Matfisk på land

Hvor kan det skje videre laksevekst? I dypet, på land, lukket i sjø eller langt til havs? I Norge? Nær markedene? Eller vil de nye løsningene ende opp med smoltproduksjon for tradisjonelt merdoppdrett langs norskekysten? Ingen vet, selv om det nye regelverket for landbasert kanskje sier mer om hva vi har å forholde oss til.

Terrenget er uoversiktlig, men her er vår oversikt over det som skjer innen landbasert lakseoppdrett, lukket i sjø og havbruk til havs. Det blir klar mest om det første, der vi tar med lovende landbaserte prosjekter for matfiskoppdrett av laks og regnbueørret i verden. Noen er i ferd med å få det til. Noen stanger ennå. Og noen ser lyset i enden av inntaksrøret. Mange kommer nok til å forsvinne i sanden.

Gå til:

Del 1: Matfisk på land.

Del 2: Lukket i sjø.

Del 3: Havbruk til havs

Tilbake til: Etter Seafood Talks 2024

---

Går man til enden av gangbanen mellom utekarene på Salmon Evolution Dale i Volda, får man en sjelden utsikt innover og utover Dalsfjorden. Den skjærer rakt gjennom sunnmørslandskapet som en slags mønsterfjord; lang som en fjord, dyp som en fjord og med bratte fjell langsmed. Oppdrettsfjord kan vi også si. Litt lenger ute, på den andre siden har MOWI og Måsøval sjøanlegg. I Steinsvik lengst inne har MOWI sitt RAS-baserte settefiskanlegg.

På Dale, midt i fjordstrekket, har altså Salmon Evolution rådd grunnen siden august 2021. Daglig leder Tomas Holte peker opp mot rørgaten i fjellsiden over oss, den som ender i kraftverket et par steinkast unna. Det samme vannet samt inntak fra to elver i bygda er forutsetningen for gjennomstrømmingsanlegget som i mange år bar navnet Kraftlaks.

Salmon Evolution Dale passer vel så bra, og Holte peker gjerne ned i karene og på runddansen med kvikk og sulten settefisk i dem. Dette er fisken verdens ledende landbaserte oppdrettsselskap skal vokse videre på. Fisken i det store 18-meterskaret skal nordover til Indre Harøy om to-tre uker. Den ser ut til å være over 200 gram.

— Det har vært en god sommer, kommenterer Holte. Vannet og temperaturen er alfa og omega for en settefiskprodusent som oss. Vanninntak på ulike høydenivåer samt tilførsel av fjordvann fra 24 og 70 meters dybde for varmeveksling gir energigunstig kontroll året gjennom.

— Vi skiller oss fra lignende settefiskprodusenter ved at vi leverer hele året, sier han. Snart skal følgelig en ny bil fra Benchmark i Salten svinge ned mot de røde bygningene med ny spesialrogn. Klekking og første påvekstfase med tilhørende sortering skjer innomhus, med full kontroll på vannmiljøet. I de største karene ute vokser fisken seg stor og vaksinerings- og leveringsklar.

— I dag går det 11-13 måneder forklarer Holte. Det gode renommeet til smolten fra Dale lå bak oppkjøpet i 2021, men partiet som ble levert i mars i år kom uheldig ut, noe som har ført til endringer i prosedyrene for å gjøre fisken enda sterkere og mer tilpasningsdyktig. Fisken vi nettopp tok i øyesyn er alt tatt inn til «vinteren», som er første stadium i smoltifiseringen. Siden vil vårtegn i form av lys og varme samt spesialfôret SuperSmolt gjøre den klar for saltvannslivet. Nytt fôringssystem er for øvrig snart på plass — det skinner i fabrikkblankt stål på en av automatene vi passerer.

Holte forteller om en kontinuerlig oppgradering som skal gjøre anlegget i stand til å klare sin del av veksten i det ambisiøse konsernet.

— Det viktigste var klekkeriet. Og så har vi installert nytt energianlegg for startfôring og påvekst. Vi har fått på plass tilstrekkelig med strøm — et nødstrømsaggregat som kan forsyne hele bygda om det trengs. Vi er altså godt posisjonert for å utvide, sier sjefen på Dale. I dag leverer de smolt annenhver måned.

— Om ikke lenge blir det månedlig. Men vi vil nok ikke kunne servere alt som trengs når anlegget på Indre Harøy er ferdig utbygd, sier sjefen på Dale. Han kaster et blikk mot nysnøen på toppene rundt. 

— Det går nok mot kaldere tider, sier han, vel vitende om hva det innebærer for driften han har ansvaret for. Laksen skal kanskje på land, men naturen rundt har fremdeles en finger med i spillet.

Laks tar tid

Smålaksen som spiser seg større i karene på Dale er en del av fremtiden til selskapet som leder an blant matfisksatsingene på land i dag. I front av det som kan bli en revolusjon. Salmon Evolution ASA synliggjør samtidig spennet i denne utviklingen. Satsingen i Norge baserer seg på norske ressurser, norsk vann, norske leverandører og norsk kompetanse, som også næringen rundt Dalsfjorden har vært med på å løfte frem.

Samtidig er Salmon Evolution et av selskapene som har kastet blikket på mulighetene utenfor Norges grenser, både i øst og vest. Slike norske satsinger ute vil vi se flere eksempler på i denne gjennomgangen av laks på land i verden i 2024. Settefisken i de minste karene egner seg også til å illustrere situasjonen til mange av disse prosjektene; svært mange er i en tidlig fase. Det er ikke godt å vite hvem som overlever. Flere av dem vi har omtalt i tidligere oversikter, er nå ute av bildet eller i dvale. Men CEO Trond Håkon Schaug-Pettersen i Salmon Evolution er likevel ikke i tvil om at landbasert matfiskproduksjon er en av løsningene som vil bidra til vekst fremover.

— Men det tar tid, og mange har nok undervurdert hvor mye. Man skal finne rett lokasjon, skaffe lisenser og finansiering, ha design, bygge, produsere og skalere opp. Skal man bygge et anlegg for 10.000 tonn per år går det minimum fem-seks år fra man starter, sier han. Fagleder Rune Nilsen i DNB har gjort en lignende vurdering.

— Fra idé til første fisk i sjø går fem til sju år. Så trenger man i hvert fall ett år til man har full biomasse. Historien viser at alle møter på problemer, sier Nilsen, som gjennom flere år har fulgt utviklingen i landbasert matfiskoppdrett og kjenner den bedre enn de aller fleste. Hans liste omfatter hele 137 prosjekter verden rundt, men da er også arter som yellowtail og sjørøye med. Han har også gjort vurderinger av sannsynligheten for at de ulike aktørene kommer i gang og når og i hvilken grad de vil komme opp i kapasitet.

— Med tanke på tiden det tar å komme i gang, er det først i 2030 det tar av. Går vi så til 2035 er mitt mest optimistiske anslag en samlet matfiskproduksjon av atlantisk laks på land på oppunder 700.000 tonn, sier Nilsen. Selv er vi forsiktige med egne kalkulasjoner denne gangen. Trolig har DNBs Nilsen rett i at anslaget er av de optimistiske.

Samtidig har vi også etter egen gjennomgang tro på at det er snakk om flere hundre tusen tonn, og et substansielt bidrag til lakseproduksjonen i verden. Fordelingen mellom postsmolt og matfisk i landproduksjonen er med på å gjøre summeringsoperasjonen ekstra vanskelig.

Atlantic Sapphire-gründer Bjørn-Vegard Løvik som i dag blant annet er styreleder i Sætregruppen og bioteknologiselskapet Prophylaxia, er en av mange som har valgt postsmolt fremfor matfisk.

— Med utfordringene vi har i sjø, må det bygges mer postsmoltanlegg for å optimalisere sjøtiden og hindre presset fra lus. Jeg personlig har mer tro på postsmolt i Norge enn på de store matfiskanleggene. Dersom Salmon Evolution, Andfjord og Gigante ble integrert med noen av de største oppdretterne, kunne det gitt enorme mengder postsmolt, sier Løvik, som tror de neste 12 månedene blir veldig spennende.

— Dette ikke minst med tanke på selskapene som er kommet på børs og med informasjonen det gir oss. Videre blir det spennende å se hvordan det går med Atlantic Sapphire. Også Proximar og Nordic Aqua Partners er på oppløpssiden med tanke på å levere fisk. Det skjer utvikling hele tiden, og det å følge med og plukke opp best practice fremover, kan bli interessant, sier Løvik.

I denne oversikten blir vi bedre kjent med dem som kan være i ferd med å få det til. Vi omtaler også dem som henger med, som har interessante planer og som kan se ut til å ha gode sjanser for å realisere dem. Et par veies inn delvis fordi vi ikke har omtalt dem før. Så vil det denne gangen være noen vi lar ligge, men som kan dukke opp igjen neste gang.

Ellers er perioden vi er inne i nødvendigvis preget av at det er satt stopp for landbaserte søknader i Norge før nye forskriftet er på plass. Vi konsentrerer oss om laks, men inkluderer stor regnbueørret, som jo har mye felles med laksen både i driftsform og i markedet, og som i dag klassifiseres som stillehavslaks. Hadde vi inkludert røye, ville landbasert-satsingen på Island kommet litt mer til sin rett. Hadde vi tatt med yellowtail, ville Nordic Aquafarm også ha gjort det.

Ellers kan småskalaproduksjon nær et lokalt eller regionalt marked være en gangbar forretningsidé, men denne gangen tar vi ikke med aktører som ikke har ambisjoner om eller evne til å gå over 500-600 tonn i året.

Vi prøver i det lengste å bygge på opplysninger fra aktørene, offentlig informasjon, egne tidligere rapporter og Norne, og har også hatt en svært nyttig samtale med DNBs Rune Nilsen. Men stiene i dette landskapet gås likevel opp av Landbased AQ, iLaks, Undercurrent News, Intrafish og annen mer jevnlig reporterende fagpresse og annen presse. 

Postslakt på Bulandet

— Har du høydeskrekk? Spørsmålet fra Knut Eikeland i Bue Salmon kommer uventet. Vi befinner oss noen få meter over havoverflaten, og vindeltrappa jeg tar det første trinnet i, vrir seg nedover. Vi har nettopp sett spretne, sultne 200 grams smolt i de runde karene under åpen himmel. Før det har vi studert trommelfilteret ved inntaket, kjent på filterduken, inspisert UV-anlegget og besøkt kontrollrommet med overvåkingsskjermene. Og vi har selvfølgelig tatt ferga fra Askvoll i Sunnfjord, kjørt det nødvendige antall broer fra Værlandet for til slutt å parkere ved kontor- og driftsbrakkene på den utsprengte tomta på Gjørøya i Bulandet med storhavet bak knausen.

Fire runde 24 diameters vannspeil midt på tomta utgjør hjertet i det hele. Likevel må man ta ståltrappen ned for å skjønne hva Bue Salmon dreier seg om. Det siste oppleves mer som å ta seg ned i en gruvesjakt, skaftet på en oljeplattform eller maskinrommet på et skip. De høyreiste betongveggene rundt oss buler ut. A står det på én, B, C og D på de andre. Vi står midt mellom de fire tankene. Hadde de vært over bakken, ville de ruvet i terrenget som et tankanlegg eller en samling siloer. Vel så viktig: Også strømregningen hadde gjort mer av seg.

— Å løfte vann er noe av det som tar mest energi i landbasert drift. Vår løsning reduserer denne kostnaden kraftig, sier CEO Eikeland. Modellen man baserer seg på, ble tenkt ut av gründerne Ola Sveen og Oddmund Storesund. Høsten 2017 hadde selskapet som da het Bulandet Miljøfisk en konsesjon på 5.500 tonn på plass. Hans Haddal har vært sentral siden 2016, mens Knut Eikeland begynte som CEO i januar 2023. I juni samme år skiftet man navn til Bue Salmon. Juni i år sto for en like viktig milepæl. 

— Da slaktet vi batch 3, forteller Eikeland. Og denne gangen var en solid andel av Bue-fisken tatt helt frem til matfisk. Bildene viser en riktig så velfødd laks som hadde vokst fra 104 gram til 5 kilo på 12 måneder. Eikeland fôrer oss med supplerende data: dødelighet på 2,1 prosent og superiorgrad over 95 prosent. I alt ble 514 tonn Bue-laks eksportert til over 50 land og over 120 kunder gjennom et samarbeid med eksportselskapene Bravo Seafood og Seaborn. Snittprisen var litt over 99 kroner per kilo, noe som resulterte i en samlet inntekt på ca. 51 millioner kroner.

— Jeg tror ikke noen andre landbasert-selskaper har hatt positiv kontantstrøm i denne fasen. Men det har vi, sier Bue-sjef Eikeland. Inntektene baseres ikke bare på slaktefisken. Bue Salmon tester ut kombinasjon av matfisk og postsmolt, noe som også gir mer jevnt tilsig av penger inn i denne fasen.  

4. august kom batch 4 i form av fisk fra Alsaker på plass i anlegget, og det er altså denne som boltrer seg i karene nå. Det blinker i sidene når fisken er oppe i overflaten. Midt på en lettskyet septemberdag ved havet er det godt med lys. Fraværet av tak og vegger er en del av konseptet på Bulandet. 

— Vi tror at variasjon i lys og temperatur er bra for fisken. Plasserer man den under tak og med stabile temperatur, er ikke det hva laksen er vant med fra naturens side. På dette området er det mye kunnskap som skal utvikles, men vi har i hvert fall valgt denne modellen. Og vi har veldig gode resultater selv på lave temperaturer, sier daglig leder Eikeland. Sunnfjordingen jobbet i oppdrettsselskapet Norway Seafarms før han sammen med en kollega stiftet Mercatus, et av de to styringssystemene i bransjen og som i dag hører til porteføljen i ScaleAQ. Med på denne presentasjonsrunden har han to unge og engasjerte Bue-kolleger: skiftleder Cecilie Tveito og teknisk sjef Oddvar Einen. I dag er det 16 ansatte i Bue Salmon, som har hovedkontor i Florø. Ellers er dagens Bue Salmon-adresser Bergen, Bømlo, Leirvik og ikke minst Lutelandet. Men per i dag er det jo på Bulandet det skjer. Tveito følger med på appetitten og formen til de nye håpefulle fiskene fra kontrollrommet.

— Den spiser så godt at den ikke skiter en gang, ler hun.  Rikelig med sensorer og kameraer gir god kontroll. Særlig viktig er kontrollen på vannet, en mulighet man har i landbasert. Einen begynner å ramse opp ulike parametere de måler underveis; vannivåer, oksygen, CO2 og pH-verdier.

— Hvor salt er det nå?

— 34 promille, svarer Tveito.

Vi er langt fra elver og fjorder som kan ferske vannet. Sjøvann hentes fra 34 meters dyp nær anlegget. Det er langt under lusegrensen, men vannet slipper slett ikke inn uten videre. Første barriere er trommelfiltre med god kapasitet og god filtrering. Det gir UV-filtrene gode arbeidsforhold for å ta vekk bakterier og virus, sier Eikeland. Etter at vannet er pumpet opp til trommelfiltrene flyttes det ved hjelp av naturlig fall.

Likevel legger ikke Bue Salmon-sjefen skjul på at landbasert drift er mye mer teknisk krevende enn sjødrift. Og teknisk krevende er utvilsomt også oppsamlingen av partikulært avfall eller slam.

— Det har vi prioritert ekstremt høyt, sier Eikeland og prøver å forklare det patenterte avløpssystemet. Midt i karene står en sentersøyle som ved hjelp av vannstrømmer sørger for at slammet går ut i en egen krets. Det reneste vannet går inn mot senteret høyere oppe på søylen og kan kjøres i sløyfe ved hjelp av CO2-lufting og oksygenering.

