: Lukket i sjø.
Del 3: Havbruk til havs
Tilbake til: Etter Seafood Talks 2024
Mange er i gang og flere sitter på gjerdet i påvente av hva myndighetene bestemmer seg for. Men lukket eller semi-lukket i sjø er produksjonsløsninger som synes å bli stadig mer aktuelle. Flere partier krever allerede en omlegging til lukkede sjøanlegg. Rødt sier det rett ut; alle nye tillatelser for matfiskoppdrett skal ha krav om lukkede merder, og det må settes en tidsfrist for når alt fiskeoppdrett skal over i lukket. SV og MDG sier det samme, om enn mer indirekte i sine utkast til partiprogrammer for 2025-2029; begge partier vil kun gi nye konsesjoner til anlegg som oppfyller strenge krav til null lus, null rømming og oppsamling av alt bioavfall.
MDG krever videre at vekst på eksisterende anlegg ikke skal tillates før 2030 med mindre de oppfyller disse kravene. I praksis betyr dette lukkede anlegg. Senterpartiet tar i sitt programutkast til ordet for en ny runde med utviklingstillatelser, og at disse primært skal gå til selskaper som satser på lukkede og semi-lukkede anlegg i sjø. Også Arbeiderpartiet vil stille strenge krav om mindre rømming og utslipp, men uten spesifikt å kreve lukkede anlegg. Det samme vil Venstre, som i sitt program går inn for å stimulere til lukkede løsninger. Det er med andre ord ingen dristig antakelse at lukkede løsninger i sjø vil bli mer dominerende.
I 2017 slaktet selskapet Akvafuture AS i Brønnøysund ca. 1.750 tonn matfisk av laks. Mange produserte mer, mye mer — men ingen gjorde det i et lukket matfiskanlegg i sjø. To år etter passerte produksjonen 6.200 tonn. Matfiskoppdrett av laks i lukkede eller semilukkede anlegg i sjø var åpenbart fullt mulig, og en høyst aktuell teknologi for å løse tre av oppdrettsnæringens aller største utfordringer — lakselus, rømming og utslipp av skadelige stoffer.
Vi i «Norsk Fiskerinæring» var slett ikke de første som mente at lukkede anlegg kunne være veien videre. Alt i 2009 ble det etablert en forening i Norge for å flytte lakseproduksjonen over i lukkede merder. I 2021 fikk foreningen sitt nåværende navn — FLO, eller Folkeaksjonen for lukkede oppdrettsanlegg. FLO er en grasrotbevegelse som krever at myndighetene både skal stille krav til og lage incentiver for at oppdrettsnæringen går fra åpne til lukkede anlegg. Sist vi sjekket på Facebook hadde FLO 6306 medlemmer.
I 2021, da Akvafuture også fikk sitt kommersielle gjennombrudd med et overskudd før skatt på 12,8 millioner og en resultatgrad på 4,7 prosent, var vi helt overbeviste om at mye av fremtiden lå i lukkede sjøanlegg. Og vi var ikke alene. Allerede den gangen hadde Rødt, SV og MDG programfestet at oppdrettsnæringen snarest måtte legge om til lukkede eller i det minste semilukkede anlegg, og i Nærings- og fiskeridepartementet jobbet man sommeren 2021 på spreng med forslag om en ny «miljøteknologiordning» for nettopp å fremme utviklingen av lukkede sjøanlegg og bidra til «å løse næringens miljøutfordringer og få på plass teknologi som gjør det mulig å ta i bruk nye arealer langs kysten», for å igjen gi mulighet til «økt produksjon, sysselsetting og verdiskaping».
Ordningen skulle bidra til utvikling av miljøteknologi ved at tillatelser ble tildelt med særlige strenge og permanente miljøkrav. Dette forslaget ble sendt ut på høring 11. oktober 2021, tre dager før Bjørnar Skjæran overtok som fiskeriminister, med høringsfrist 14. januar 2022. Ved høringsfristens utløp hadde 45 instanser gitt svar. Alle mente at lakselus og rømming var de største utfordringene næringen står over.
Lukkede anlegg kan kanskje virke greit å definere. Navnet indikerer at fisken holdes adskilt fra omgivelsene i et helt lukket system. Men så enkelt er det ikke. FLO SJØ, som ikke må forveksles med den alt nevnte folkeaksjonen FLO, er et bransjenettverk under Stiim Aqua Cluster for aktører som satser på flytende, lukket oppdrett i sjø. Her jobbes det for å få på plass bedre rammebetingelser for denne typen oppdrett. Ifølge FLO SJØ må lukkede anlegg kunne tilfredsstille følgende krav:
- Null lakselus.
