Minneord Arne Wåge

Det er nå 48 år siden jeg traff Arne for første gang. Norge hadde nettopp etablert 200 mils økonomisk sone, og Fiskeridirektoratet trengte folk for å løse de mange nye forvaltningsoppgavene som fulgte i kjølvannet av dette. Arne ble ansatt som jurist på det som den gang het Avdeling for fiske og fangst, jeg som sosialøkonom på Fiskeriøkonomisk avdeling.

Men egentlig var det Fiskeridirektoratets Tjenestemannslag som brakte oss sammen. Stafo hadde på den tiden organisasjonsmonopol i Fiskeridirektoratet. Det hadde opp gjennom årene vært gjort flere mislykkede forsøk fra LOs side på å få innpass i etaten. Men med oss to nytilsatte som også ønsket å være LO-organisert, var vi nå totalt 8 «raddiser» i Fiskeridirektoratet, nok til å få stifte en avdeling av Norsk Tjenestemannslag.  

Ikke det at vi var spesielt revolusjonære – det var nok å pukke på av elementære rettigheter – og juristen Arne hadde full kontroll på lov- og avtaleverk. Vi vokste fra 8 til 150 medlemmer på kort tid.

Etter hvert var det imidlertid det fiskerifaglige som kom i fokus for oss begge, og vi samarbeidet tett, først som saksbehandlere, senere som kontorsjefer og deretter som avdelingsdirektører, og til slutt i de tolv årene jeg var Fiskeridirektør. Arne etablerte seg ganske raskt som fiskeriforvaltningens, og dermed landets, ledende fiskerijurist. En hel generasjon av jurister i Fiskeridirektoratet har gått i skole hos Arne. I en årrekke deltok han i de årlige fiskeriforhandlingene med EU og var en nestor også der.

Jeg erfarte raskt at det finnes to typer jurister. De som holder seg strengt til lov og forskrift, og de som proaktivt er med og videreutvikler jussen. Arne tilhørte definitivt den siste kategorien. Norsk fiskeri- og ressursforvaltning var inne i rivende utvikling, og jussen haltet etter. Et tilbakevendende problem var derfor om vi hadde hjemmel i lov for de tiltakene vi ønsket å foreslå for Fiskeridepartementet. Arne passet på at vi holdt oss på innenfor rimelige tolkninger av lov og forarbeider, han pleide å si at vi måtte innrette oss slik at vi ville vinne en eventuell rettsak i Høyesterett. 

Et eksempel på hvordan han kunne strekke strikken:

Tidlig en høstmorgen i 1998 banket en opprømt havforskningsdirektør på døren min. Et av forskningsfartøyene hadde vært på tokt og kartlagt et 13 kilometer langt korallrev – Sularevet – noe som gjorde det til verdens største kjente kaldtvannskorallrev. TV2 hadde vært med på toktet, og på kveldsnyhetene ville det bli vist film fra revet. Nyheten om revet ville sikkert få store medieoppslag – hvordan skulle vi gripe dette an? Jeg anbefalte ham å orientere Fiskeridepartementet umiddelbart, slik at statsråden kunne være forberedt på å møte pressen. I mellomtiden skulle jeg få Arne og juristene hans til å se på saken med tanke på å få fredet revet mot trålfiske.

Arne konkluderte raskt med at vi ikke hadde hjemmel i saltvannsfiskeloven av 1984 til å frede revet med begrunnelse i at det var vakkert, karismatisk og svært, eller at det var åtte tusen år gammelt. Loven var avgrenset til å gjelde forhold knyttet til kommersielle fiskeslag. På noen av bildene fra TV2 kunne man imidlertid skimte noen ueryngel. Ut fra dette foreslo Arne at man kunne anta, ut fra en føre-var-betraktning, at revet kunne tenkes å være et oppvekstområde for uer. På dette grunnlaget ble revet, som det første av mange, fredet noen måneder senere.

Ti år senere satt Arne i utvalget som la frem forslag til ny havressurslov, en moderne og oppdatert lov til erstatning for saltvannsfiskeloven. Til det arbeidet hadde Arne med seg en liste over saker som kunne trenge et bedre og tryggere hjemmelsgrunnlag, deriblant en målrettet hjemmel for fredning av korallrev.

Arne har ikke bare satt spor etter seg nasjonalt: Sammen med kolleger utarbeidet han forslag til fiskerilovgivning, først for Namibia rett etter frigjøringen i 1990, deretter for Sør-Afrika og så Vietnam.

Jeg vil takke Arne for mange års vennskap, og for et nært og svært verdifullt faglig samarbeid. Arne har en stoor aksje i utviklingen av den moderne norske havressursforvaltningen – sporene etter ham er mange, både nasjonalt og internasjonalt!

I takknemlighet lyser jeg fred over Arnes minne.

Lillehammer, 31. juli 2025
Peter Gullestad