— På den måten får vi ut det vi ikke ønsker i karet. Samtidig bruker vi opp igjen det reneste vannet slik at vi slipper å løfte og behandle dette på nytt. Det får ned energiforbruket. I tillegg kan vi styre strømmen i karet ved å kjøre på mer vann gjennom gjenbrukssløyfene våre, sier han. Ifølge Einen kan det kjøres opptil 7.200 kubikkmeter vann i timen, noe som gir gode muligheter for å trene fisken basert på sterk strøm i karene.

— Med vår løsning kan vi bruke opptil 60-65 prosent av vannet på nytt, sier Eikeland. Hybridløsningen har en del felles med Salmon Evolution, men på Bulandet har man selv valgt å sette sammen teknologien i anlegget.

Nå er man klare for å gå videre fra pilot. Det kan også sies slik: Dagens anlegg og tanker på 3.500 kubikkmeter er fullskala, men eierne har ikke gått inn i dette bare for å produsere laks i fire tanker. Bue Salmon er åpen om det meste, og Eikeland serverer en fersk aksjonærliste. Gründerne er fremdeles med. Aquaculture Innovation og Torgnes-familien i Brønnøysund er sentrale og nest størst aksjonær med nesten 25 prosent. Seriegründer og investor Jakob Hatteland fra Vindafjord er ikke så langt etter gjennom sine selskaper Jakob Hatteland Holding AS og Jahatt AS. Karsten Gjersvik og West Coast Invest, som kontrolleres av Tom og Iwan Eide Knudsen, er også navn blant de store aksjonærene.

Laksen på Lutelandet

Flere kunne vært nevnt, også fra styret. Vi nøyer oss med styreformann Magnus Devold, Patogen-gründeren. Uansett vil man mer. Under fergeturen fra Askvoll merker vi oss vindmøllene i sør på den svært fastlandsnære øya Lutelandet. Imidlertid ser man ikke det store, planerte industriområdet på den andre siden av mølleparken. Kongstanken bak Lutelandet Industripark var å hugge opp oljeinstallasjoner for gjenbruk. Det har så langt blitt med bare én, og arealet egner seg minst like bra for landbasert lakseproduksjon á la Bue Salmon. I tillegg til gode muligheter for vann inn og ut, stort areal og to dypvannskaier, trekker Eikeland faktisk frem vindmøllesatsingen like ved som et pluss.

— I forbindelse med at man fikk opp vindmøllene bygde man en 132 kW linje fra Lutelandet og inn til sentralnettet. Det gir enormt bra overføringskapasitet. Det er ikke mange steder på kysten med noe slikt, og dette utgangspunktet er unikt.

— Hvor er dere i prosessen med tanke på å etablere lakseproduksjon på Lutelandet?

— Vi venter på en avklaring på konsesjonssøknaden, noe vi håper ikke vil ta mye mer tid nå. Den ligger på bordet til Statsforvalteren, svarer Bue Salmon-sjefen. På Lutelandet har de søkt om å produsere 50.000 tonn laks, som kan bli det hittil største løyvet av dette slaget dersom det blir ja. Samtidig vil man selvsagt jobbe med å realisere det tildelte konsesjonsvolumet på 5.500 tonn på Bulandet.

— Vi har alt vist at vi kan kombinere produksjon av postsmolt og matfisk. Vi kan produsere kun matfisk også, og vi kan produsere kun postsmolt, forklarer Eikeland. Uansett må også neste fase, det være seg på Bulandet eller Lutelandet, finansieres. Eikeland i Bue Salmon mener de er i god posisjon. Han viser til at DNB regner selskapet som den neste landbasert-satsingen på vei etter Salmon Evolution, Andfjord Laks og Gigante — og et stykke foran dem som til nå bare har Power Point-presentasjoner å vise til.

— Det viktigste er at vi hver dag jobber med å produsere godt.  Så er det viktig at vi har fått «stemplet inn» hos DNB som hjelper oss med å forberede kapitalinnhentingen. Videre er det et kjempe pre med sterke navn på eiersiden, fortsetter han. At luseplagen og de andre utfordringene i merdoppdrett ikke har blitt mindre, er også et moment han tar med. Eikeland tror ikke det er umulig at en god del av lakseproduksjonen i fremtiden kan skje på land. Sammen med andre teknologier som skiller laks og lus tror Eikeland at landbasert matfiskoppdrett kan bli en ikke uvesentlig andel av den norske lakseproduksjonen i fremtiden.

— Anlegget vi vil reise på Lutelandet, skal på sikt kunne produsere 50.000 tonn på årsbasis. Får vi ett slikt i hvert fylke, begynner det å monne. De nærmeste 20-30-40 årene vil mange oljebaser fases ut og det vil være arealer tilgjengelig. Jeg vet ikke om store deler av lakseproduksjonen ender på land, men utenkelig er det ikke, avslutter Knut Eikeland.

På vei mot noe stort

Men vi er selvfølgelig ikke ferdig med smolten fra Dale. Salmon Evolution må de siste årene sies å ha hatt ledertrøya i løpet mot storskala matfiskproduksjon av laks på land. I 2017 ble selskapet etablert og planene om lakseoppdrett i et nedlagt steinbrudd i Hustadvika nord for Molde kjent. Siden har nyhetene fra denne kanten av Nordvestlandet stort sett båret bud om fremskritt. I 2018 var den storvokste konsesjonen på plass. I 2019 var det klart for kjøp av tomta og i 2020 første spadestikk, før børsintroduksjonen samme år. Det gikk ikke lenge før forbløffende luftfotos fra Indre Harøy florerte i ulike medier. Før jul 2022 var den første Salmon Evolution-laksen på plass i Meny-diskene i Oslo. Etter årets andrekvartal kunne CEO Trond Håkon Schaug-Pettersen melde om positiv kontantstrøm i drift og ferdig finansiering av fase 2. Vi møter ham i Ålesund, der man kan si at kommandobroa til Salmon Evolution-skuta befinner seg i dag. I Salmon Evolution er det etter hvert mye å snakke om, men Schaug-Pettersen kan ikke la være å snakke om fisken de slaktet i andre kvartal.

— Nå har vi produsert i snart to og et halvt år, og jeg vil si resultatene er i verdensklasse. Superiorandelen har ligget konsistent på 96-97 prosent. Dødeligheten er gjennomgående svært lav. Det har vært noen grupper som ikke gikk helt som de skulle, men når de gjør det, er det mulig å produsere med en dødelighet på et helt minimalt nivå. Våre resultater viser definitivt at landbasert lakseproduksjon er mulig, og slik det ser ut nå, er vi absolutt konkurransedyktige på kostnadssiden også, sier Schaug-Pettersen. 

Han har vært med på det meste av denne reisen, og var først finansdirektør. Mens det mer operasjonelle og tekniske ledes fra Elnesvågen, er kontoret i Ålesund sete for salg og strategi. Gründer og COO Ingjarl Skarvøy har kontor i Elnesvågen. Han er som den øvrige ledelsen fremdeles medeier, men de største postene — opptil sju prosent — besittes i dag av en god blanding av lokale og regionale industrielle og semiindustrielle aktører, herunder også brønnbåtredere, fôrleverandøren Cargill, koreanske partner Dongwon Industries og nordiske og internasjonale aksjefond. I tillegg kommer et betydelig antall småaksjonærer. 

Kontoret til Schaug-Pettersen ligger også midt mellom Dale og Indre Harøy slik at smolten i en viss forstand reiser forbi. Så er det selvfølgelig på Indre Harøy det virkelig skjer. Dit burde man ta turen jevnlig for å følge med i svingene. Denne gangen lar vi Schaug-Pettersen hjelpe oss med å forstå gangen i anlegget. Det baserer seg på hybrid gjennomstrømming.

— Det blir ikke så komplekst som saltvanns-RAS. Samtidig forutsetter god og helårlig utnyttelse av et slikt anlegg et stabilt miljø, og følgelig at vi kontrollerer temperaturen. Da må vi gjenbruke vann, sier han. Inntaksvannet hentes fra henholdsvis 25 og 95 meters fjorddyp avhengig av tid på året, og det er grublet mye på hvordan man kan spare energi. Uansett må vannet gjennom filter og desinfisering før fisken kan boltre seg i det. Schaug-Pettersen anser kontrollen over parametrene som en styrke versus oppdrett i sjø; at man hele tiden kan gjøre små steg for å bli bedre. Han peker på de 12 tankene som utgjør fase én og kan ses på som to produksjonslinjer á seks kar. Smolten fra Dale og brønnbåten pumpes først til det første karet i rekka.

— Etter tre og en halv måned splittes fisken og fordeles på de to neste karene. Samtidig sorteres den etter størrelse slik at vi får én gruppe med stor og én med litt mindre fisk, forteller Salmon Evolution-sjefen. Neste gang sorteres den på nytt før den fordeles på de tre siste karene i rekken.

— Denne sorteringen underveis gjør at fisken vi leverer, blir veldig jevn på størrelse, sier Schaug-Pettersen. De 12 karene utgjør fase én som gir en årlig produksjon på 8.000 tonn. Nå går man i gang med å bygge fase to som skal bli en forbedret kopi av den første. Denne gangen vil Artec Aqua konsentrere seg om prosessanlegget, mens entreprenør HENT tar hånd om design og konstruksjon.

— Og så gjør vi én endring ved å ta inn såkalte «pre grow out»-kar i forkant av de andre linjene, forklarer han. Dagens produksjonslinje utnytter ikke potensialet i de første karene i rekken. Med en postsmoltavdeling først blir det mulig med åtte batcher i året og en totalproduksjon på fase én og fase to på 18.000 tonn per år.

— Med det er vi en betydelig oppdretter også i konvensjonell målestokk, og vi når en kritisk masse på operasjonen. Etter hvert som vi blir større, blir det også lettere å vokse organisk. Vi får en drift i bunn som dekker alle kostnader og helst litt til, sier Salmon Evolution-direktøren, som kunne notere at det ble «litt til» i første halvår. Og at infrastrukturen og funksjonene som er på plass, gjør det lettere å ta nye steg.

— Etter at de to første fasene er på plass mener vi å ha nok erfaring til å doble volumet i fase tre slik at vi kan få en samlet produksjon på 36.000 tonn, sier han. Tillatelsene er klare, og Salmon Evolution har heller ikke sagt at de gir seg med dette. Blikket er kastet både på Nord-Amerika og Sør-Korea, noe vi kommer tilbake til. I Norge snakker man om et samlet potensial på 54.000 tonn. Trond Håkon Schaug-Pettersen synes — kanskje ikke så overraskende — at landbasert matfiskproduksjon av laks i Norge er en utmerket idé, særlig i første runde.

— Her har vi leverandører, tilgang på ansatte og infrastruktur — ja, hele clusteret. Å begynne med helt blanke ark i utlandet, der man er avhengig av å ta med alt fra Norge, er en mye større oppgave. Og så er det lett å undervurdere verdikjeden i Norge, med fôrfabrikker, fôrbåter og brønnbåter opp og ned langs kysten og enorme slakterier som tar unna. Samtidig er det en stor og innarbeidet flyt av vogntog sørover. Volumene er store og effektiviteten uovertruffen. Norge er kostleder på sjøbasert oppdrett, og det er jeg overbevist om at vi vil være på land også. Summerer vi disse kostfordelene, minker flyfraktmarginen. Så ser jeg at det på sikt er en idé å produsere nærmere markedene, men i Europa vil det fremdeles gi veldig mening å produsere laksen i Norge, sier en tydelig Salmon Evolution-sjef. Vi er vant med ord og vyer på dette feltet, men i andre kvartal i år oppnådde altså selskapet 106 kroner kiloen for laksen sin og et justert driftsoverskudd på 41 kroner per kilo.

Fisken vokser på Rødøy

Gigante er i gang! Den spektakulære utbyggingen i nordlandske Rødøy har på ingen måte gått upåaktet hen, med blant annet besøk av NRKs Bård Tufte Johansen. Når det er sagt, gjør gjennomstrømmingsanlegget på Lille Indre Rosøy litt mindre av seg sett fra sjøen enn fra dronekameraene. Går man i land, er det stor aktivitet i mer enn én forstand. Gigante Salmon har startet en tredjedel av produksjonen, slik de har planlagt. Samtidig ferdigstilles resten av anlegget slik at man etter hvert og etter planen i 2027 kan levere ca. 19.000 tonn rund vekt årlig. Utenom selve øyplasseringen er kjennetegnet for Gigante Salmons prosjekt anleggets såkalte lengdestrømskar. Grunnteknologien er gjennomstrømming. Lengdestrømskarene er fra 110 til 214 meter lange, 45-60 meter brede og med en midtdeler med tanke på den kontinuerlige vannsirkulasjonen. Vannet hentes fra 20 meters dyp.

— Styrken i vår teknologi er at den bygger på kjente, utprøvde løsninger fra settefisk- og matfiskproduksjonen fra de siste tiårene. Vi har satt det sammen på en ny måte, og det fungerer veldig godt, sier adm. direktør Kjell Lorentsen.

— Lokaliseringen av anlegget gir oss tilgang på rikelig og rent sjøvann med stabile og gode temperaturer. Det gjør det også mulig å bruke tradisjonell gjennomstrømmingsteknologi, som etter vår mening reduserer den biologiske risikoen, legger han til. Teknologileverandørene til dette systemet er mange.

— Vi har en rekke gode partnere, og det er umulig å trekke fram én enkelt som den viktigste. Alt må fungere godt dersom anlegget skal bli bra, og alle våre partnere har bidratt til det, understreker han. I høst satte de ut 1,1 millioner smolt fra Gigante-konsernets eget smoltanlegg Grytåga. Lorentsen karakteriserer erfaringene så langt som veldig gode.

— Fisken trives godt i lengdestrømskarene. De utfordringene vi har håndtert, har handlet om å forbedre håndteringen gjennom produksjonen, f.eks. ved prøveuttak og god rengjøring av karene. Vi har også brukt litt tid til å optimalisere utfôringen, med god hjelp fra våre leverandører. Det er ingen som har gjort det på akkurat denne måten tidligere, så både fôr og spredning har fått noen tilpasninger for å fungere perfekt i karene, forklarer Lorentsen. Slaktestart er satt til 2. kvartal 2025 og neste smolt skal tas inn neste høst. Erfaringene med å sette ut smolt i januar var ikke så gode. Begynnelsen av året ga også en kostnadssprekk som medførte en ny emisjon og gjorde at Kjell Lorentsen tiltrådte som CEO. Lorentsen er grunnlegger og konsernsjef i majoritetsaksjonær Gigante Havbruk, og var den som hadde den opprinnelige idéen om denne typen øybasert oppdrett.

— Klarer dere målet om investeringsutgifter under 65 kroner per kilo ved full produksjon?

— Produksjonserfaringen til nå er veldig positiv, og vi har tro på en produksjon på opp mot 16.000 tonn. Det vil gi en capex per kilo rund fisk på 65 kroner, svarer Lorentsen. — Svaret er altså ja!

— Vil laksen selges som annen laks eller vil dere fremheve opphavet spesielt? 

— I øyeblikket har vi ingen planer om å bygge en egen merkevare for laks fra Gigante Salmon. Det er vanskelig å spå markedets utvikling framover, så dette er noe vi overvåker og vurderer forløpende. Dersom eksportørene klarer å hente ut en prispremie for vår fisk er det hyggelig, men budsjettene våre er basert på at «laks er laks»; at vår laks selges generisk.

— Hvordan ser dere på mulighetene for lignende anlegg flere steder?

