– Vi leverer turnkey systemer for gjennomstrømnings- og hybridanlegg og kan nå tilby en komplett rørpakke for å transportere fisk trygt gjennom rørsystemene. Fisketransportsystemer er noe av det viktigste på et anlegg. Det er jo der alle verdiene går gjennom, forteller daglig leder Nils-Per Sjåstad.
Simona Stadpipe var fra start en rørleggerbedrift som utviklet seg utover 90- og tidlig 2000-tallet til å bygge og levere komplette rørtekniske anlegg for landbasert fiskeoppdrett. I dag er dette hovedaktiviteten, med Hima på Rjukan som et av flere prosjekter. I tillegg tilbyr selskapet spesialprodukter for næringen, som innløpsrør til kar, samlestokker, sideavløpskasser og utløpstrakter for fisk.
- Simona Stadpipe skriver sin historie til 1995 og markerer 30 årsjubileum i år.
- 2024 var et rekordår målt i omsetning (196 mill. kr) og driftsresultat (23,8 mill. kr). Litt kjedelig å ikke bryte 200-millioners grensen, men kanskje i år?
- 90% av inntektene stammer fra akvakulturnæringen. Under 10 prosent er salg og leveranser av utstyr og rør mot skipsverft. Det norske markedet utgjør ca. 90%.
- I store prosjekter går Simona Stadpipe inn som en nøkkel-leverandør, med alt fra design, utstyrspark og installasjoner. I utlandet er det mer designpakke og leveranser av materiell, mens installasjonen gjennomføres lokalt. Det henger sammen med kostnaden på norske arbeidere og lokale lover og regler.
Det startet i 1995 som en rørleggerbedrift på Stadlandet. Fra venstre Nils-Per og Arnfinn Sjåstad foran garasjen hvor de holdt til. I 2020 kom tyske SIMONA AG inn på eiersiden med 75 prosent av aksjene. Resten deles mellom brødrene Nils-Per og Kurt Sjåstad. (Foto: Privat)
Høsten 2022 flyttet Simona Stadpipe inn i nytt administrasjonsbygg til 20 millioner kroner. Nå er admin, engineering og konstruksjon/tegning samlet under samme tak. (Foto: Simona Stadpipe)
Hovedkontor og verksted ligger på Stadlandet. Her utføres design, prosjektplanlegging, produksjon og prefabrikkering av rørsystemer og annet som selskapet leverer, hovedsakelig til oppdrettsnæringen. Litt over halvparten av de vel 60 ansatte holder til her. Øvrig stab er til enhver tid ute på prosjekter. Det gjør like fullt Simona Stadpipe til den nest største arbeidsplassen på Stadlandet etter Ervik Havfiske AS.
– Vi har veldig fokus på lokal forankring. Det innebærer å støtte opp ulike aktiviteter og sikre lokal rekruttering, blant annet lærlinger fra den videregående skolen her, forteller Sjåstad og viser til at man til enhver tid har to lærlinger inne. Sammen med broren Kurt, som er pensjonert, eier han 25% av Simona Stadpipe AS gjennom Brødrene Sjåstad AS. Hovedaksjonær med 75% av aksjene har siden 2020 vært tyske SIMONA AG, en industrigruppe etablert i 1857 som omsetter for 600 mill. euro årlig og teller over 1600 ansatte med tilstedeværelse i hele verden. De markerer seg som blant de største i verden på termoplast-produkter.
– Samarbeidet med dem startet da vi begynte å bruke deres plastrør, plater og halvfabrikat i vår produksjon, legger han til.
I dag er Simona Stadpipe ansvarlig for alt som handler om akvakultur i SIMONA globalt. Norge er det desidert største markedet, men de siste årene har det gradvis blitt mer aktivitet i utlandet.
– Fremover er dette et av våre satsningsområder. Det innebærer flere prosjekter i Europa, noe i Asia, og fremover først og fremst i USA. Man kan si mye om Trump, men han har en stående presidentordre om at fiskeri og oppdrett skal prioriteres for å sikre selvforsyning. SIMONA Group er allerede på plass i USA og Simona Stadpipe er i gang med å etablere en akvakulturavdeling på østkysten.
Fra lasting av rør på Stadlandet. (Foto: Simona Stadpipe)
Rørene klargjøres for transport videre. (Foto: Simona Stadpipe)
Den globale innsatsen reflekteres i tittelen til Nils-Per Sjåstad, som hjemme gjerne bruker daglig leder, mens i SIMONA-systemet har en todelt rolle som CEO og BLM Aquaculture. Han forteller at tre av syv på standen var kollegaer fra utlandet.
– De kom fra Asia, Europa (Tyskland) og USA og benyttet Aqua Nor til å lære mer om oppdrettsnæringen. Det kommer godt med når de fremover skal hjelpe oss å finne kunder i de ulike regionene ute. De ble imponert over størrelsen på messa, og ikke minst hva vi får til på Stadlandet og i norsk sjømatnæring. Så passet det også bra at det var bra besøk alle dager, og at mange av dem var utlendinger, hovedsakelig fra Europa og Asia.
– Hvilke andre messer pleier dere å delta på?