- Oppsamling av sedimenterbart organisk materiale som fôrrester og fekalier til videre bearbeiding i nye verdikjeder.
- Ekstra sikring mot rømming, eksempelvis doble barrierer mellom oppdrettsvolum og omkringliggende miljø.
- Teknologi som tilfredsstiller krav til god dyrevelferd.
FLO SJØ er følgelig mer opptatt av krav til resultater enn til eksakt teknologi. Det er i hvilken grad man klarer å tilfredsstille kravene som avgjør om et anlegg er lukket — ikke nødvendigvis hvor lukket anlegget er i forhold til omgivelsene eller anleggets teknologiske spesifikasjoner.
Forslaget om en miljøteknologiordning kom altså i oktober 2021, og så ble det som nevnt tyst fra myndighetshold. 2022 kom og forsvant uten et pip fra departementet om den nye ordningen. Men så — i midten av april i fjor — kom plutselig beskjeden fra Skjæran: Hele arbeidet med ordningen var overlatt til Havbruksutvalget, under ledelse av Linda Nøstbakken. Også dette utvalget ble opprettet umiddelbart før regjeringsskiftet i oktober 2021, og fikk i mandat å vurdere hele tillatelsessystemet i havbruksnæringen. I det opprinnelige mandatet fikk utvalget frist til å levere sin rapport innen utgangen av mars 2023, men arbeidet var krevende og da man fra april også skulle vurdere ulike tiltak for å fremme teknologiutvikling som gir mer bærekraftig vekst — altså miljøteknologiordningen, ble fristen utsatt til 28. september. I tilleggsmandatet ble utvalget dessuten også bedt om å vurdere en ordning med miljøteknologitillatelser med definert volum og virkemidler innenfor rammene av trafikklyssystemet.
(Foto: Therese Tande)
Havbruksutvalget overleverte NOU 2023:23 «Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping» 28. september 2023. Her foreslås det ikke å innføre noen krav om bruk av lukkede eller semi-lukkede anlegg, men det anbefales at næringens aktører gis mulighet til å øke produksjonen ved å velge produksjonsteknologi med lavere miljøpåvirkning — les mindre lus, mindre rømming og mindre utslipp av skadelige stoffer, enn konvensjonell teknologi. Havbruksutvalget er mer opptatt av resultater enn av å kreve spesifikke teknologiske løsninger. Samtidig er det ikke til å unngå at krav om mindre miljøpåvirkning vanskelig kan innfris uten omlegging til mer lukkede anlegg. Ordningen de foreslår omtales som «Miljøfleksibilitet».
I forbindelse med Stortingets behandling av grunnrenteskatten 31. mai 2023 satt Venstre som et vilkår for å støtte en skattesats på 25 prosent at regjeringen innen utgangen av året måtte legge frem forslag til en ny miljøfleksibilitetsordning som kunne stimulere næringen til å legge om til mer lukket produksjon. Det skjedde ikke. Og i dag — snart halvannet år senere, venter vi fortsatt på denne ordningen. Den er riktignok lovet i løpet av høsten, men det må være tillatt til å konstatere at den optimismen mange hadde i 2021 om overgang til lukkede eller semilukkede anlegg har fått en knekk. Det er heller ingen tvil om at utviklingen langs denne aksen har stoppet litt opp. Holder vi oss til selskaper som produserer matfisk i lukkede sjøanlegg på kommersiell basis, er listen svært kort. Mange har planer og kreative idéer, nesten ingen har produksjon av noe betydning.
Stadig mer fokus på fiskens velferd og det alt for høye dødelighetsnivået i sjøfasen, aktualiserer selvsagt lukket drift, eller i det minste løsninger som holder lusa borte og minimerer biologisk smittespredning. Lusa og lusebehandlingen er den viktigste årsaken til at laksen dør, dernest smittsomme sykdommer som sprer seg med vannmassene, og lukkede løsninger vil følgelig være en viktig vei mot lavere dødelighet. De mest optimistiske oppdretterne håper på en miljøfleksibilitetsordning som åpner for å konvertere én åpen konsesjon til minst to, ja helst tre lukkede. Vi tar det ikke for gitt at de blir bønnhørte.