— Vi har vist at det er mulig å produsere laks på denne måten, men har ingen konkrete planer om lignende anlegg. Selskapet eier rett nok én øy til, Feøy i Gildeskål kommune. Der er det satt i gang arbeid med konsekvensutredning med mål om å kunne søke tillatelse til landbasert fiskeoppdrett. Men det er altfor tidlig å vurdere om dette prosjektet er realistisk eller ikke. Om arbeidet skal prioriteres videre er opp til styret å vurdere, avslutter lederen i Gigante Salmon. 

Andfjord går under jorda

De siste bildene fra Andfjord Salmon har ikke vært bjelleringing på børs, dronebilder av anleggsområde, kontrastvæskebilder av laminær vannstrøm eller isoporkasser med nyslaktet Andfjord-laks. Nei, de nye skrytebildene minner mer om veitunnelprosjekter, med hjelmkledde og vernesko-skodde arbeidere omgitt av fjell.

— Vi er i full gang med å bygge over fire kilometer tunnel under bakken, dimensjonert som om det var biltunneler, sier adm. direktør Martin Rasmussen. Ordet vannveier har vel aldri vært mer treffende. Tunnelene som graves i berget under havbunnen, vil lede vannet til bassengene og det unike gjennomstrømmingssystemet.

— Tunellene gir mindre naturinngrep enn om vi skulle gravd ned rør, sier Rasmussen. Tunnelene vil kunne forsyne hele det fremtidige anlegget på Kvalnes på Andøya med friskt sjøvann. De var 80 prosent ferdig da vi snakket med Andfjord Salmon-sjefen. Men dette var bare én av arbeidsstrømmene han snakket om. Siden sist vi skrev om Andfjord Salmon, har de gravd ut to nye rader med bassenggroper på Kvalnes, og de er godt i gang med betongarbeidet som vil gjøre at fire bassenger er klare i 2025. Pilotanlegget som fikk så mye oppmerksomhet de første årene, er skjøvet litt i bakgrunnen og tømt for fisk.

— Nå er det fullt fokus på byggingen, sier Rasmussen, som er riktig godt fornøyd med progresjonen. Forutsetningen for at man kan gi gass nå, er likevel resultatene fra pilotfasen: 97,5 prosent overlevelse, god fôrutnyttelse, lavt energiforbruk og over 91,1 prosent superiorandel. Konseptet til Andfjord Salmon ligner ikke noe annet, noe som også har å gjøre med nærheten til stabilt temperert vann fra Golfstrømmen. Bassengene legges under havnivå slik at vannet fra dypet kan skyves inn i en kontinuerlig gjennomstrømming og med samme hastighet i de ulike vannlagene. Organiske partikler sedimenteres, og slammet fanges av rengjøringsroboter. Ledelsen og styret har ikke funnet mye de vil endre på i neste fase.

— Det eneste som er verdt å nevne, er vel materialvalget. Ved å bygge bassengene i betong får vi mer kontroll på fremdriften og leverandørene som skal gjøre det, sier Rasmussen i et selskap som også har fått opp sitt eget anlegg for å produsere betongelementer på tomta. Det første bassenget har en kapasitet på 1000 tonn matfisk, og man gjennomførte en produksjon på 650 tonn før det var tid for å gå videre. Nå bygges fire bassenger som skal kunne produsere i alt 8.000 tonn på årsbasis. Den siste store nyheten i år var emisjonen i mai som gav selskapet enda større finansiell fleksibilitet for inneværende byggetrinn. 350 millioner kroner ble hentet i ny egenkapital. Andfjord Salmons største eier, Jerónimo Martins Agro-Alimentar S.A, med det portugisiske og internasjonale matevarekonsernet Jerónimo Martins i ryggen, tegnet seg for 87 millioner. Også Jan Heggelund, Eidsfjord Sjøfarm/Holmøy Havbruk og bygg- og anleggsfirmaet Leonhard Nilsen & Sønner økte sitt eierskap betydelig. Den nordamerikanske sjømatgrupperingen og nye aksjonæren High Liner Foods tegnet seg imidlertid for hele 107 millioner.

— For oss er det viktig å få inn aksjonærer som kan bidra til å utvikle selskapet, og det å få inn en stor sjømataktør som kan åpne markedsmuligheter er helt klart en styrke. Dette er en svært kompetent gruppe som kommer inn og bidrar, sier Martin Rasmussen. Byggetrinnet de nå er inne i krever en finansiering på 1,65 milliarder kroner. Med byggelån og innhentet kapital er denne på plass. Kaianlegget og de omtalte vannveiene vil også være dimensjonert for videre oppskalering til en produksjonskapasitet på 40.000 tonn på Kvalnes.

— Når vil dere sette ut fisk igjen?

— Medio 2025. Så får vi senere komme tilbake til et mer nøyaktig tidspunkt.

— Er også postsmoltproduksjon aktuelt?

— Ja, vi har lansert en strategi for å produsere postsmolt som supplement. Det vil gjøre det mulig å utnytte kapasiteten bedre, og vi har også etablert et samarbeid med en av våre aksjonærer, Eidsfjord Sjøfarm/Holmøy Havbruk, svarer mannen som i dag leder en stab på 25 ansatte.

— Vi øker med fem personer i året, noe jeg vil kalle en sunn vekst, ikke minst med tanke på kulturen og identiteten i selskapet. Med vår ressurseffektive produksjon trenger vi ikke øke bemanningen så kraftig selv om volumet gjør det, tilføyer han. Styreleder er Nordlaks-direktøren Roger Mosand. Grunnlegger Roy Bernt Pettersen sitter fremdeles i styret. Og de store visjonene bak Andfjord Salmon strekker seg utover Kvalnes.

— Hva med de andre lokalitetene på Andøya?

— Vi har regulatoriske prosesser på begge. Breivik er regulert ferdig, og neste trinn er at vi søker lisens. På Fiskenes har vi en pågående reguleringsprosess. Der jobber vi fortsatt, og er optimister med tanke på at det skal gå veien, sier Rasmussen. Her kan de imidlertid møte andre rensekrav enn for konsesjonen de alt har fått. I denne verdenen er vi ikke helt uvant med tungtveiende tall, men dersom det går veien med alt, kan Andfjord Salmon være oppe i en produksjon på 90.000 tonn i 2032.

Hima-slakt til sommeren

Året 2024 startet for alvor da Hima Seafood Rjukan AS hadde sitt aller første rogninnlegg. 420.000 rognkorn ble lagt inn, levert med en oppvarmet spesialbil fra Oslands smoltanlegg ved Sognefjorden. Bygningsarbeidet på det som skal bli verdens største landbaserte oppdrettsanlegg for ørret startet første august 2022. Konsesjonen går tilbake til 2017. Lenge var tanken atlantisk laks og selskapet Salmo Farms.

Siden 2020 har navnet vært Hima, daglig leder Sten Falkum, fisken regnbueørret og den store og uvanlig sjøfjerne akvakultursatsingen har kommet i gir og gjort seg bemerket. Anlegget vil være på 27.000 kvadratmeter, produsere 9.000 tonn ørret årlig og er fullfinansiert med 2,5 milliarder kroner.

Hima-anlegget vil bruke RAS-teknologi, og fisken vil gå i ferskvann frem til slakt. Nå er det fisk i alle avdelinger i smoltanlegget. Sommeren 2025 venter første slakt — og samme år ferdigstillelse av bygget. Denne høsten var tiden inne for en liten oppdateringsrunde med ansvarlig for investorrelasjoner og bærekraft, Magnus Torp. Han har nå jobbet for Hima Seafood i to år.

— Hvorfor Rjukan?

— På Rjukan har vi tilgang til en enestående og ren vannkilde som er fri for sykdommer som kan påvirke ørretens helse. Vannet kommer fra en beskyttet kilde og har optimal temperatur og kvalitet for fiskeoppdrett. I tillegg har Rjukan tilgang på fornybar energi som er svært viktig for oss. Beliggenheten ligger nært til Oslo som sikrer en rask og effektiv tilgang til europeiske markeder, svarer Torp, som også kan fortelle om en veldig bra mottagelse lokal.

— Den har vært suveren. Vi har arrangert flere informasjonsmøter for lokalbefolkningen og har gitt alle god informasjon gjennom hele prosjektet.

— Hvor stor er fisken nå?

— Den første batchen hadde i forrige uke en vekt på 500-600 gram. Det er avgjørende å ha rett og høy kompetanse, og vi er privilegert som har verdens beste team på plass på Rjukan med evne til å håndtere alle slags utfordringer. Våre erfaringer er svært positive, og anlegget fungerer veldig godt.

— Hvem har dere lært av underveis?

— Vi har et veldig godt samarbeid med Eyvi som har designet anlegget og som har bistått med støtte etter behov.

— Hvordan vil fisken selges, distribueres og eventuelt markedsføres?

— Vi lanserte Hima på sjømatkonferansen i Barcelona og har allerede mottatt forhåndsinteresse som er to ganger større enn den årlige produksjonen på Rjukan. Vår kommersielle plan er å sende fisken fra Rjukan med hydrogenlastebiler og deretter selge fisken til detaljhandelen og HORECA i Europa. Parallelt arbeider vi med merking og sertifisering for regenerativ matproduksjon og dyrevelferd, svarer Torp. Tidligere nevnte Sten Falkum leder Hima Seafood AS, som eier 42 prosent i Hima Seafood Rjukan AS. Engelske Foresight Group har resten. Hima Seafood Rjukan AS ledes av Olav Ulleren. 2025 bør kunne bli et merkeår for samtlige. 

Baring i gang

Baring Farsund har satt spaden i jorda. Det skjedde i sommer, og nå støpes både fundamenter og legges rør på den ferdig planerte tomta i Lundavågen i Farsund. Men det er flere steder det skjer ting når det gjelder Baring. Samtidig med byggestarten i slutten av mai, ble valget av ny teknologiløsning kjent.

— Som første kommersielle aktør valgte vi OptiRAS og RAS-teknologien deres, sier adm. direktør Kjell Rege i Baring Farsund. Løsningen til OptiRAS, som er grunnlagt av ingeniørene Eldar Lien og Morten Aga, består av standardmoduler tilpasset ulike produksjonsvolum. Siden 2020 har bergensbaserte OptiRAS samarbeidet tett med verftet Leirvik AS på Stord, og tidligere i år ble det kjent at Leirvik Group gikk inn som 50 prosent eier i OptiRAS. Valget av teknologileverandør innebærer at OptiRAS-karene produseres på verftet i Leirvik for å fraktes på lekter til Farsund når tiden er inne.

— Planen er å ha anlegget klart våren 2025 og å ha i fisk 1. mai, sier Rege. Lenge sto danske Billund Aquaculture som teknologileverandør til første byggetrinn. Det selskapet eksisterer ikke mer, og Baring-ledelsen er uansett svært fornøyd med valget de har endt på.

— Vi samarbeider godt med OptiRAS, som har fått til en rekke forbedringer i RAS-teknologien og har redusert strømforbruket betydelig. Så er det også viktig at modulløsningen deres gir et bedre grunnlag for å bygge i flere trinn. Kompleksiteten i et slikt anlegg er betydelig mindre enn om man støper det hele i betong. Selv om det er en ny løsning, opplever vi at totalrisikoen tas ned, sier Rege. Pilotanlegget har blitt demonstrert hos Bremnes Seashore med støtte fra Innovasjon Norge, og i Baring vil man bygge videre på disse erfaringene. Uansett begynner man med postsmolt, og volumet i første runde er redusert til 1.200 tonn. 

— Postsmolt har vært planen hele veien. Så vil vi se hvordan markedet utvikler seg med tanke på om vi skal gå videre til matfisk. Det viktige for oss er at både lokasjon, konsesjon og anlegg gir oss fleksibilitet til å jobbe med begge deler, sier Rege. Foreløpig er planen å ta fisken inn i anlegget med en vekt på ca. 100 gram, og deretter fôre opp til ca. én kilo. Ferdig utbygd skal det landbaserte anlegget i Farsund produsere 24.000 tonn postsmolt og/eller matfisk. 

Det er mange som har vært spent på progresjonen til Baring. Som i tilsvarende tilfeller har finansieringen vært en bøyg. Da Ugland Seafood tidligere i år giret opp sitt engasjement og ble majoritetsaksjonær i Baring Group, hadde man grunnlaget for neste steg. Ugland Seafood eies av Knut Ugland og Sandvik-familien på Stord. Flere av de opprinnelige eierne som Lars og Roald Reme og Ole Kristoffer Torsvik, samt styreleder Jon Erik Reinhardsen og Kjell Rege, økte også sine investeringer. Fra før er det også kjent at Thor Hushovd er med på investorsiden. Reme-familien står bak entreprenør- og eiendomsutviklingsselskapet BRG, som får bygningsmassen og infrastrukturen på plass. Og nå søker man driftspersonell til Lundevåg i sør.

EcofishCircles fikk ja

Hos EcofishCircle i Farsund er de nok i enda større grad enn resten av kobbelet omtalt i denne artikkelen opptatt av å realisere teknologien sin og den sirkulære kongstanken. Når det er sagt, må selskapet gjennom mye av det samme løpet som de andre og med mange av de samme nåløyene. I mai ble en viktig milepæl nådd. Datterselskapet Lista Laks fikk konsesjon for landproduksjon av 6.000 tonn laks. I vår sammenheng vil det egentlig være det kommersielle anlegget på Lista fly- og næringspark i Farsund kommune dette dreier seg om. Vi begynner likevel med teknologiselskapet EcoFishCircle, som virkelig har satt seg fore å leve opp til sirkulariteten i navnet. 

EcoFishCircle utvikler standardiserte RAS-moduler med lavere CAPEX, enklere drift og høyere biosikkerhet. Gjennom samarbeidet med søsterselskapet Gas 2 Feed vil selskapet redusere klimaavtrykket fra akvakultur betydelig. EFC driver i dag et testanlegg på Hausvik, der man har fått lovende resultater over to år med god tilvekst, null lus, 1,5 prosent dødelighet i driften og over 95 prosent superior på slakteriet. Konsesjonen i Hausvik/Lyngdal begrenser seg imidlertid til 40 tonn i året, og den tilhører og drives i samarbeid med Ocean Farm Holding.

— Vi har også søkt om en utvidelse av konsesjonen i Hausvik, sier Daniel Jakobsen. I september ble det kjent at han er ny adm. direktør i EcoFishCircle. Han tok imidlertid til i selskapet våren 2022 og hadde ansvaret for å dra i land Lista Laks-konsesjonen.

— Nå jobber vi med detaljprosjekteringen av neste byggetrinn på Hausvik for å oppskalere vår egen RAS-teknologi. Lista blir et stort prosjekt, men anlegget er allerede gjennom forprosjektering og vi jobber med det parallelt, sier han. Oppdrettsanlegget på Lista Fly- og næringspark vil bestå av 26 selvstendige RAS-moduler, med tilhørende smoltproduksjon og slakteri. Nå prøver man seg også med sjøørret i testtanken for å skaffe seg ny erfaring.  EcoFishCircle jobber videre med å utvikle en teknologi der man tar ut CO2 og nitrogen fra RAS-anlegget som råstoff i andre prosesser. Slammet skal gå til biogassproduksjon og samtidig gi biogjødsel til landbruket i regionen. Den allsidige og svært erfarne forretningsmannen Terje Mikalsen, har vært sentral i utviklingen av selskapet, er styreformann og største aksjonær. Like fullt får også EcoFishCircle en jobb med å komme i mål med å finansiere storsatsingen.

Løsner det i Nesna?

Arctic Seafarm AS i Nesna er et av svært få landbaserte oppdrettsselskap med en tradisjonell lakseaktør i ryggen. Kvarøy Fiskeoppdrett, som har drevet lakseoppdrett i over 40 år, kjøpte seg tidlig inn på eiersiden og fikk etter hvert eierkontroll. Nylig kom imidlertid meldingen om at EMK Capital har overtatt som majoritetseier. De siste par årene hører selskapet til dem som har ligget i startgropa, men i høst har det løsnet.