– Vi er med på mindre messer, slik som HavExpo i Bergen og sist med en utstilling på RASTECH i USA. I år var den i San Diego, neste år i Florida. Så reiser jeg en del rundt for å se hvor det kan være potensiale for vekst og våre tjenester. Det er store forskjeller. I Asia ser vi at det har vokst frem et marked med kopier av produkter fra Norge og Europa, men flere anlegg er fortsatt spartanske og enkle. Likevel klarer de altså å få fisken igjennom, sier Sjåstad som tror Kina kommer til å stille med egne leverandører for det aller meste innen få år.
– I Kina er det en helt annen kapitaltilgang, noe som egentlig gjelder for de aller fleste land. Det er bare i Norge vi ikke regner med laksen når vi snakker om selvforsyning. I Kina får aktører som vil starte med fiskeoppdrett 50% støtte fra myndighetene og billigere lån, og også i EU er det støtte for landbasert. Ute i verden snakker man om støtte, i Norge om skatt.
Positiv stemning, til tross
– Dere markerer 30 år. Hvordan har bransjen utviklet seg i løpet av disse årene?
– Det er en helt annen næring enn på slutten av 90-tallet. Den blir mer og mer tekologifokusert, noe som gjør det mer krevende for de som skal drifte anleggene og produsere laksen. Også er det interessant å observere at det er vel nesten er flere i havbruksnæringen som nå lever av lus enn av laks. Vi tror det er vanskelig å kvitte seg med lusa, og mener uansett det er smart å ha fisken på land, om ikke i hele livssyklusen så i alle fall i postsmoltanlegg. Det kan være krevende å få vekten over fem kilo og å lykkes med RAS av sjøvann. Vi tror derfor vi vil se flere hybridanlegg fremover. Det er enklere teknologi og ferskvann krever mindre.
På Nesna er Simona Stadpipe engasjert for å levere komplett rørsystemer for det landbaserte matfiskanlegget til Arctic Seafarm AS. Bak satsingen står blant andre Kvarøy Fiskeoppdrett. (Foto: Simona Stadpipe)
Før noe bygges, må det tegnes. (Foto: Simona Stadpipe)
– Så virker det å være en usikkerhet knyttet til driftskostnader, mye takket dagens energimarked, og å skaffe nødvendig finansiering. Det gjør at det blir lenge mellom de store prosjektene. Men likevel er det en ganske positiv stemning i bransjen, særlig blant utlendinger som er veldig interessert. Om man bare kommer seg ned fra gjerdet også i Norge er vi klare. Det forutsetter regelverk og rammevilkår som står seg over tid. Man kan jo stille spørsmål ved om det er nødvendig å UV-behandle alt inntaksvann i Norge, slik som det er foreslått. Med det sagt legger 9416-forsikriften en god basis.
– Du sier det var bra med besøk på Aqua Nor, men er det de «riktige» besøkende som kommer?
– Ja, det vil jeg si. Mange av de som kommer på messen er eksisterende og potensielle nye kunder for oss. Så er det naturligvis en del leverandører, som er på messa for å selge sine varer og tjenester. De er ikke så relevante for oss. Vi har fokus på kundene. Å knytte kontakter er alfa og omega.
– Hvilken karakter, på en skal fra en til ti der ti er best, oppsummerer årets Aqua Nor for dere?
– Vi sier 7, først og fremst fordi den er stor og relevant. Men det er dessverre mye som trekker ned, sukker Sjåstad og utdyper:
– Det er dyrt, og byen er for liten. For eksempel er det umulig å invitere kunder hit. Alt for mange rom blir beslaglagt av utstillere, og det er alt for lite fokus på å sikre gode overnattingsalternativer for potensielle kunder og gjester. Det blir for dumt at kunder blir plassert utenfor byen og må busses inn eller belage seg på svindyre Airbnb-leiligheter. De fleste som reiser i jobbsammenheng vil jo aller helst ha ferdig oppredd seng og få frokost servert om morgningene, sier han, før det kommer et lite hjertesukk:
– Jeg opplever, med flere, at messearrangøren forfordeler. I år ble vi for eksempel «forvist» til G-hallen. Jeg velger å si det på den måten, fordi vi opplevde å bli flyttet ut av en hall vi var godt fornøyd med. Da vi protesterte og ba om standplassen som året før, fikk vi til svar at det finnes nok av andre bedrifter som står i kø for å ta vår plass. Inntrykket er at kjøttvekta rår.
– Men likevel kommer dere igjen år etter år?
– Ja, absolutt. Også neste gang. For først og fremst er det jo veldig kjekt. Vi går også litt rundt, deltar på de fagseminarene vi finner hensiktsmessig og arrangerer kundemiddager i egen regi.
– Har du noen forslag til løsninger for det som trekker ned?
– Lei inn Hurtigruta og legg den i havna som overnattingsplass kun for besøkende. Jeg vil tro det kan være en gulrot i seg selv å få bo på havna i Trondheim under messen. Så var det flere matvogner med veldig god mat, men vi som står på stand hele dagen skulle ønske det var flere sitteplasser til å nyte den.