Først i løypa
Et av de få selskapene som er i full gang med lukket produksjon i sjø er nevnte Akvafuture AS, som har tillatelse til å drive oppdrett på tre lokaliteter på Sør-Helgeland i Nordland. Selskapets målsetting har vært å drive oppdrett av laks helt uten lus, med oppsamling av slam og ekstra sikring mot rømming. Etter 13 års utvikling er selskapet kommet i en posisjon hvor man de siste årene leverer industriledende biologiske resultater. Og selskapet er ikke bare i front i Norge. I årsberetningen for 2022 kunne vi lese at selskapet sto for omtrent alt av verdens slaktevolum fra flytende, lukkede merder. Det har ikke endret seg, selv om slaktevolumet har gått betydelig ned. Per dato er den stående biomassen i sjø nesten 2.200 tonn laks matfisk. I år blir slaktevolumet ca. 700 tonn sløyd, mot fjorårets 5.500 tonn.
Akvafuture AS ble stiftet i 2011 av Anders Ness. Idéen var å utvikle fiskeoppdrett i lukkede anlegg. Kort etter kom Brynjar Forbergskog, som mange sikkert kjenner som konsernsjef i transportgiganten Torghatten, inn i selskapet. Dermed var energien, engasjementet og det finansielle grunnlaget på plass for virkelig å kunne satse på fiskeoppdrett i lukkede anlegg.
De første FoU-konsesjonene kom i 2015, og gjorde det mulig å bygge det første kommersielle anlegget i Velfjorden. 18. desember samme år søkte selskapet om ti utviklingskonsesjoner for et konsept med 12 kompakte semi-lukkede merdanlegg. Sommeren 2018 fikk man tilsagn om to, hver med 780 tonn i MTB, beregnet til 120 millioner kroner.
Selskapet gikk straks i gang med å bygge og sommeren 2020 var målekriteriene oppfylt og konsesjonene ble konvertert til alminnelige, kommersielle matfisktillatelser. Omtrent på samme tid ble Thomas Myrholt ansatt som daglig leder. I september 2022 gikk han ut med nyheten om at Akvafuture ønsket å utvide med et fjerde anlegg. «Da vil vi øke merdene fra 90 til 120 meter, noe som reduserer investeringskostnaden per kilo produsert fisk vesentlig. Kapasiteten vil nær tredobles», sa han til iLaks den gangen.
Like etter, i oktober, sikret man seg 500 tonn i MTB som selskapet kjøpte for 60 millioner kroner på auksjon. De tre FoU-konsesjonene gikk ut på tid i januar i år. Selskapet søkte om fornyelse, men fikk avslag, og mistet følgelig 1.500 tonn i MTB. Klagen ligger fortsatt til behandling i departementet, ett år senere. I sommer kjøpte man ytterligere 126 tonn i såkalt unntaksvekst takket være null lus.
— Etterspørselen etter laks som er produsert bærekraftig, dvs. med null lus, god fiskevelferd og uten avfall, er stor, innleder daglig leder Thomas Myrholt. — Men vi trenger mer volum. For oss som ikke sitter med konsesjoner fra tidlige tider, blir det nesten en umulig oppgave. Vi har kjøpt til sammen 624 tonn MTB på auksjon og unntaksvekst, men det er fortsatt bare 20 prosent av hva vi trenger for å realisere vekstambisjonene om å kunne produsere 20.000 tonn matfisk i våre lukkede systemer i Norge. Vi har levert gode resultater over lang tid, og har både investorer og bank som vil være med videre. I dag sitter vi med 2.185 tonn MTB i ordinære konsesjoner. Det holder ikke en gang til ett av våre tre lukkede anlegg. Der er kapasiteten 2.340 tonn, forteller han.
Akvafuture AS hadde ved utgangen av 2023 nesten 30 ansatte, hvorav fem i administrasjonen og seks i teknisk avdeling ved hovedkontoret i Brønnøysund, samt mannskap på fire på et servicefartøy. Tidligere var det fem ansatte ved hver av de tre lokalitetene med tilhørende landbaser i Velfjorden — Sæterosen, Andalsvågen og Hamnsundet, bygget i denne rekkefølgen, henholdsvis i 2016, 2017 og 2018. Før jul ble anleggene på Sæterosen og Andelsvågen tomt og lagt brakk fordi FoU-særtillatelsene ikke ble videreført. Akvafuture har heller ikke slaktet noe hittil i år.