Hos Arctic Seafarm går man for gjennomstrømming. Friskt sjøvann pumpes opp fra Langsetvågen fra enten 30 eller 80 meters dybde og fordeles på kar som i fase 1 vil være 38 i tallet og med et totalt produksjonsvolum på 86.000 kubikkmeter. Kvarøy Fiskeoppdrett har ellers utviklet et eget fiskefôr i samarbeid med Biomar, og det er aktuelt å bruke dette i landanlegget. Det er videre inngått samarbeidsavtaler med Benchmark for å kunne skreddersy smolten. Også Arctic Seafarm AS legger opp til å kunne kombinere matfisk og storsmolt. Konsesjonen er 15.000 tonn i MTB. 

Losna på land

Losna Seafood i Sollund kommune i Vestland kan vise seg å være en satsing som er viktigere enn seg selv. I hvert fall kan utfallet av dommen i rettssaken om anlegget få betydning for flere. Den falt 16. november 2022, og staten anket ikke. «Retten kan ikke se at bruken av gjennomstrømningsteknologi og/eller utnyttelsen av flo og fjære endrer det samlede inntrykket av at Losna Seafoods anlegg må anses å ligge på land», kan vi blant annet lese i domsavsigelse. Losna Seafood og gründer Geir Nordahl-Pedersen fikk altså et rettslig ja til å drive lakseoppdrett og en dom som bestemmer at anlegget er på land.

Så var det kanskje ikke så merkelig at det ble en sak. Sjønærheten er jo et av fortrinnene og et særmerke ved lokaliseringen. Attpåtil var det flytende merder i det voluminøse fjellbassenget ved strandkanten i Krakhellesundet. 20. mai 2022 fikk de Norges nest største konsesjon, med en årlig produksjonskapasitet på 28.600 tonn laks. Siden har det vært mer stille, men vi møtte Geir Nordahl-Pedersen ved godt mot under Fish Farmer-konferansen på Sola i september.

— Nå har vi fått strøm også, sa han, og det blir neppe siste gang vi hører fra den kanten.

På nordmørske Averøy, der de ønsker å realisere samme konsept gjennom Averøy Seafood, har de fått motbør fra Mattilsynet — uten å gi seg av den grunn. For å bidra til forvirringen tar vi med at Averøy Industripark har fått konsesjon for et RAS-anlegg på 20.000 tonn matfisk og 4,5 millioner smolt i Smedvågen ikke så langt unna. Der jobbes det med ferdigstilling av reguleringsplanen. Når det gjelder utfallet av dommen i 2022, er det ikke sikkert at Staten er helt ferdig med tematikken. Like etter denne dommen ble det midlertidig stans i adgangen til å søke om akvakulturtillatelser på land. Nye retningslinjer for skillet mellom land- og sjøbasert oppdrett er på vei, men dommen i 2022 vil også være med på å legge premissene. Alle er forøvrig ikke like imponerte over presisjonen i det nye forslaget til regelverk. 

Spadestikk i Salfjord

Åttende oktober gikk startskuddet på Tjeldbergodden. Det landbaserte oppdrettsselskapet Salfjord AS inngikk kontrakt med Tverås Maskin og Transport AS for opparbeidelse av Salfjords tomt på Tjeldbergodden. Arbeidet begynner i november.  

— Dette markerer starten på byggeprosjektet, og er en viktig milepæl for oss, sa CEO i Salfjord, Hans Ramsvik. Den største merkedagen var nok likevel 28. juni i fjor da fylkeskommunen i Møre og Romsdal ga Salfjord tillatelse til oppdrett av inntil 36.500 tonn laks i året. Vedtaket kom etter en ganske seig mars med både avslag og rettssak med naboen. Nå tas altså nye steg mot realisering. Kontrakten med Tverås Maskin og Transport gjelder opparbeidelse av hele tomten Salfjord disponerer. I førsteomgang er det tomta for det første byggetrinnet som skal fristilles for byggestart i 2026. Norconsult vil være byggeleder under tomtearbeidet. 

Den ambisiøse satsingen er altså lagt til Tjeldbergodden industripark i Aure kommune på Nordmøre. Naboene er Equinor Metanolfabrikk og Linde Luftgassanlegg. Det skal ifølge Salfjord-ledelsen gi muligheter for samarbeid om utnyttelse av kjølevann og oksygen, samt at biprodukter fra renset avløpsvann kan brukes for biogass- og metanproduksjon. Også rekruttering av prosjekt og driftsledelse er i prosess med oppbemanning for prosjektkontor i Trondheim i begynnelsen av 2025. Så er det noen steg igjen. Daglig leder Hans Ramsvik forteller at man på nyåret skal starte prosjekteringsarbeidet for byggingen av modul medio 2026. Innsett av første fisk er tenkt i slutten av 2027 eller tidlig i 2028.

— Hva ser du som største bøygen nå?

— Byggingen av ny trafostasjon i regi av nettselskapet utgjør en kritisk linje i prosjektet, slik at strøm blir tilgjengelig i siste kvartal 2027, svarer Ramsvik. I fasen de er inne i nå, jobbes det for fullt med kapitalisering av 160 millioner kroner for bygging av organisasjon, prosjektering og forberedelse av tomt og annen infrastruktur før byggestart medio 2026. I følge Ramsvik skal anlegget hevde seg svært bra i sin klasse.

— Hvordan skiller Salfjord seg ut?

— Først og fremst ved lokaliseringen i hjertet av oppdrettsnæringen, og videre ved god tilgang på kompetanse og leverandørindustri, bevist hybrid vannteknologi i samarbeid med Artec Aqua, en konsesjon som gir skaleringsfordeler, sikret tilgang på 55 MW strøm og patentsøkt konsept for optimalisering av driftsstyringen, summerer han opp, men er ikke ferdig 

— Videre har vi systematikk for risikostyring som inkluderer UV-desinfisering av inntaksvannet med en dosering ni ganger det som er foreslått i de nye forskriftene for landbasert oppdrett, sier han. Samtidig legger han ikke skjul på at det blir mye felles med Salmon Evolution.

— Salfjord skal jo bruke en videreutviklet versjon av Artec Aquas hybride vannteknologi, sier han. I tilfellet Salfjord hentes vannet fra Trondheimsleia på ca. 65 meters dyp.

— Er postsmolt et alternativ?

— Absolutt. Planer for postsmoltproduksjonen er utarbeidet som del av konseptet. Med full kapasitet vil det unektelig kunne bli en god del postsmolt. En av de siste nyhetene i Salfjord AS er rett og slett styreformannen Jan Harald Hauvik, som tilfører Salfjord viktig kompetanse i denne fasen.

Nå koster vi på oss en virkelig nykommer. 

Skjult i fjellet

Norwegian Mountain Salmon tar oss ikke til fjells på fastlands-Norge, men skal holde lys i husene på Utsira ytterst mot storhavet. Og det uten at man skal kunne se så mye til selve produksjonsanlegget.

— Anlegget skal nemlig bygges i fjellhaller, forklarer daglig leder Bård N. Hjelmen, og dermed gir jo navnet mening. For å forsikre seg om at vi også vet hvor i verden dette er snakk om, viser han et kart over øya og kommunen 70 minutter med ferge vest for Haugesund. Vil du enda lenger vest, blir det Nordsjøen og Golfstrømmen. God vannkilde og svært god avstand til eksisterende lakseoppdrett er en av grunnene til lokaliseringen. Hjelmen prikker inn Kvalvikvågen sørvest på øya og følger opp med en 3D-illustrasjon med skanning av fjellet slik at vi ser det som egentlig ikke skal ses; fem ca. 450 meter lange produksjonstunneler og tilhørende kjørbare tilkomsttunneler knyttet sammen og plassert godt under det knudrete berget på Utsira. I produksjonstunnelene vil det være kar med laks.

— Bunnen på tunnelene vil ligge på minus ti, og bunnen i tanken på minus åtte meter, forklarer Hjelmen. Vannet skal hentes opp fra 50 meters dyp og løftes fem meter til inntaksbassenget, slik at man får en fallhøyde som driver sirkulasjonen i bassengene. Først skal vannet behandles, og så løftes ut på samme måte for deretter å kunne slippes ut på minus 30 meter. Ved full produksjon vil 72 tanker gi en samlet kapasitet på 26.000 tonn laks per år, rund vekt.  

Bak idéen står i tillegg til Bård N. Hjelmen, vennen og fetteren Jakob Vossgård. Han er ellers leder for norske aksje-investeringer i Nordea. Selv er Hjelmen partner i konsulentgrupperingen Dynabyte, som leverer ressurser til de største prosjektene til byggherrer som Fornebubanen, Statsbygg og Bane NOR. Tidlig i løpet fikk de også med seg det Hjelmen omtaler som fire unge briljante ingeniører. Blant de strategiske eierne finner vi smoltprodusenten Sørsmolt, en gruppe fra Norconsult og Trient AS, som også eier Sekkingstad AS. Dessuten er investeringselskapet til toppsjefen i storrederiet Wallenius Wilhelmsen med.

— Alle disse er med fordi de tilfører noe, sier NMS-sjef Hjelmen. Han nevner også de eksterne samarbeidspartnerne Norconsult, Artec Aqua og Norwegian Green Tech. Artec Aqua skal levere prosessanlegget.

— Kardesignet kan minne om Salmon Evolution, men vi har altså full gjennomstrømming. Ambisjon er å ha betydelig klarere vann i tankene enn andre landbaserte oppdrettere, understreker han. Dette for å sikre en frisk og glad laks. Temperaturprofilen tilsier at man ikke trenger å gjøre noe med vannet, og det er ikke minst gunstig med tanke på at det skal brukes smolt fra medeier Sørsmolt. Sytti prosent av slammet samles, og partner Norwegian Green Tech skal omdanne dette til biokull. Resten føres ut til en undersjøisk dal med sjeldent sterk strøm og vil spres for alle strømmer.

Vi tar med at Trient også eier halve rederiet med slaktebåten Norwegian Gannet, og det ligger til rette for å bruke denne for rekordrask ekspedisjon til Danmark. Alternativt kan laksen tas til Sekkingstad-anlegget utenfor Bergen. Det er mange flere interessante sider ved Norwegian Mountain Salmon, men vi kommer ikke utenom at det ikke er klar bane på Utsira ennå. Faktisk går idéen tilbake til 2016-2017, og siden 2020 jobbet man mot kommunen og sektormyndighetene. Ikke minst fra lokalsamfunnet var det positivt gehør. Mot slutten av 2022 var selskapet klar for å søke konsesjon. Like etter satte myndighetene foten ned for nye tildelinger av tillatelser for landbasert laks. Dette har nok stoppet noen gryende prosjekter, men ikke Norwegian Mountain Salmon, som regner med å ha reguleringsplanen på plass i høst. 

— Vi håper å oppnå tillatelse i tredje kvartal 2025. Vi er klare til å sende inn tillatelsessøknaden, men ingen vet jo når tillatelsesstansen oppheves. Med tanke på den pågående regelverkhøringen har vi likevel håp om at stansen oppheves tidlig i 2025. Ut fra dette blir det pilotproduksjon i 2028 og full produksjon fra 2030/2031, sier Hjelmen i selskapet som vil gå videre med detaljprosjekteringen etter at konsesjonen er i hus. Samlede investeringer for fullt utbygd prosjekt er beregnet til 2,4 milliarder kroner. Bård N. Hjelmen karakteriserer selve anlegget som en slags mellomting mellom Salmon Evolution og Andfjord, men er med på at det også er likheter med Hofseth-prosjektet i Storfjorden. Idéen om Utsira-anlegget kom imidlertid før noen av disse ble kjent og er uansett noe for seg.

— Vår grunntanke har hele tiden vært å lage et skjult anlegg og med lav løftehøyde for vannet, understreker daglig leder Hjelmen. Så skal vi ikke se helt bort fra at Norwegian Mountain Salmon kan dukke opp igjen når vi lenger ut i artikkelen går videre til prosjekter ellers i Europa.

Til politisk behandling

Også World Heritage Salmon på Sunnmøre har måttet finne seg i at det har buttet kraftig imot. Ennå har de ikke nok klarsignaler til at Roger Hofseth kan realisere kongstanken om å hente laks ut av berget i Storfjord. Satsingen er kanskje den mest oppsiktsvekkende, den mest omdiskuterte og dessuten knyttet til den aller største konsesjonssøknaden på 100.000 tonn. I februar ble det kjent at NVE og Møre og Romsdal fylkeskommune har trukket sine innsigelser mot det planlagte fjellprosjektet. Statsforvalteren holder imidlertid fast ved fire av sine. Utfallet tør vi ikke si, men vi fortsetter å følge med på vyene ved verdensarven. Prosjektleder Svein Flølo følger naturlig nok enda bedre med.

— Hva er status for satsingen i Storfjorden?

— Fjord kommune jobber med å få områdeplanen godkjent, og den er nå sendt til politisk behandling i Kommunal- og distriktsdepartementet.

— Hva har dere gjort siden innsigelsene fra Statsforvalteren ble kjent?

— De siste fire årene har det vært en omfattende prosess der Hofseth har brukt over 30 millioner kroner og Fjord kommune mye ressurser for å etterkomme kravene etter plan- og bygningsloven fra Statsforvalteren i Møre og Romsdal fylkeskommune, Direktoratet for mineralforvaltning, Riksantikvaren med flere. Kommunen har likevel ikke lykkes med å få trukket de siste innsigelsene, og kommunestyret vedtok derfor i mai at områdeplanen skal sendes til politisk behandling. Prosjektet har stor politisk oppslutning både lokalt og regionalt. Så er det ventet at det vil ta mellom 6 og 12 måneder å få svar på den politiske behandlingen i departementet, svarer Flølo.

— Hvordan møter dere innsigelsene?

— Hofseth har hele tiden jobbet for å komme innsigelsene fra Statsforvalteren i møte. Det er brukt mye ressurser for å skaffe et godt kunnskapsgrunnlag til saken, og det er gjort justeringer i prosjektet for å komme innsigelsene i møte. Prosjektet har endret seg mye siden oppstarten i 2020, likeså har det faglige grunnlaget over tid blitt mer omfangsrikt etter hvert som flere fagmiljøer er koplet på for å utgreie og gi sine kommentarer. Fagrapportene som ligger ved søknaden, gir etter vår mening et godt grunnlag for å komme i mål med reguleringssaken.

— Skjer det noe med selve prosjektet i mellomtiden? 

— Fjord kommune må få områdeplanen godkjent før Hofseth kan få konsesjonen godkjent, svarer Flølo.

Utgangspunktet for dette langdistanseløpet er altså at Roger Hofseth i 2020 kjøpte en nedlagt olivingruve i Raudbergvika nær innløpet til Geirangerfjorden. Han så for seg muligheten til storstilt oppdrettsproduksjon i nye fjellhaller i fjordsiden og at den spesielle lokasjonen ga tilgang til stabile og gunstige sjøtemperaturer og rikelig med energi. I tillegg ligger det nær Hofseth Aquas sjøbaserte lakseproduksjon, noe de er alene om i dette fjordsystemet. Statsforvalteren mener det planlagte anlegget vil ligge for tett på verdensarvfjordene, at man vet for lite om effekten utslippene har på sikt og mener også at håndteringen av uttaksmassene må vurderes nærmere.

World Heritage Salmon mener på sin side at nettopp de ulike grønne vriene er styrken til prosjektet, som utnyttelse av hele fisken hos Hofseth Biocare, unik renseteknologi og at masseuttaket rett og slett styrker økonomien i satsingen. Det er Artec Aqua som skal levere det komplekse anlegget med RAS for smolten, gjenbruk for postsmolt og gjennomstrømming for matfiskanlegget. Blir det ja, vil det fremdeles ta tid før potensialet er utnyttet, men produksjonsvolumet vil alene gi merkbar vekst i norsk laksenæring.