Per oktober 2024 er det fortsatt ingen drift i Sæterosen. Andalsvågen produserer postsmolt og har levert over en million «Megasmolt» – en lusefri 1,5 kilos fisk som er solgt til en nabooppdretter for videre vekst i åpne nøter frem til slakt. Etter et knapt år hos naboselskapet hadde fisken 99 prosent overlevelse, veldig høy veksttakt og lav fôrfaktor. Arbeidet videreføres med en ny runde fisk som nå er på plass i merdene til Akvafuture og skal tas til 1,5 kilo tidlig på sommeren til neste år.
Det betyr at det bare er i anlegget på Hamnsundet at det i dag produseres laks opp til matfisk. Der starter slaktingen i oktober og vil pågå utover høsten og inn i nyåret.
— Det er en tragedie at et av de anleggene som leverte de beste resultatene i norsk oppdrettsnæring i fjor står ubrukt, og at et annet kun kan produsere til 1,5 kilo, samtidig som vi vet at laksen blir herjet med i åpne merder. Lus, behandlinger, virus og perlesnormaneter er bare noe av det fisken risikerer å gå gjennom. På kort sikt ønsker vi å vinne frem med klagesaken, og at vi kan fortsette å produsere og forske med FoU-tillatelser. Næringen er på ingen måte ferdige med å forske på og teste ut lukkede merder, selv om dødeligheten viser seg å være ekstremt mye lavere enn snittet for bransjen. Vi opererer i en annen liga, og da blir det feil å sammenligne FoU-arbeidet med det som foregår i åpne merder, sier Thomas Myrholt.
Produksjonen av «Megasmolt» bidrar til å øke aktivitetsnivået når særtillatelsene falt bort, fortsetter Myrholt. — Men vi ønsker primært å satse på matfisk på alle tre anlegg. Den fisken som er slaktet hittil i år veier rundt 6,5 kilo i snitt, og har vært produsert helt uten lus og lusebehandling. Dødeligheten fra utsett har vært i underkant av fem prosent. Siden 2017 har Akvafuture i alt slaktet tett på 30.000 tonn. Med den fisken som nå går til matfisk skal vi slakte ytterligere 5.000 tonn, sier han.
Uten å gå i detalj består anleggene av tette poser med et fire meter bredt avløp i bunn hvor deler av det partikulære slammet hentes ut. Posene er laget av et plastmateriale som kan minne om bløt glassfiber og har en dybde på ca. 20 meter. Vannet i posene hentes opp fra rundt 25 meter. Det blir ikke renset, i alle fall ikke til nå, og skiftes ut ca. hver andre time. Selskapet har god kontroll på vannkvaliteten og tilsetter oksygen ved behov. På 25 meters dyp er det normalt lusefritt og mindre smittestoff. Om en lus skulle finne veien inn i merden, vil eventuelle avkom «sluses ut» før de rekker å finne en ny vert. Hver pose rommer ca. 6.000 kubikkmeter vann og hver lokalitet har 8-12 poser. Posene er noe dyrere enn vanlig notposer, men er ellers kostnadseffektive og en merd veier knappe 2 tonn.
Fortsatt koster det mer å produsere i lukkede anlegg enn i åpne, men på sikt tror Myrholt at Akvafuture kan operere med produksjonskostnader på linje med åpne anlegg. Selskapet har større kostnader knyttet til anleggsinvesteringer og slambehandling. Det siste koster mer enn mange tror — fort 4-5 kroner per kilo laks om vi tar med alt. Så er det også noe høyere kostnader knyttet til energibruk. Det er snakk om noen tiører ekstra per kilo. Å hente vann inn i anlegget koster nesten ingen ting. Det er et lite overtrykk i posene som løfter vannet noen centimeter uavhengig av tidevann. Tilsetning av oksygen, som gir bedre vannkvalitet og vekst, koster også litt ekstra per kilo. Investeringskostnadene i lukkede sjøbaserte anlegg er vesentlig høyere enn i åpne.
Akvafuture har f.eks. anleggsinvesteringer på rundt 70-100 kroner per kilo i produksjonskapasitet, mot bare 18 kroner i snitt for åpne anlegg. Da er selve konsesjonsprisen holdt utenom. Dette regnestykket blir følgelig et annet om åpne anlegg må betale 150-200 millioner kroner per konsesjon, mens lukkede anlegg slipper gratis eller vesentlig billigere. Tar vi så med lusekostnadene i åpne anlegg — et sted mellom 5 og ti kroner per kilo, og noe høyere fôrfaktor, blir likevel ikke forskjellen så stor på sikt.
Så hører vi også dem som hevder at Akvafutures konsept ikke ville vært mulig i større kommersiell skala. Til det svarer Thomas følgende: — De fysiske lovene er de samme i hele landet, også på Vestlandet. Vi er overbeviste om at konseptet vil fungere der også. Vi har en rekke tiltak i verktøykassen for å kunne tilpasse oppsettet og driftsrutiner på hver enkelt lokalitet. Folk sa også at det vi gjør i dag ikke ville være mulig, og spesielt ikke å få lønnsomt. Resultatgraden de siste to årene har ligget på 25-27 prosent. I fjor omsatte vi for 298,2 millioner kroner med et årsresultat på 84,2 millioner kroner. Vi liker å bevise det umulige, sier han, og understreker at de gjerne skulle tatt på seg oppgaven med å utvikle nye lokaliteter på Vestlandet og bevise resultater også der.
— For å muliggjøre dette må politikerne legge opp til bærekraftig vekst, og åpne for å fordele denne til de best kvalifiserte aktørene — ikke etter hvem som har flest konsesjoner fra gammelt av. Miljø og dyrevelferd er ikke noe man skal være «fleksible» med, understreker han.
Så til det spørsmålet som i alle fall politikerne er opptatt av: Hvilke miljøutfordringer vil man løse ved overgang til lukkede anlegg? I følge Myrholt i Akvafuture først og fremst lus, smitterisiko og utslipp av næringssalter. Særlig det første er viktig, både for den laksen som går i anleggene, men også for villfisken i elvene. Det er også viktig for all den leppefisken som i dag har svært dårlig fiskevelferd i de åpne anleggene. Hvorvidt oppsamlingen av slam er viktig i en større sammenheng, skal vi ikke uttale oss bastant om, men Myrholt hevder som mange andre i næringen, at hovedutfordringen ikke ligger der, er allerede godt regulert og vanskelig å måle.
— Hvor mye man klarer å samle opp avhenger av utgangspunktet. I spørsmålet om oppsamlingsgrad, må noen først fortelle meg hvor mye 100 prosent er. Om vi overfôrer får vi jo få en høyere oppsamlingsgrad, uten at det er bra for noen. Det viktigste er å kunne vise til tilfredsstillende bunnprøver, minimere utslipp og benytte deg av den verdien som slammet representerer, sier han.
Så vil vi tro at lukkede anlegg også løser de fleste av utfordringene med rømming. Man unngår å måtte pumpe fisk til avlusning og det skal godt gjøres å rømme ut av tette poser. For sikkerhets skyld har Akvafuture tradisjonelle notposer rundt de tette posene. Om fiskevelferden kan «måles» ved dødeligheten, er det mye som tyder på at fisken har det bedre i lukkede enn åpne merder. Dette skyldes nok i hovedsak at man ikke har noen form for avlusning, verken mekanisk eller medikamentell. Gjennomsnittlig dødelighet frem til slakt i åpne merder i Norge har ligget på 15-17 prosent. Akvafuture har som mål å ligge under fem og leverer deretter.
Thomas Myrholt trekker dessuten frem et aspekt som nok er litt underkommunisert: klimaregnskap og ressurseffektivitet. — Vi klarer å skape god økonomi på 6.000 kubikk. I stedet for noen få store har vi hatt mange små, uten at det har krevd mer areal. Vi kan ha dobbelt så mye fisk i én enhet enn i én åpen merd. Men også vi ser at et større anlegg vil være lønnsom i drift. Etter over 10 års erfaring har vi stor respekt for fisk og vannmasser, og sikter ikke høyere enn 15.000 kubikk-anlegg. Vi ønsker å kunne bygge videre i Norge, og har samtidig etablert en egen avdeling i British Colombia i Canada. Søknaden for å etablere et semilukket matfiskanlegg der borte sendes inn før nyttår, avslutter han.
Lukket i sjø = postsmolt?
Mange andre har også relativt store planer om matfiskoppdrett i lukkede anlegg i sjø. I dag er det rundt 25 norske bedrifter som utvikler slike løsninger, som er over 30 i tallet. Materialene som benyttes varierer, men hovedprinsippet er det samme; en lukket barriere mellom fisken og omgivelsene. For å unngå lakselus i anleggene pumpes vann inn fra dypet der lusa er fraværende, typisk 20-25 meter. Videre hindrer anleggets barrierer at slammet flyter ut av merdene. Muligheten til å samle opp slam er følgelig betraktelig større i lukkede enn åpne anlegg.