Høsthåp på Helgeland

Helgeland Miljøfisk AS er blant våre mer ambisiøse satsinger og samtidig en fortelling om hvilket maratonløp det kan være å få papirene på plass. Daglig leder Sten Roald Lorentzen forteller at de er godt i gang med planleggingen og at de nesten omgående vil være klare til å gå i gang med detaljprosjektering og grunnarbeid.

— Dessverre har det blitt kraftig forsinket på grunn av veldig lang saksbehandlingstid hos Statsforvalteren, og også en «omkamp» etter at vi først fikk et avslag fra Mattilsynet regionalt, forteller han.

Når det gjelder det siste, har klagesaksenheten etter 14 måneder omgjort det opprinnelige avslaget fra regionskontoret, og gjort vedtaket om avslag ugyldig. Saken er nå til ny behandling, og skal være ferdig behandlet før denne oversikten går i trykken. Så var det Statsforvalteren.

— Vi fikk tidligere i år et pålegg fra Statsforvalteren om ytterligere prøver og konsekvensutredninger. Dette arbeidet er nå ferdigstilt og blir oversendt i løpet av to uker. Vi håper og tror da at vi får utslippstillatelsen på plass i løpet av oktober-november, melder Lorentzen, som altså håper alle nødvendige tillatelser er på plass i høst.

Planen for finansiering er under arbeid, men vil ikke bli iverksatt før alle tillatelser er på plass. Helgeland Miljøfisk eies av Aquaculture Innovation, som igjen er kontrollert av Torgnes-familien. Aquaculture Innovation er også største aksjonær i Bue Salmon, og har samme Lorentzen på plass i styret der. Også Helgeland-selskapet vil bruke gjennomstrømmingsteknologi, og henter verdifull kunnskap fra søsteren i sør. Anlegget i nord er tenkt bygget gjennom 3 faser.

— Vi planlegger å starte utbyggingen medio 2025, med ferdigstilling av første fase i slutten av 2027. Altså første smolt inn høsten 2027. Fase 2 ferdigstilles medio 2029 og hele anlegget i løpet av 2031. Det betyr at vi kan oppnå full produksjon på 40.000 tonn fra 2033, sier daglig leder Sten Roald Lorentzen i Helgeland Miljøfisk.

Utholdende Viking

Viking Aqua AS i Gulen har en av de aller største tillatelsene for landbasert lakseproduksjon, og daglig leder Ingar Valvik er klar til å trykke på knappen når finansieringen er på plass. At finansieringen ikke er den enkleste delen av marsjen, har både vi og Viking Aqua lært, men høsten 2024 er Valvik ved godt mot. 

— Med tanke på utfordringene i sjøbasert oppdrett, signalene om postsmoltbehov og teknologiutviklingen underveis, synes jeg mulighetene ser bedre ut enn for to år siden. Men vi trenger investorer med langsiktige penger, sier han. Tillatelsen på 27.400 tonn er på plass. Teknologi og kontraktører er valgt, og design og prosjektering er klart. Gulen kommune har godkjent rammesøknaden for å bygge et bygg på 380 ganger 80 meter for 20.000 tonn i året. Igangsettingsløyvet fra Gulen kommune mangler, men Valvik tror neppe det vil stå på det. Underveis mener han de også har kommet frem til en enestående teknologiløsning med fremtiden for seg.

— Først var tanken å kjøpe et hylleprodukt. Siden har vi utviklet vår egen RAS-løsning der vi både får dradd veksler på RAS-teknologien til Aqua Biotech Group og akvakultursystemer fra Framo, sier Valvik. Betongkar fra Overhalla står også sentralt, og Viking Aqua har underveis gjort avtaler med Backe Bergen som hovedentreprenør for bygget, Helland Silosystem for fôrsystemet, MMC First Process for fisketransportsystem og Benchmark Genetics for rogn. Teknologivalgene er testet ut hos samarbeidspartneren og smoltprodusenten Biofish i Hardanger. Samtidig gikk det en periode mer penger ut enn inn. Ved årsskiftet var egenkapitalen tapt, men en rettet emisjon på 35 millioner kroner i sommer fikk ordnet det. Etter at den nye eierkonstellasjonen var på plass, overlot gründer og styreleder fra start, Stein-Inge Larsen, ledervervet til Leif Christian Salomonsen. Han, det nye styret og eierne mener i likhet med daglig leder at det fremdeles skal gå veien for Viking Aqua, som ikke vil gape for høyt i første etappe. Nye majoritetseiere er Braa Invest AS og Eikeviken Holding AS, begge med ca. 34 prosent hver av aksjene.

— Skal vi opp i 20.000 tonn med vårt design, trenger vi 48 tanker á 2.000 kubikkmeter. Men vi kan bygge det ut i blokker á åtte tanker. Det ser vi på nå, sier Valvik, som anslår et investeringsbehov på mellom 1,2 og 1,4 milliarder kroner for en slik blokk med inntakssystem, energisentral og det som trengs. Rammeløyvet innbefatter slakteri og foredlingsanlegg, men nye eiere vil konsentrere seg om RAS-anlegget i første omgang.  Mellom 60 og 70 prosent av den nevnte summen vil være egenkapital. Hittil har eierne puttet på knapt to hundre millioner. Valvik mener altså at utgangspunktet for å komme videre er gunstig og at både løsning og lokalisering gjør Viking Aqua til et godt kort.

— Tomta er fin, og vi har gode vannmålinger og tilgang på energi. Anlegget vil ligge midt i smørøyet, både med tanke på oppdrettsnæring der det blir nedtrekk og i forhold til logistikken med fôrbåter, brønnbåter og annet. Vi har tilgang til kompetansemiljøet innen oppdrett på Nordvestlandet, og til industriell kompetanse innen automasjon og elektro i den samme regionen.

— Makrotrendene er i hvert fall ikke dårligere enn de har vært de siste årene. Med vårt fordelaktige design er vi fleksible med tanke på postsmolt kontra matfisk, understreker han. Med første sekvens i sving kan det produseres fra tre til fem tusen tonn, litt avhengig av om det satses på postsmolt eller matfisk.

Laksehotellet i Tromsø

I floraen av landbaserte anlegg og løsninger har vi etter hvert en hel bukett med konsepter og satsinger som er noe for seg selv. SIFT Group hører helt klart blant disse. Det hele skjer — i hvert fall foreløpig — på et gammelt settefiskanlegg 20 minutter fra Tromsø sentrum. Gründerne er Torbjørn Trondsen og Victor Øiestad, begge tidligere professorer ved Norges fiskerihøgskole i Tromsø. Tanken er å drive oppdrett i renner som kan bygges i etasjer, og der det settes strøm slik at anlegget får flere av egenskapene til en elv. SIFT står for Super-Intensive Farming Technology, og prosjektet ble startet i 2017. 

De har i dag en konsesjon for oppdrett av 20 tonn tilknyttet pilotanlegget, primært for storsmolt, men med tillatelse til å teste oppdrett av laks opp til 5 kilo.

— Dette prosjektet ble foreløpig avsluttet i sommer etter produksjonen av tre batcher med meget gode resultater for oppdrett av laks i matfiskstørrelse av samme kvalitet som villaks, forteller Torbjørn Trondsen.

— Vi har et ferdig design og konsesjonssøknad inne for et fullskala anlegg for oppdrett av 2.500 tonn en-kilos storsmolt på vår nåværende lokalitet ved Limonbukt i Tromsø kommune. Denne søknaden vil bli omgjort til matfisk når de nye forskriftene om oppdrett av matfisk av laks og ørret er vedtatt, sier Trondsen. De har også en konsesjonssøknad inne for andre marine arter, som vil tillate å teste andre arter som torsk, steinbit og sjørøye.

— Er den langsiktige tanken i drive oppdrett i egen regi eller å selge teknologiløsningen?

— Vi har etablert to datterselskaper som skal ta dette videre. SIFT Farm AS skal oppdrette laks, primært i Norge, og står som konsesjonssøkeren til Tromsøanlegget. SIFT Solution AS tilbyr teknologien til andre oppdrettere world-wide sammen med en ingeniørpartner. Oppdrettsløsningen er standardisert og kan anvendes til mange forskjellige fiskearter. Det er allerede inngått avtaler med selskaper i Sør-Korea for flyndre og USA for ørret og walleye, og det arbeides med klargjøring av prosjekter i andre land.

— Kan anleggene lokaliseres hvor som helst?

— Ja, i prinsippet kan de det. Vår RAS-løsning krever svært lite utskiftingsvann og gjenvinner alt utslipp for bruk til bioenergi og gjødsel. Der det er tilgang på strøm, areal, rent vann, markeder og kompetanse er det også muligheter for oppdrett med SIFT.

— Vil dette fortrinnsvis være en løsning for å utvikle laksenæringen i Norge eller for å utvikle produksjon nærmere de store markedene ute? 

— SIFT Solution tilbyr teknologien til alle som vil kjøpe, både i Norge og ute. Vår motivasjon med å etablere prosjektet i 2017 var å bidra til videreutvikling av laksenæringen i Norge med en forbedret fiskehelse og miljøprofil uten å svekke næringens lønnsomhet. Dette har vi funnet løsninger på i vårt pilotanlegg. Men interessen fra norske oppdrettere har vært avventende. Det kan bety at utenlandske investorer nærmere markedene fort vil overta ledelsen i denne teknologien og dermed markedsutviklingen av bærekraftig og dyrevennlig oppdrett, svarer tidligere UiT-professor Torbjørn Trondsen, som altså ønsker nye investorer velkomne i utviklingen av forretningsmuligheten internasjonalt. 

OFS forlot RAS 

Da vi besøkte OFS Måløy i april, var det to ting man ikke kunne unngå å merke seg. Den ene var pilottanken med levende laks bak det store vinduet i møterommet der vi satt. Det andre var den store hallen som var knyttet sammen med Ontec-hovedkvarteret og pilotanlegget der med en gangvei. I prøvetanken er fundamentet lagt. I hallen skal man vokse. Vi møtte samtidig representanter for de tre selskapene som gjør dette mulig. OFS Norge AS er holdingselskapet. Det eier 100 prosent av produksjonsselskapet OFS Måløy AS, som har konsesjonene, og ca. 77 prosent av Ontec AS, som er teknologiselskapet. OFS Måløy har tillatelser til å produsere 15.000 tonn matfisk og settefisk. Det hele finner altså sted i Barstadvika mellom Måløy og Raudeberg nord i Vestland fylke. OFS Måløys konsesjon ble tildelt med vilkår om utprøving før oppskalering. Det har i høyeste grad skjedd. 

— Utprøvingen av matfiskproduksjonen ble gjennomført og dokumentert i samarbeid med fiskehelseselskapet STIM. Prøveproduksjonen startet i januar 2023, og første batch ble slaktet i juli samme år. Produksjonen har vært høyst vellykket og med langt større tilvekst enn tabellforventningen. Like viktig er det, at vi har hatt utmerket fiskehelse og lav dødelighet, dokumentert av STIM. Batch 2 skal leveres i høst, forteller Trond-Inge Kvernevik. Han er daglig leder i OFS Måløy og styreleder i ONTEC. Opprinnelig var tanken å bruke RAS-anlegg. Under pilottestingen erfarte man at RAS egentlig kompliserte unødvendig på anlegget i Barstadvik.

— Vi har forbedret prinsippene for hybrid gjennomstrømming (HFTS), og har meislet ut en optimalisert nisje som ligger mellom RAS og tradisjonell HFTS i vannforbruk. Den gir oss robuste sikkerhetsmarginer på vannkvaliteten, og gjør driften enklere enn hva som kreves for å opprettholde stabilitet i et sjøvanns-RAS. Det hører også med at temperaturen i anlegget ikke trenger å ligge så høyt som mange forutsatte for 2-3 år siden. Når fisken får rolige stabile forhold, og skjermes mot lus og de fleste patogener via filtrert inntaksvann, vokser den mye bedre i kjøligere vann enn tabellene forutsier, sier Kvernevik. Kursjusteringen gjør det mulig å forenkle anlegget for den kommersielle utbyggingen og redusere kostnadsestimatene.

Fra 60 meters dyp i det brede sundet utenfor henter man godt og temperaturstabilt kystvann som også skal strømme gjennom det kommersielle anlegget. I år har OFS-gruppen hentet 60 millioner kroner i en emisjon som ble avsluttet i april.

— Selskapet skal hente noe mer egenkapital før byggingen starter, forteller Kvernevik. Hallen er ferdig bygget.

— Vi forventer installasjon av tanker og tilhørende infrastruktur i vinter, med oppstart av kommersiell postsmolt-produksjon i andre kvartal 2025. Gitt at alle tillatelser er på plass og at vi har gjennomført pilotproduksjonen og er i drift, kan vi raskt oppskalere produksjonen, sier han. Det kommende byggetrinnet vil omfatte to tanker, hver på 2.800 kubikkmeter og for produksjon av ca. 1500 tonn postsmolt per år. 

— Gitt at vi bygger modulært og med uavhengige produksjonsenheter, står vi relativt fritt til å tilpasse utbyggingstakten til kapital- og markedsbetingelsene. For tiden forventer vi å nå full kapasitet i løpet av 2026, slår Trond-Inge Kvernevik i OFS Måløy fast. OFS Norge eier også OFS Andenes sammen med AH Gruppen. Der er tanken landbasert lakseoppdrett i nærheten av Andenes. Når tiden er inne for aktivitetene i nord, vil man kunne dra nytte av erfaringene i Måløy.

Postsmoltkameratene

Først etter at vi hadde skrevet ferdig avsnittet om OFS Måløy, slo det ned: De går for postsmolt.  

— Det er riktig. Produksjon av postsmolt er nå vår hovedstrategi. Anlegget bygges dog med tanke på at det kan brukes til matfiskproduksjon dersom markedsbetingelsene endrer seg i fremtiden, bekrefter Trond-Inge Kvernevik. Hjelvik Matfisk kjørte i sin tid to batcher med matfisk før de la om til postsmolt. Det var etter at Vestnes-baserte Prophylaxia, som er en av eierne, sikret seg konsesjon. Bjørn-Vegard Løvik, som står sentralt i begge, forteller at de også fikk landbasert matfiskkonsesjon for Sætre Matfisk.

— Denne tenker vi å bygge ut til postsmoltproduksjon i samarbeid med Hofseth, forteller han. Hofseth International er også betydelig aksjonær i Sætregruppen. «12 millioner sunn og sterk smålaks på rundt 700 gram — år etter år!», skriver Gaia Salmon på sin side. Også FishBase, som dobler produksjonskapasiteten fra 1000 til 2000 tonn, går for postsmolt. Smart Salmon i Bremanger meldte tidlig fra at de ville bruke den landbaserte matfisktillatelsen til postsmoltproduksjon.

— Vi har likefullt dimensjonert anlegget for å kunne lage matfisk i tilfellet vi ikke får solgt all smolten, sier daglig leder Petter Bakker. De er inne i en ny anbudsrunde og har tro på å komme i gang med grunnarbeidet i år. Finansieringen er på plass med mindre prisen blir altfor høy.

Litt kraftigere hakeslepp fikk vi da det ble kjent at Ecofisk Norway, med Norges hittil største landbaserte matfisktillatelse også går for postsmolt. Det vil skje gjennom et samarbeid med den internasjonale akvakulturaktøren 8F og 8Fs egen RAS-leverandør Pure Salmon Technology. Sistnevnte vil stå for designet av anlegget. Nyheten vekker spørsmålet om dette faktisk blir det man ender opp med i det tidligere steinbruddet i Tysvær. Svaret så langt er at postsmolt er første steget i prosjektet. 