Mange idéer befinner seg fortsatt i hodet, på tegnebrettet eller i beste fall i utbyggingsfasen. De aller fleste som i dag driver lukket produksjon i sjø nøyer seg dessuten med postsmolt. Men foruten alt omtalte Akvafuture er det også flere som har hatt matfisk i sine merder.
— Det er flere parallelle løp og mange som har erfaring med fisk i tankene. Men det er fortsatt mye utvikling og forskning som gjenstår, og med den varslede miljøteknologi/miljøfleksibilitetsordningen, er det mange som sitter på gjerdet. Det har leverandørene lidd under, forteller professor Ragnar Tveterås ved Universitetet i Stavanger, og fortsetter:
— Flertallet ønsker postsmolt i lukket før man tar den over i åpne merder, mens noen få vil kjøre hele løpet, bekrefter han og påpeker at teknologien synes umoden. — At så mange satser på postsmolt handler om at man først må få erfaring og trygghet i at konseptene fungerer. Det er også utfordringer knyttet til flytting av fisk og veterinærrestriksjoner. Slik sett er det uheldig om teknologien blir oversolgt som en reell løsning og at det «bare» er å legge produksjonen over i lukket. Det krever dessuten enorme investeringer, legger han til.
Stillstand, men noe nytt
Flere er likevel kommet et stykke på vei og kan vise til gode — og mindre gode — erfaringer med å ha matfisk i lukkede systemer.
Akvatech AS tilbyr et lukket merdkonsept bygget i fiberglass som baserer seg på over 15 års forskning og utvikling, blant annet med anlegg i Canada, USA, Kina, Skottland og Norge. Selskapet har hovedkontor i Oslo. Aquafarm Equipment med «Neptuntanken» tilbyr et lukket, flytende merdkonsept, også det bygget i fiberglass.
Bluegreen Group har utviklet konseptet «Marine Donut». Den første fullskala Marine Donuten ble levert til SalMar i 2023. «Nå svømmer 200.000 glade laks på 2,5 kilo rundt i Marine Donut», meldte selskapet i juli. Fisken trives godt i anlegget og dødeligheten er minimal. Første uttak planlegges i midten av oktober. Videre kom Engesund Fiskeoppdrett og «Engesundmerden» i drift i oktober 2018; et flytende betonganlegg med en dimisjon på 20×30 meter og 1000 kubikkmeter vann. Vannet strømmer gjennom og hentes fra 20 meters dyp. Kapasiteten er inntil 100.000 smolt på opp til 400-500 gram. Fishfarming Innovation har også hatt smolt i sin pilotmerd i betong på 1000 kubikkmeter ved Nekton sin forskningslokalitet «Gullklakken». Nå har de videreutviklet konseptet med en lukket, flytende betongmerd med plass til 1.200 tonn biomasse.
FiiZk startet utviklingen av lukkede merder alt i 2015 og signerte den første kontrakten for levering av et komplett egenprodusert anlegg til Cermaq i 2017. Ganske raskt begynte selskapet å vokse og leverte teknologi og merder i Norge, Færøyene og Canada. Da grunnrenteskatten kom ble det bom stopp. I 2023 kom Nekkar og BEWI Invest inn på eiersiden, og etter en omstrukturering satses det nå utelukkende på lukkede merder. Certus-konseptet er vel utprøvd, blant annet av Sinkaberg og MOWI. Med Nekkar på eiersiden fikk man også konseptet Starfish inn i folden. Det sammen med Ecomerden, som er et semi-lukket anlegg som benyttes både av Sulefisk og Eide Fjordbruk. Med 16 anlegg i drift varsler man nå et nytt og sterkere FiiZk. Foruten «Flekzii Cage», et semi-lukket merdanlegg som kombinerer 12-18 meter dype luseskjørt med strømsetter og oksygenering, tilbys nå et helt nytt konsept for lukket produksjon, videreutviklet fra Certus-merder og Ecomerder.
Nye «Protectus» har en standard flytekrage i stål med omkrets på 156 meter og veier tett på 300 tonn. Vannvolumet utgjør ca. 30.000 kubikk, og byttes ut hvert 70. minutt. Tette fysiske barrierer, ingen lus, ingen rømming, oppsamling av slam og energieffektiv drift, automatisk 02-regulering og alarmering ved avvik, er blant lovnadene.
Også blant de som har vært i gamet en stund og som i år kunne skilte med flere nyheter, er FishGlobe i Stavanger — en unik patentert lukket oppdrettsteknologi flytende i sjø. Selskapet har hatt to mindre glober i full drift med i alt 14. generasjoner postsmolt hos Grieg Seafood Rogaland i Lysfjorden, og med gode resultater. I vår kom gjennombruddet. I april ble FishGlobe tildelt «Spesialprisen for Norges smarteste industribedrift 2024» av Norsk Industri for å ha en unik forretningside og utnytte teknologi og digitalisering for å fremme bærekraft og det grønne skiftet. I juni ble det kjent at det var signert kontrakter som inkluderer leveranser av FishGlobe 3.5K og FishGlobe 10K til en internasjonal kunde, samt FishGlobe 30K til Nova Sea. Sistnevnte inkluderer to utviklingskonsesjoner. Globene skal etter planen leveres i løpet av 2025 og 2026, og BlueGreen er prosjektleder.
Nordlaks «Hydra»-konsept, er også under bygging og skal plasseres på lokaliteten Sørvika i Hadsel i løpet av 2025. Den konstrueres for en MTB på 3.120 tonn.
Andre som har vært i søkelyset det siste året er Lerøy Seafood Group, som for fem år siden startet et omfattende prosjekt for å utforske nye teknologier. Preline Fishfarming System er et gjennomstrømmingsanlegg formet som et rør, og har vært benyttet for påvekst av smolt siden 2015. Her vokser postsmolten frem til 700 gram. Lerøy har også benyttet en nedskalert utgave av Nekkars lukkede merd Starfish, og en fullskala Starfish ble sjøsatt i 2022. Merden er laget for produksjon av matfisk, men er også egnet for påvekst av smolt. Sommeren 2024 satte Lerøy Midt ut fisk i den første Aquatraz S1, levert av Fishfarming Systems. Anlegget er en videreutvikling av tidligere Aquatraz, basert på læring fra merdene til SalMar og gode innspill fra Lerøy. Den semilukkede merden beskytter laksen mot lus, henter vann fra 20 meters dyp og har en vannutskiftingsteknologi med et energibehov på ca. 0,1 kWh per kilo produsert laks. I oktober kunne Lerøy melde at situasjonen på lokalitet Skåren i Halsafjorden, hvor anlegget ligger, er så bra at man ikke har hatt behov for en eneste avlusning.
Ovum — oppkalt etter det medisinske navnet for den kvinnelige eggcellen, måtte nylig nedbemanne. Etter flere års uttesting var aktivitetene i 2023 fortsatt knyttet til testing av pilot-Egget E2000, samt utvikling knyttet til Egget E20.000. Uttesting så langt viser en overleving på 98,8 prosent og en biologisk fôrfaktor på 0,86 prosent. Fisken er frisk, uten lus og skadefri, melder selskapet, og nevner manglende handlekraft hos regulerende styresmakter og den varslende miljøfleksibilitetsordningen som hovedgrunn for at man ikke har fått en industrialisering og skalering av konseptet. Største eiere er fortsatt Cato Lyngøy og Akvakulturpartner med 17,5 prosent hver. Bak Akvakulturpartner finner vi Bjørn-Vegard Løvik, Johan Andreassen og Platina Seafood-eier Andre Skarbø.
Årets nykommer er Watermoon, utviklet de siste tre årene av Eide Fjordbruk, som fra tidligere har utviklet og tatt i bruk konseptet Salmon Zero. Prislappen for Watermoon er sagt å ligge et sted mellom 250 og 300 millioner kroner. Bak ligger blant annet over 40.000 timer med modellering og tester, og en prototype i småskala utviklet i samarbeid med Havforskningsinstituttet og med komponenter fra flere ulike leverandører. Målet er null lus, lite lokalt avtrykk og god fiskevelferd. Etter kun én måned var resultatene i prototypen såpass lovende at Eide Fjordbruk bestemte seg for å satse.