Laks og lava

La det være nok om Norge. I fortsettelsen skal det handle om landbasert matfiskproduksjon av laks og ørret ute i den store verden. Vi starter på Island.  

2024 og slutten av 2023 har vært dramatisk på Island, med jordskjelv, vulkanutbrudd og lavaelver. Anlegget til Matorka ehf. i Hafnarfjördur ble direkte rammet. Samherji hadde landanlegg rett ved, og den såkalte Laxabraut med flere landbaserte anlegg lå heller ikke langt unna, i hvert fall ikke sett med norske briller. Naturkreftene var voldsomme, men den særegne naturen på sagaøya kan også gi fortrinn, særlig med tanke på landbasert oppdrett. Er det geotermisk energi som må til for at landbasert lakseoppdrett skal gå i pluss? For de fleste av aktørene på Island er det i hvert fall en faktor, men vi skal ikke gjøre den islandske satsingen for fremmed og eksotisk heller. Da vi spurte Salmon Evolutions Trond Håkon Schaug-Pettersen om de andre satsingene som lignet mest, var det nettopp de islandske prosjektene han trakk frem.  

De norskeide teknologileverandørene Artec Aqua og AKVA Group har begge gjort sine landnåm på Island. Laxey på Vestmannaeyjar valgte AKVA Group til å bygge Islands første RAS-anlegg for atlantisk smolt i april 2022. I august samme år gjorde Artec Aqua AS avtale med GeoSalmo om å bygge et milliardanlegg i Torlákshöfn nær Reykjavik, det norske teknologiselskapets største signering til nå. Ilaks var på besøk litt tidligere i år og snakket blant annet med akvakultur-sjef Hreidar Hreidarsson som bekreftet at de hadde latt seg inspirere av designet til norske Salmon Evolution, som jo har basert seg på Artec Aqua. I august i år ble det kjent at GeoSalmo gjorde tidligere Salmon Evolution-sjef Håkon André Berg til ny styreleder. GeoSalmo planlegger å bygge en landbasert laksefarm som produserer minst 33.000 tonn. Som «det norske forbildet» gjør de det trinn for trinn og begynner med rundt 7.500 tonn. De viktigste forberedelsene ved å sikre grunn, energi og annet er gjort, og de forventer å være i gang med produksjonen i 2026. 

Også First Water satser i nærheten av den internasjonale skipshavnen Torlákshöfn. Og som de andre islandske prosjektene vi omtaler utnytter de både den geotermiske energien og den islandsk unike muligheten til å filtrere vannet gjennom porøs lavastein. I tilfellet First Water er utgangspunktet en 180 mål stor eiendom som både gir tilgang til temperert Golfstrøm-vann fra dypet utenfor og til kildevann fra underjordiske elver på meget jevn temperatur. Det forventet spektakulære påvekstanlegget har fått navnet Deep Atlantic Station. Og First Water, tidligere Landeldi, har kommet lenger enn GeoSalmo. I juni 2023 kunne selskapet, som da het Landeldi, melde at de hadde slaktet sine første 50.000 laks. Det er virkelig bare starten. Adm. direktør, Eggert Tor Kristofersson, har uttalt til LandbasedAQ at selskapet har ambisjoner om å produsere 51.000 tonn laks, rund vekt. Investeringene bak disse ambisjonene er satt til 7,3 milliarder norske kroner og man satser på å komme i mål i 2028. 

Også selskapet til Thor Landeldi satser i Torlákshöfn, og satte spaden i jorda for sitt nye smoltanlegg i juli. Selskapet har sikret seg et 25 hektar vest for Torlákshöfn, og som de gode konkurrentene i nærheten kan man skilte med tilgang på varme, underjordisk ferskvann og nordatlantisk sjøvann. Ferskt og rent sjøvann fra Nord-Atlanteren. Siden kommer påvekstanlegg for en årlig produksjon av 5.000 tonn laks, og på lenger sikt er målet 20.000 tonn laks i året. Den første innhøstingen forventes innen utgangen av 2026. I slutten av september ble det kjent at IS Haf Investments vil kjøpe 53 prosent av aksjene i oppdrettsselskapet. Andre investorer i prosjektet er ifølge LandbasedAQ norske Frank Yri og Alex Vassbotten, begge sentrale i Seaborn. 

Med Laxey flytter vi oss øst- og sørover til Vestmannaøyene, der de rår grunnen alene. Det ble ikke de lange pratene med islandske aktørene i denne runden. Opprinnelig var det tanker om å ta turen. Ilaks gjorde det, og møtte blant annet Laxeys styreleder Lárus Ásgeirsson. Han nevnte høy capex, tilgang på kompetanse og en viss sykdomsrisiko ved høy tetthet av fisk som utfordringer for landbasert laks på Island. Når det er sagt, sluttet han seg til myndighetenes anslag på en årlig produksjon på mellom 75.000 og 100.000 tonn i året i øynasjonen. Selv går Laxey for å produsere 27.000 tonn laks (HOG) innen 2031. Ifølge Ilaks er det liv i settefiskanlegget, og seks postsmolttanker pluss åtte påveksttanker skal stå klart på anlegget i løpet av 2024. De andre aktørene på Island satser nå mest på røye. 

To og en halv svenske

På svensk side av kjølen har det de siste årene vært flere til dels svært ambisiøse prosjekter som har sett spennende ut på idéstadiet. Denne gangen nøyer vi oss med å omtale to. Den ene er vel like mye finsk, men er i hvert fall langt forbi idéstadiet. 

7. oktober i år kunne Fifax på Åland melde at de startet opp levering av fisk igjen. I juni 2022 hadde de blitt rammet av IHN-smitte og pålagt å tømme hele anlegget for total virussanering. Det var unektelig en brutal hendelse for en produsent som hadde bygd seg stegvis opp siden 2012. Som etablert kommersiell aktør på dette feltet må vi si at de ligger i front. Full kapasitet er 3.200 tonn rund fisk i året, noe som tilsier en biomasse på 900 tonn. Det dreier seg om regnbueørret, og den vokser seg altså stor i RAS-anlegg og i vann med samme lave saltholdighet som brakkvannet rundt Åland.

— Våren 2022 var vi oppe i ca. 10 tonn sløyd fisk med hode  levert jevnlig hver uke til kunder, samtidig som vi kjørte volumene opp. Så dukket dessverre INH-viruset opp, sier daglig leder gjennom mange år Samppa Ruohtula. 

— I mars 2023 fikk vi for første gang legge inn rogn på nytt, og nå er vi altså i gang med salg. I slutten av juli gjorde vi kjent en ny rammeavtale for årlige leveranser på 1.200 tonn til en finsk kunde, sier Ruohtula. Kunden var sjømathuset Kalavapriikki som vil betale på forskudd.

Vi har tidligere skrevet om Svensk Lax, tillatelsen deres høsten 2020, ambisjonene på 10.000 tonn i året og tomten på det som for noen år siden var 58 mål skog i Säffle i Värmland. Det meste er det samme, men nå heter selskapet Re:Ocean. Daglig leder er fremdeles Morten Malle, som i sin tid ledet det danske RAS-teknologiselskapet Gråkjær. I Säffle gjelder AKVA Groups RAS-teknologi og deres nullvannskonsept ZWC. Ellers kan det virke som Malle og teamet hans har aktive dager.

— Vi er i en temmelig intensiv prosess hvor vi dessverre ikke har mulighet til å gi detaljert informasjon. Jeg kan likevel informere om følgende: Vi har alle tillatelser på plass, inklusiv miljøgodkjennelse og byggelov. Vi har sikret oss en større del av finansieringen gjennom European Investment Bank og har en pågående prosess om resten, melder Malle. I september ble det kjent at miljøengasjerte Cibonum Group gikk inn på eiersiden. Blant eierne deres finner vi IKEA-grunnleggerens yngste sønn Mathias Kamprad.

— Re:Ocean er et fantastisk eksempel på positiv endring når det gjelder miljø og innovasjoner. Lokalt, landbasert og bærekraftig fiskeoppdrett muliggjør mer verdifulle proteinkilder til en lavere kostnad for mange mennesker, samtidig som det sikrer miljøvennlig produksjon og reduserte utslipp, f.eks. fra transport, sa Kamprad da.

Så tar vi også med at den svenske Mark- och miljööverdomstolen 17. juni i år bestemte seg for å gi hardt prøvde Smögenlax enda en omkamp. Kongstanken til Smögenlax og primus motor Joel Oresten er et landbasert lakseanlegg i Kungshamn på den svenske vestkysten som inngår i den sirkulære industriparken Renahav og knyttes opp mot biogassanlegget der. Grunntanken er grønn så det holder og alt i prosessen skal utnyttes, men de har fått sterk motbør fra blant annet miljømyndighetene over mange år. Etter det forrige avslaget har de også vendt blikket ut av landet og har blitt medeier i Smart Salmon France Holding, et prosjekt Smart Salmon i Bremanger står bak.

Hirtshals og Skagen

Også i Danmark kan vi begrense oss til to aktører. Som endatil er knyttet tett sammen eiermessig. Eldst er Danish Salmon i Hirtshals, som ble etablert så tidlig som 2011 og som lenge slet med å skape god drift og lønnsomhet ut fra en årlig produksjon på rundt 1000 tonn. Så bygde de samtidig erfaringer på en tid da få andre hadde tenkt tanken på landbasert laks. Men Danish Salmon har på en måte to liv. Verden ble nemlig litt annerledes da man fikk japanske kjemper inn på eiersiden. Våren 2020 gikk Nissui og Marubeni sammen om å kjøpe to tredjedeler av aksjene. Samtidig ble det kjent at man ville øke produksjonskapasiteten til 2.700 tonn på årsbasis. De to gikk trolig aller mest inn for å lære, og det er vanskelig å si hva de har tilført utover kapital og markedstilgang.

I dag selges mye av fisken gjennom Nissui-eide Nordic Seafood. Uansett fikk selskapet gjennomført kapasitetsutvidelsen, og i siste regnskap kan man notere økt omsetning og overskudd for andre år på rad: 2,2 millioner danske kroner. Både økt salgsvolum og bedre priser bidro til omsetningsveksten, mens man forklarer forbedringen alt i alt med at man har fullført produksjonsutvidelsen.

Men Danish Salmon er ikke heljapansk. Den siste tredjedelen eies av Skagen Salmon, som har startet i samme bransje to og en halv sykkeltimer lenger nordøst. Der kom man for alvor i gang i 2019/2020, og på senvinteren var også RAS-anlegget på 27.000 kvadratmeter oppe. I sommer var slakteriet på plass. Neste år er planen å produsere 3.600 tonn i anlegget med de svarte veggene. Slakteriet har en kapasitet på 8.000 tonn laks.

— Nå slakter vi 70 tonn i uken, forteller direktør og medeier Jens Petri Pettersen. RAS-leverandøren er North Aquaculture, men eierskapet i og erfaringene hos Danish Salmon har utvilsomt virket inn på valgene. Pettersen var inne på eiersiden også før de to japanske kom inn.

— Erfaringene vi bygger på i vårt budsjettmateriale, har vi hentet fra Danish Salmon. Vi har vært rimelig trygge på modellen og beregningene, sier han. Pettersens eget Petri Holding og Astrid Fiskeri er Skagen Salmons primære eiere. Direktør Pettersen har stor tro på både konseptet og lokalisering.

— Fisken har virkelig en super kvalitet. Vår landbaserte oppdrettslaks har mindre fett og er i bedre form enn den fra vanlige oppdrettsanlegg, sier han. De ønsker å få merket fisken og ta en merpris. Etter hvert er planen å eksportere 80 prosent til land lenger syd i Europa. Resten selges i Danmark.

— Vi vil uansett aldri sende fisken med fly. Grunntanken vår er å selge miljøvennlig laks, slår han fast. Det nye anlegget har både solceller på taket og egen vindmølle. Jens Petri Pettersen har selv vært en betydelig aktør innen dansk vindmøllenæring. Nå er han også engasjert i en pyrolyseløsning som kan minimere avfallet fra Skagen Salmon. Ser man på dronefilmen av det nye anlegget, ser man også store flater like ved. Eierne har sikret seg areal for et nytt byggetrinn som vil kunne gi en samlet årlig produksjon på .8500 tonn. 

Den danske industriveteranen, innovatøren og mangemilliardæren Jørgen Clausen ble snakkisen på årets GATH-konferanse i Ålesund da han lanserte GreenScale, et konsept for å gjøre Skandinavia, men trolig i første rekke Danmark til knutepunkt for landbasert oppdrett. Clausen er også medeier i og tidligere toppsjef i Danfoss, som produserer automatikk og utstyr for styring av anlegg og prosesser. Dette selskapet har over 40.000 ansatte i 100 land. Han tenker industri på en annen måte enn norske oppdrettere. Visjonen er små, enkle og standardiserte, og ikke minst mye rimeligere landbaserte anlegg som kan serieproduseres på fabrikk og tas i bruk av danske svinebønder som trenger ny aktivitet. Forsøkene på utbrodering til denne artikkelen lykkes vi ikke med. Visjonen er spennende, men om laks blir rett art vites per nå ikke.

Heia Sveits!

I Europa ellers er det mange startgroper, noen groper og noen nyheter som ikke nødvendigvis er gode for dem som heier på landbasert laks. Ser vi f.eks. på polske Jurassic Salmon, er den eneste nyheten vi har klart å hente ut at ASC-lisensen har gått ut. Går vi til Frankrike, kunne Undercurrent News 14. august i år melde at det er samlet 60.000 underskrifter for å stanse etableringen av landbasert lakseoppdrett i Frankrike, i første omgang Smart Salmon i Plouisy, Pure Salmon i Verdon-sur-Mer og Local Ocean in Boulogne-sur-Mer, som til sammen vil stå for en produksjon på 27.000 tonn. Franskeide Local Ocean var trolig lengst fremme, med planer om produksjonsstart i 2025. Tanker om dyrevelferd ligger til grunn for kritikken; at fisken får det for trangt i disse anleggene, i tillegg til at man kritiserer vann-, energi- og fôrbruken. Organisasjonene Welfarm og Seastemik står bak kampanjene. For øvrig ser også Columbi Salmon på en løsning i Frankrike, noe som kan erstatte 15.000-tonns-satsingen de opprinnelig har gått inn for i belgiske Oostende.

En aksjon som kan minne om den i Frankrike, har faktisk virket inn på det som kunne ha vært en nyhet om oppstart av Storbritannias første større landbaserte lakseanlegg nær engelske Grimsby. Aquacultured Seafood Ltd fikk i november i fjor grønt lys for å etablere et 5.000-tonns RAS-anlegg til 120 millioner pund på en tidligere jernbane mellom Grimsby og Cleethorpes. Aqua Moaf er valgt ut til å levere anlegget, som gitt lokaliseringen er av det langstrakte slaget. Her er det dyrevelferdsorganisasjonen Animal Equality som har gått i bresjen for å få gjort det grønne lyset rødt — og som nylig har fått britisk høyesterett med på en ny gjennomgang. Størrelsen, vannforbruket, energibruken og avfallet, men fremfor alt dyrevelferden og dødeligheten har vært ankepunkter.

Hvis slike aksjoner fortsetter å bre om seg, vil dette også kunne være et moment med tanke på hvor slike anlegg lokaliseres og hvordan de bygges. Mens vi er i Storbritannia. tar vi med at før omtalte Norwegian Mountain Salmon vurderer å realisere konseptet sitt på den skotske øya Lewis og/eller på Shetland. Mer lokale FishFrom Ltd har jobbet over tid med å berede grunnen for et 3.600 tonns anlegg på Kintyre-halvøya i Skottland. 

I Sveits ser det ut til å være god grobunn for landbasert akvakultur. Swiss Lachs var en av de første som klarte å gjøre butikk på landbasert lakseoppdrett, og har i dag henteløsning på hjemmesiden der man kan bestille pionérselskapets egen røykelaks. De får flydd inn rogn fra Island, henter salt til vannet fra sveitsiske gruver og slakter to ganger i uken. Produksjonen har lenge ligget på 600 tonn i året, men i august 2023 fikk Swiss Lachs klarsignal fra myndighetene i Lostallo til å tredoble kapasiteten. I juli i år ble det kjent at de har kjøpt den sveitsiske gjørsprodusenten Basis 57.

Samtidig kan det se ut til at de snart får innenlandsk konkurranse. Swiss Blue Salmon (SBS) planlegger et 3.400 tonns anlegg i Canton Glarus ved innsjøen Walensee sørøst for Zürich. Den pittoreske sjøen skal for øvrig være en utmerket vannkilde. Norsk VAQ fikk kontrakten på RAS-anlegget. Investeringen vil være 190 millioner dollar, og siste nytt er at selskapet jobber med byggesøknaden. Anlegget vil kunne erstatte rundt åtte prosent av laksen som importeres til Sveits i dag.

Ellers er det noe tyngre å få fast informasjonsfisk i Europa utenom Norden,  enten det kommer av at det er lite progresjon eller andre ting. Spanske Norcantabric skal være i sving etter koronaen, men det kan vi ikke si om hjemmesiden, og det er vanskelig å finne ut av hvilke erfaringer de har gjort etter at de startet opp i 2021. Siste nytt om «norske» Maiken Foods i Portugal er samarbeidet de har innledet med det tyske biotekselskapet 350PPM. Men det var i januar 2023.  

I Russland kjenner vi — nå som før — til en håndfull ganske store prosjekter, ofte med Aqua Moaf-motor. Vi prøver ikke å gå inn på disse denne gangen, og prioriterer det som skjer mye lenger vest og enda lenger øst. 

Norsk bjellesau i Kina

Like før vi snakket med CEO Ragnar Joensen i Nordic Aqua Partners, hadde rognen for byggetrinn to hos den kinesiske produsenten ankommet. Benchmark-rognen fra Island hadde helt klart en kinareise bak seg. Først en kort etappe fra Benchmark i Hafnafjordur til Keflavik før en første flight med Icelandair til Frankfurt og deretter den andre til Shanghai. På flyplassen i Shanghai hentet Nordic Aqua Partners selv den verdifulle rogna for en fire-fem timers lang tur sørover til hovedkvarteret på den landfaste Gaotang-øya utenfor storbyen Ningbo. I alt regner man fem dager etter avreisetidspunkt, godt innenfor det rogna klarer. Nå er den alt på vei til å bli «kinesisk laks».

— Når den er slakteklar, skal vi være oppe i en årlig kapasitet på 8.000 tonn, sier Joensen. Man har passert en del bemerkelsesverdige milepæler siden han ble involvert i den nordiske og kinesiske storsatsingen i 2018. Første spade ble satt i jorden i begynnelsen av 2021, og fase én, dimensjonert for en årlig produksjon på 4.000 tonn laks, var ferdigbygd i februar i år. 

— Så har vi produsert samtidig. Den første rognen ble lagt inn i mars 2022, og den første fisken var ute på markedet i april i år, sier Joensen. Han kan også fortelle om lav dødelighet, tilvekst og volumer i tråd med forventningene og fisk som ble godt tatt imot i markedet. I juli kom imidlertid en nyhet Ragnar Joensen eller de andre interessentene ikke hadde ønsket seg.

— Da fikk vi påvist for høye nivåer av geosmin, noe som alltid vil være et risikomoment i landbasert produksjon. Det er ikke farlig, men kan være uheldig for smaken, sier han. Siden dette ble oppdaget, har man justert biofiltrene og dessuten innført ny teknologi som kan fjerne geosmin.

— Det tar likevel tid å få verdiene ned, sier den færøyske CEO-en. Og selv om man også har prøvd å tilpasse produksjonen, vil det være fisk som man velger å holde unna markedet slik at den ikke ødelegger omdømmet til Nordic Aqua Partner-laksen.

— Om en måned eller to skal vi likevel være i rute igjen, slik at vi vil slakte 4.000 tonn i dette anlegget neste år, som planlagt, sier Joensen. Geosmin-hendelsen gjør likevel at inntektene i år ikke blir som forventet. Følgelig ble det satt i gang en ny emisjon for å få inn penger inntil man kommer i gang med salget. 26. september hadde man landet en ny emisjon på 350 millioner kroner.

Det er mulig å følge historien til Nordic Aqua Partners tilbake til 2002 da Egersund-mannen Ove Nodland var sentral i etableringen av en stor «nordisk industripark» i samme region. Rundt 2017 gikk han og Johannes Neteland ut med planer om et landbasert lakseanlegg, et prosjekt som en stund gikk under navnet Seafood Dragon, men som er forløperen til Nordic Aqua Partners. Formålet har fra dag én vært å produsere premium laks til det kinesiske markedet. Det nordiske i navnet gir mening på flere måter. Opprinnelig var hovedkontoret til eierselskapet i Danmark, men ble flyttet til Oslo etter at Nordic Aqua Partners A/S ble notert på Oslo Børs/Euronext i desember 2020. Aksjonærlisten domineres av nordiske og fremfor alt norske eiere. Også Akva Group, som leverer RAS-anlegget og fôrprodusent Skretting, som er den viktigste leverandøren i driftsfasen, er inne på eiersiden.

— Det er mange som ønsker å lykkes med lakseproduksjon på land. Hva er hemmeligheten ?

— Man bør selvfølgelig være litt ydmyk etter å ha hatt en episode med geosmin. Men ser vi bort fra denne, har det gått veldig bra. De viktigste årsakene er at vi hadde en god plan og at vi fikk med oss veldig gode og erfarne folk til å realisere den.

— Produksjonen skjer i Kina, men det er mange nordiske navn i systemet?

— Ja, det er ingen i Kina som har erfaring med å produsere laks, og vi må ta med oss erfaringer fra Norden og Chile. For en oppdretter er det ikke så viktig hvor man er i verden, bare man har det man trenger rundt seg og får skapt et miljø.

— Det sies at det kinesiske markedet etterspør stor laks. Hvordan ser det ut nå?

— Det er ikke aktuelt akkurat i dag, men kan bli aktuelt igjen siden. Vi har slaktet fisk på seks kilo og kan gjøre det igjen. Det må bare sørges for tilvekst og at man unngår kjønnsmodning. Ellers har vi stor tro på at det kan produseres større fisk her.

— Hvor selges fisken?

— Det meste går til Shanghai, men vi selges også til andre deler av Kina, svarer Joensen. Innenfor en sju timers lastebiltur fra Ningbo når man 800 millioner forbrukere. Om to år slaktes første fisk fra fase to. Målet er en årlig totalproduksjon på 20.000 tonn laks. Kinas akvakulturtradisjoner går som vi vet tusenår tilbake. Nordic Aqua Partners var heller ikke først ut med å prøve seg med lakseproduksjon på land. Men de kan bli først ut med å lykkes, og det kan bli noen til i kjølvannet. 

Singapore og Taiwan

Det er mer på gang i Kina. Det finnes både veteraner på tomgang og nye spirer. Blant de mest interessante er fruktkjempen Haisheng Groups erklæring om at de vil satse på laks. Vi hører også om flere norske som ser på muligheten. Stavanger-baserte Norsal planlegger å bygge et RAS-anlegg med en produksjonskapasitet på 30.000 tonn laks i Shendong-provinsen. Like fullt er de tidlig for de fleste, og vi bruker heller plass på en ganske så norsk satsing i Singapore og Taiwan. 

Starten for prosjektet Singapore RAS kan settes til januar 2020. Men den gangen mente daglig leder Esben Johnsen at lokaliseringen langt unna Norge og den tidlige fasen man var i, gjorde at man ikke greide å dra nytte av investeringsiveren på dette feltet på den tiden.

— Siden 2022 har Singapore RAS videreutviklet prosjektet. Vi har sett på lokaliseringen, fortsatt med Singapore som marked for matfisken. Vi har sett på det tekniske, særlig kjøling av vann og overgangen fra produksjon i batch til kontinuerlig levering. Vi har sett på det operasjonelle, som å eliminere uønsket smak grunnet geosmin og på det økonomiske, som energibruk og muligheten for leasing, sier Johnsen i Singapore RAS. 

— For å posisjonere oss fleksibelt og riktig har vi ekspandert prosjektet med to mulige kapasiteter og risikoopsjoner, hovedsakelig med kapitalbehovet som hovedparameter, sier Johnsen, som sammen med resten av SG RAS har observert RAS-baserte matfiskprosjekter i Japan og Kina. Teamet har i det siste jobbet hardt og sikkert mot prosjektfullføring og produksjonsstart.

Evolusjon i Sør-Korea?

I juli 2020 ble det kjent at den store koreanske grupperingen Dongwon Industries gikk inn som minoritetseier i norske Salmon Evolution. Samtidig inngikk de to selskapene et joint venture for å bygge et koreansk lakseanlegg over samme lest som det norske. Da Salmon Evolution la frem andrekvartalsrapporten i år, meldte de at økonomien ved det aktuelle anlegget kunne bli utfordrende, både med tanke på lokale forhold og fraværet av nødvendig infrastruktur og regelverk. Prosjektet er lagt på is i påvente av eventuell statlig økonomisk støtte. 

Litt lenger øst er det mer fart. 

Proximar i butikkene

Vi ringer Proximar-sjef Joachim Nielsen dagen etter en av de store merkedagene i selskapets historie, ja også for landbasert laks i Japan. 1. oktober i år hadde de hentet 1,2 tonn laks ut av anlegget ved Fuji-fjellet, slaktet partiet i et tilstøtende anlegg og lagt fisken i is i kasser. Så tok Marubeni, bilene og distribusjonsnettet deres over.

— Det var spennende og en betydningsfull happening i selskapets historie. Nå har vi investert og drevet på i nærmere ti år, og det å få fisken til slakt og videre til kunde var helt klart et stort øyeblikk, sier Proximar-gründeren.

— Det var også gøy at fisken hadde så bra kvalitet og størrelse, legger han til. Superiorandelen var hele hundre prosent og snittvekten fire kilo hodekappet og sløyd. Fisken trengte 22 måneder i Proximar-karene et stykke vest av Tokyo for å nå slakteklar størrelse. Historien til Proximar begynner å bli en god del lenger. Da man kom i gang i 2015, var det få som snakket om landbasert laks verken i øst eller vest. I 2016 gjorde man teknologivalget og i 2018 var lokaliteten på plass. Så fulgte en periode der man jobbet med arkitektur og design, og for å få RAS-anlegget og det byggmessige til å passe sammen. Anlegget skulle dimensjoneres for 5.300 tonn.

— Vi startet byggingen i mars 2021. Det tok et par år på å få bygget ferdig og biomassen opp til slakteklar fisk, sier Nielsen. Valget av Aqua Moaf som teknologileverandør gjorde det mulig å følge med på det som skjedde på forsøksanlegget deres i Polen. Å få med investorer av det rette slaget var ikke mindre viktig.

— Fra dag én har jeg prøvd å bygge en aksjonærstruktur med relevante deltakere, sier Nielsen, og nevner Grieg-familien og Nutreco som eksempler. Den japanske giganten Marubeni kom inn i 2022 gjennom konvertible lån. Tidligere hadde man inngått en tiårskontrakt med Marubeni, som vil kjøpe alt volum til det japanske markedet.

— Den avtalen er vi veldig fornøyde med. Den gjør at vi kan fokusere på produksjonen, mens de med sitt distribusjons- og kundenettverk tar det videre. Jeg er glad vi slipper å bygge opp alt, sier Proximar-sjefen. Det første partiet ble solgt i Stor-Tokyo og stort sett gjennom ulike supermarkedskjeder. Nielsen forteller at de i hovedsak produserer for det japanske markedet, men vil prøve å imøtekomme etterspørselen de merker fra andre land i Asia. Selve varemerket er definitivt japansk og ble også kjent i forbindelse med det historiske salget i begynnelsen av oktober. Fuji Atlantic Salmon er navnet, og logoen viser en hoppende atlantisk laks i en rød sol over det hellige Fuji-fjellet. Mer japansk blir det ikke.

— At vi har fått beskyttet logoen med navnet vårt, differensierer oss fra mulige fremtidige konkurrenter. Samtidig ønsker vi å skape et bevisst forhold til at laksen kommer fra Japan —  og fra et område som er kjent for høy vannkvalitet og ren natur. Litt av oppmerksomheten vi har opplevd, har nok å gjøre med at lokaliteten skiller seg ut med Fuji-fjellet i bakgrunnen, sier Nielsen. Han mener kvaliteten på grunnvannet de bruker sammen med dyktige medarbeidere er hovedårsaken til at laksen er blitt så fin. Tidligere i år opplevde man uklarhet i vannet, noe Nielsen regner med vil løse seg når ozonanlegget i disse dager settes i drift. Prøvesalget på 1,2 tonn skal følges opp av daglig slakting fra slutten av oktober.

— Hvordan har det fungert å bygge nyskapende akvakultur i Japan?

— Vår bakgrunn fra Norge og norsk havbruk gjør at vi blir mottatt med åpne armer. Japanerne ser helt klart behovet for å modernisere og industrialisere fiskerisektoren og ikke minst oppdrettssektoren. Dette har virket inn på hvordan vi blir tatt imot både av regionale og nasjonale myndigheter, i oppmerksomheten i media og i hvordan bankene har tatt imot oss, sier lederen av selskapet som har hentet kompetanse både fra Norge, Chile og Danmark. 

— Hva blir neste steg?

— Å øke kapasiteten og bygge et anlegg til, mest sannsynlig i samme område og nær ressursene vi allerede har. Tanken i dag er å bygge i samme størrelsesorden — og heller flere enn ett stort anlegg. Med 280 meters lengde på storfiskbygget oppleves det stort nok.

— Hva med finansieringen?

— Det må vi finne ut av. Det vi vet, er at bankene ønsker å være med videre, svarer Nielsen, som under fremleggelsen av andrekvartalsrapporten i år også ymtet om muligheten for børsintroduksjon i Japan. Uansett kan det se ut til at bergenseren og den uredde Proximar-skaperen blir i Japan en stund til.  

Med giganter på laget

I Japan skjer det mer, og vi er ikke helt ferdige med den norske involveringen heller. Og slett ikke med de japanske kjempene. 

I oktober 2022 etablerte Mitsubishi Corporation og verdens største sjømatselskap, Maruha Nichiro, JV-selskapet Atland Corp. for å produsere laks på land i byen Nyuzen i Toyama fylke ved Japanhavet. Det er snakk om et RAS-anlegg, og det skal fortrinnsvis forsyne kunder i nærheten. Kombinasjonen av rent grunnvann og godt sjøvann fra Toyama-bukta utenfor har vært avgjørende for valg av sted. Målet er å komme i gang med produksjonen i 2025 og å levere fisk i 2027. Kapasitetsmålet i første fase er 2.500 tonn per år. Mitsubishi eier også Cermaq, og tanken har vært å involvere det norske oppdrettsselskapet underveis.  

— Vi tenker å bruke Cermaqs teknologi og kompetanse, men er også trygge på at det man lærer i Atland, vil komme til å bli nyttig for Cermaqs egne operasjoner, både på sjø og land, sa Mitsubishis Kengo Morimoto til selskapets eget magasin i 2023. 

Billionselskapet Mitsui investerte i 2017 i FRD Japan, et selskap innen landbasert akvakultur. FRD Japan var lenge et lite oppstartselskap og fikk også den nasjonale Nippon Startup Awards for i år. Det tyder på at de er inne på noe. Til nå har de drevet oppdrett i generasjoner i mindre anlegg. Basert på erfaringene og med majoritetsaksjonær Mitsui i ryggen, vil de nå bygge et 3.500 tonns RAS-anlegg for regnbueørret i Chiba, øst for Tokyo. I august ble det kjent at norske MMC First Process skal levere teknologi og utstyr. 