I januar 2022 startet man med design og beregninger, i desember 2022 med bygging og i sommer var anlegget klar for innsett. Det ser ut som en ball, er 72 meter høyt og skal ligge under havoverflaten med tanke på vær og vind. Nå svømmer rundt 200.000 fisk i anlegget, som etter planen skal vokse til 5 kilo. Blir det vellykket er det ingen vei tilbake, og visstnok kan Watermoon også stå eksponert. Sondre Eide har vært en av de fremste talspersonene for å få på plass en konverteringsordning for å få fart på overgangen fra tradisjonelle åpne merder til konsepter som er mer bærekraftige.
Stadionbasseng er en flytende, lukket produksjonsenhet med 117 meter lengde og 39 meter bredde for oppdrett av laks. Det er tildelt 2,37 utviklingskonsesjoner for konseptet, tilsvarende en biomasse på 1.849 tonn. Volumet i bassenget er 37.000 kubikkmet-er. Vannet skal pumpes inn fra 20 meters dyp og skal ha det pate-nterte Framo Active Flow-systemet om bord. Målet er å redusere eller eliminere problemer med lakselus, rømming og organisk avfall, og sørge for gode voksevilkår for laksen. Opprinnelig var planen å starte bygging i 2022 og komme i drift på lokaliteten Djupvik i 2023. På grunn av redesign er prosjektet utsatt. I disse dager skal man beslutte gangen videre. Alle intensjonsavtaler med hovedle-verandørene er på plass og selskapet er godt posisjonert for å komme raskt i gang. Anlegget skal bygges i Norge og vil benytte norske underleverandører. Stadionbassenget eies av Stadion Laks AS, som igjen eies av lakseoppdretter Lingalaks AS og pumpeprodu-senten Framo AS med 50 prosent hver. Lingalaks eies av Haugar-voll-familien, mens Framo AS har verdens største slambehandler-selskap Alfa Leval i ryggen.
Stadion Laks AS ble opprinnelig etablert av Vitamar og Solinova for mange år siden. Bak sto biolog og oppdrettspioner Bjørn Myrseth og sivilingeniør Knut Solberg. For å realisere prosjektet kjøpte Lingalaks seg inn Stadion Laks i 2016, og fra 2017 kom Framo inn i prosjektet. I 2019 fikk konseptet tildelt utviklings-konsesjoner, og i februar 2021 ble Framo AS en likeverdig eier i selskapet sammen med Lingalaks AS. Nå gjenstår bare det vik-tigste. Å komme i gang!
Ellers kan nevnes Albatross Technologys «Aqua Barge», Eidsfjord Sjøfarms «Eidsfjord Gigant», «FjordMAX» til Salaks, Sollinovas «Futurumbasseng» og Smirs «Hydromerd», som enda ikke er kommet i gang. Til slutt tar vi også med Merdslippen AS, som fra tidligere har lansert «Reset» og som nylig kom med det nye konseptet «GreenBag». Samtidig kan bemerkes at ScaleAQ satser mot lukkede anlegg på land og sjø, mens Måsøval Fiskeoppdretts «Aqua Semi» er lagt på is.
Felles for alle disse lukkede anleggene er at det først og fremst er snakk om produksjon av postsmolt, selv om flere av konseptene som er lansert i år har planer om produksjon frem til slakt. Men rett frem er det ikke. De praktiske erfaringene med lukkede og semi-lukkede anlegg er blandet og kunnskapshullene store. Vi snakker følgelig om umoden teknologi med flere risikomomenter. Ja, det er null-lus teknologier, men med store variasjoner i dyrevelferd og overlevelse. Historien forteller også om flere havarier av lukkede sjøanlegg og usikre økonomiske resultater.
I denne gjennomgangen har vi holdt anlegg med luseskjørt unna, selv om dette kan sies å være en veldig enkel form for semilukket drift. Vi har heller ikke tatt med dypdriftsteknologi — såkalt «dyp drift», som har fått stadig flere tilhengere de siste årene. AKVA group ASA har ledet vei i denne utviklingen i tett samarbeid med Sinkaberg AS. Det siste året har også Lerøy Seafood Group høstet mye god erfaring. AKVA group tilbyr tre konsepter; Nautilus, Tubenet og OptiCage. Også Smir og Badinotti Group har utviklet et tilsvarende konsept. Felles er merder som senkes vel 20 meter ned i sjøen for å unngå lus, og produksjonen foregår på dypet med ingen eller minimal påvirkning ovenfra. Dette er med andre ord ingen form for lukket drift, men seiler opp som et alternativ til åpne tradisjonelle merder i sjø.