3. juni i år ble det kjent at Soul of Japan sikret en langsiktig gjeldsfasilitet på 2,2 milliarder kroner for å få opp Asias største landbaserte laksefarm i det japanske Mie-prefekturet. Anlegget i byen Tsu vil ligge nær Osaka og Nagoya og i grei avstand til Tokyo. I et bygningsareal på 70.000 kvadratmeter og på en tomt på 137.000 kvadratmeter er planen å produsere 10.000 tonn atlantisk laks årlig. Soul of Japan samarbeider med Pure Salmon Technology, og anlegget hører til den nåværende porteføljen til Pure Salmon/8F. I tråd med Pure Salmons tankegang vil avskjæret gå til pet-food. Finansieringen bringer det hele et skritt nærmere realisering, uten at man har gått ut med en tidsplan. 

Vil i Vesten

En av konklusjonene etter ti-femten år med landbasert lakseoppdrett er at det å flytte laksen på land ikke kan sies å være lett — i hvert fall ikke om man skal tjene penger på det. Det gjelder utvilsomt i USA. Vi har sett at Atlantic Sapphire har slitt, at det har buttet imot for Nordic Aquafarms lenger nord og at West Coast Salmon har tatt pause i ørkenen. Genkreative AquaBounty er i pengeknipe. Nordic Aquafarms har vridd til yellowtail og Aquabanq til reker, mens Whole Oceans i Maine går på tomgang.  Sustainable Blue ved canadiske Halifacx, som slaktet sin første laks i 2015, hadde en RAS-ulykke som tok knekken på 100.000 fisk og er satt under administrasjon. Det blir noen slike, og noen må det vel også bli. Det er imidlertid vel så interessant at vi også finner prosjekter det er mulig å tro på.

Lenger opp i elva

I slutten av september i år startet Great Northern Salmon grunnarbeidet for sitt RAS-anlegg i Maine-byen Millinocket. Dette er blant selskapene der det skjer ting. I mai kunne adm. direktør og medstifter Marianne Naess meddele at de hadde fått 6 millioner dollar i offentlig støtte for å utbedre og forberede det prosjektområde for bygging. På samme tid ble det kjent at den norske teknologileverandøren Nofitech var valgt til å bygge RAS-anlegget, og at selskapet som da var kjent som Katahdin Salmon, skiftet navn til Great Northern Salmon. 

Helt ute av soga er Kathadin ikke. Hjemmesiden til Great Northern Salmon viser bilde av et ruvende fjell som nettopp er Mount Kathadin, det høyeste fjellet i delstaten Maine på USAs østkyst. Navnet er gitt av Penobscot-folket og betyr «det største fjellet». Navnet på stammen er navnet på Penobscot-elva som har ligget til grunn for det meste som har skjedd. Det var i en helt annen ende av Penobscot-elva at Nordic Aquafarms har jobbet med å få i gang lakseproduksjon.

I flere år var det nettopp nevnte Marianne Naess og Erik Heim, grunnleggeren av Nordic Aqufarms, som jobbet med det, ofte med lokale myndigheter og gjenstridige naboer som motparter. Etter å ha hoppet av dette løpet, grunnla ekteparet Xcelerate Aqua for å begynne med blanke ark. I Millinocket har Naess og Heim gjort ganske andre erfaringer enn ved kysten. Byen var i sin tid — også takket være elva — skapt av aktivitetene til Great Northern Paper, som i mange år var verdens største treforedlingsfabrikk. Da denne forsvant i 2008, måtte byen og regionen finne en ny fremtid. Ti år etter kjøpte organisasjonen Our Kathadin tomten, og i 2022 fikk selskapet som da het Kathadin Salmon, leieavtale for å starte lakseproduksjon et i RAS-anlegg. Mottagelsen har av naturlige og historiske grunner vært en ganske annen enn i den andre enden av elveløpet. 

— Vi har alle de viktigste tillatelsene og har kun endringsmeldinger igjen på eksisterende tillatelser, forteller Naess.

Det nye navnet Great Northern Salmon, skal vitne om selskapets visjon: å produsere laks av høy kvalitet i områder med tilgang på rikelig med rent og kaldt vann i Nord-USA. Så er vel heller ikke den gamle papirkjempen som beredte grunnen, glemt helt. Prosjektet man jobber med nå er et anlegg for produksjon av 10.000 tonn årlig, en størrelse selskapet omtaler som «moderate scale». Det kan sikkert diskuteres hvor moderat det er, men Great Northern Salmon signaliserer et bevisst valg om ikke å gape for høyt, og 10.000 tonn er unektelig lavere gaping enn de 33.000 tonnene man jobbet for i Belfast. Samtidig understrekes muligheten for å doble produksjonskapasiteten i fremtiden. Nå skal uansett grunnarbeidet gjøres og 10.000 tonn og nødvendig kapital på plass. 

— Vi jobber med Serie A finansiering, og vil jobbe med Serie B finansiering av selve byggingen neste år, sier Naess. Hun kan også fortelle at de er involvert i det nye amerikanske lakseavlsselskapet SalmoGen, som gründere, deleiere og styremedlemmer. 

Økt snittvekt for Atlantic Sapphire

Atlantic Sapphire er fremdeles storebror, i mer enn én forstand. Lenge dreide nyhetene rundt Atlantic Sapphire seg om lakseverdenens mest ambisiøse satsing i Florida, unik tilgang på grunnvann, amerikansk HUB-plassering, barndomsvennene Johan Andreassen og Bjørn-Vegard Løviks eventyrlige reise fra bergnebbfiske i Romsdalen til Miami, kapitalinnhenting uten sidestykke, fisk i kar og butikk og en utvilsom posisjon som bjellesau innen utviklingen av landbasert lakseoppdrett. Puhhh! Så fikk pipa en annen lyd: høy temperatur, kjønnsmodning, lav slaktevekt, store driftstap og dramatisk kursfall, mens Andreassen sluttet som CEO og de to gründerne solgte seg ut. Underveis har Nordlaks blitt største aksjonær og har ytt lån til selskapet i Florida, der også Petter Stordalens Strawberry Capital har satset tungt. 

Utover i 2024 har det blitt nyheter av lysere slag. I mai ble det kjent at Cermaq Chile-sjefen Pedro Courard blir ny toppsjef, uten at vi har sett mye til ham ennå. Etter andrekvartal kunne selskapet melde om stabile oppdrettsbetingelser med lav dødelighet og god biologisk ytelse, men med lav slaktevekt på 1,4 kilo i snitt. 1. oktober kom tredjekvartalsrapporten. Atlantic Sapphire slaktet ca. 1.300 tonn sløyd fisk med hode fra juli til september. Det innebærer mer enn en tredobling i forhold til 2023, og isolert sett var det nesten dobbelt så mye som Salmon Evolution. Ledelsen var kanskje vel så fornøyd med å kunne skrive «økt slaktevekt gjennom kvartalet». Snittet gikk fra 1,42 kg i juli og 1,55 kg i august til 2,19 kg i september, og man forventer videre vektøkning i fjerdekvartal.

Å få ytterligere kommentarer og utbroderinger fra børsnoterte Atlantic Sapphire eller hovedeierne var ikke så lett. Nestleder i styret og Nordlaks-sjef Eirik Welde, vil ikke skape forstyrrelser ved å snakke om Nordlaks’ engasjement. Finansdirektør og assisterende administrerende, Gunnar Aasbo-Skinderhaug, viser til siste presentasjon. Der redegjør man for grepene man har tatt for å bli kvitt flaskehalser og øke fôringskapasiteten, og hvordan gradvis øking av biomasse skal kunne legge til grunn for en høsting opp mot 8.000 tonn sløyd fisk med hode i 2025 — og positiv cash flow mot slutten av året.

Underveis går det mer penger ut. I august meldte Atlantic Sapphire at de trengte 600 millioner kroner i frisk egenkapital for å bøte på negativt resultat og utbedring av biofiltrene. I 2025 skal det tas en beslutning angående Fase 2 som vil innebære en kraftig oppskalering, en samlet kapasitet på 25.000 tonn og et mål om en kilofortjeneste på 5 dollar. 

Pure Salmon — og investeringsselskapet 8f asset management bak dem, har satt seg fore å bli en av de store, om ikke den største i dette gamet. Grunntanken er landbasert lakseproduksjon i nær sagt alle verdensdeler, og de har etablert sitt eget teknologiselskap, Pure Salmon Technology, tidligere Kaldnes. Så er det ikke alltid det går helt etter planen heller for dem, og en del av satsingene de tidligere har gått ut med, er forduftet fra egen hjemmeside. Og utenom hjemmesiden kan det være vanskelig å få ny informasjon fra Pure Salmon, noe som gjør at de kanskje har fått mindre plass i denne artikkelen enn de burde. Men også i amerikanske Virginia skal de være i gang. I slutten av april meldte det lokale nyhetsorganet Cardinal News, at de går i gang med å bygge anlegget, som skal stå klart i midten av 2028. Det har vært en pause for at grunnen på den digre tomta skulle få sette seg. Planen er en lakseproduksjon på 10.000 tonn på årsbasis.  I nabostaten West Virginia kan Appalachian Salmon i høst ha kommet litt nærmere målet om storstilt regnbueørretproduksjon.

Genetisk og akvaponisk

Aqua Bounty har vært noe for seg helt siden de på begynnelsen av 1990-tallet ga den atlantiske laksen genetisk drahjelp fra småfisken ålekvabbe og lakseslektningen chinook. Målet var markert bedre vekst. I 2015 og 2016 ble denne laksen godkjent for salg til konsum i henholdsvis USA og Canada. Selskapet har hatt aktivitet på begge sider av grensen. Salg til canadiske kunder kom i gang i 2017 og i USA i 2021. I 2022 begynte man anleggsarbeidet på det nye, kommersielle 10.000-tonns anlegget over 45.000 kvadratmeter i Ohio. Man har også lansert store, internasjonale satsinger som summerer seg opp til flere hundre tusen tonn i årlig produksjon. I 2023 ble Ohio-anlegget satt på pause grunnet økte kostnader, både på anlegget og i øvrig drift. I år har man solgt unna for å komme videre. I juli solgte de Indiana-anlegget til Wisconsin-selskapet Superior Fresh. I september gjorde de kjent at de ville selge anlegget i canadiske Rollo Bay. Storfarmen i Ohio var 30 prosent ferdig da den ble satt på hold. Dersom de får realisert dette RAS-anlegget, vil selskapets såkalte AquAdvantage Salmon være ute i markedet for alvor. 

Superior Fresh i Wisconsin og Midtvesten tenkte vi i utgangspunktet å passere i stillhet. De har produsert laks lenge, og de har lykkes med det som kan være verdens største akvaponiske produksjon, der fisk og planter inngår i et hele. 80 tonn laks og 1.500 tonn salat blir imidlertid snaut i vår sammenheng. Kjøpet av Aqua Bounty-anlegget i Indiana gjør at de rykker opp, selv om 1.200 tonn i året ikke direkte kan sies å ruve i dette landskapet. Nå kan det se ut til at de vil rendyrke lakseproduksjon og kanskje også utvide i Indiana. Men genredigert laks kommer ikke på tale. 

Smart i Canada? 

Det som rører seg i Nord-Amerika er såpass mye og mangeartet at det hadde fortjent en egen rapport. Mye er drømmer og mange er små, men det finnes også betydelig erfaring, teknologi, ambisjoner og selskaper som har fått opp volumet. Riverence i Idaho er etter alt å dømme verdens største produsent av landbasert regnbueørret i dag, med flere gjennomstrømmingsanlegg i Magic Valley nær Snake River, RAS-basert stamfiskproduksjon i Washington State og 13 kjølebiler som når hele USA med den ASC-sertifiserte regnbueørreten. Før de nærmer seg New York-kanten, risikerer de imidlertid konkurranse fra Hudson Valley som i dag har et 1.200 tonns RAS-anlegg for samme art — også fullintegrert.

Vender vi tilbake til laksen, er det flere norske med ting på gang. Salmon Evolution vil lykkes i Norge første, men har begynt arbeidet med å få på plass «kloninger» av Indre Harøy på både vest- og østkysten av USA. Hybridkonseptet deres forutsetter jo sjøvanntilgang. 2026 er anslått som mulig start av anleggsarbeidet. Smart Salmon Group har i år sammen med partner Smögenlax inngått strategisk partnerskap med Samonix i Quebec i Øst-Canada. Canadiske Samonix har signalisert planer om å bygge et 12.000 tonns RAS-basert lakseanlegg i Pontiac-regionen. 

Også urinnvånerselskapet Namgis Kuterra på Vancouver Island fikk i sin tid norsk drahjelp. Dette er et av veteranselskapene samtidig som de i en årrekke har slitt med å få til vekst. Lenge slet de med å nå en årlig produksjonskapasitet på 250 tonn. Frafall av smolt gjorde at de måtte produsere regnbueørret, og nå er de kommet opp i 300 tonn. Selskapet har for øvrig gått sterkt ut mot det canadiske forbudet mot laksemerder. 

Vender vi tilbake til østkysten, var 1. april en merkedag for Sustainable Blue i Centre Burlington innenfor Halifax på Nova Scotia. Da satte man ut de første testfiskene i det nye anlegget som øker kapasiteten på atlantisk laks til 1.000 tonn i året. I 2020 inngikk man avtale med amerikanske Ideal Fish om at sistnevnte skal selge og distribuere Sustainable Blue-laksen i USA. Gründerne tok alt i 2012 fatt med havabbor og siden havbrasme før valget endelig falt på atlantisk laks med første slakt i 2015. Lenge lå det på rundt 160 tonn i året, men nå er man altså klar for 1.000.

Ganske fjernt

Vi må sette strek før alle mulige navn er nevnt. Hvordan gjør man det? Er tiden inne for å vende tilbake til sunnmørske Dale og følge den neste Salmon Evolution-smolten på brønnbåtferden? Eller skal vi prøve å forklare hvorfor store regioner, ja hele kontinenter er utelatt? Tidligere har vi omtalt chilenske Bordemar. Men da var det i hvert fall litt nytt. Også i Midt-Østen er det prosjekter — ett også med norsk drivkraft. Pure Salmon er kanskje viktigst å nevne her, ikke minst etter at de sikret seg en avtale på 421,5 millioner pund med saudiarabiske myndigheter i 2023. Ellers skjer litt lite, i hvert fall når det gjelder laksen. Indiske Omega Aqua inngikk i 2019 en avtale med norske Sterner med tanke på flere anlegg og arter. Men også de må først skaffe pengene. Flere av navnene i Sør-Afrika dukker opp i dag også, men det smaker ennå ikke fisk. Reiser vi enda lenger, er det ting i gjære. Det sier litt om hvor mangfoldig og vidtfavnende denne verdenen er.

Mt Cook Alpine Salmon ligger i New Zealands alper og har alt produksjon av chinook laks i merd i ferskvann i kanaler. Nå er planen et 1.000 tonns anlegg med hybrid gjennomstrømming som skal etterligne de naturlige forholdene på New Zealand. Energibruken skal optimaliseres gjennom gravitasjonsmatet vann og ulike lavenergiløsninger. Næringsstoffene fra laksen vil inngå i en egen akvaponikkavdeling, og dette vil kobles videre til et våtmarksområde der vannet renses ytterligere. Om ti år er noen av disse prosjektene og selskapene helt i mål, de fleste helt ute av bildet, mens noen trolig ennå er på vei. Det bør bli mange muligheter til å lære av hverandre.