Pionéren Øyvind Seipæjærvi har skrevet en historie han selv er en viktig del av. Fremmedarten kongekrabbe har blitt en ny norsk merkevare og gitt mange fiskevær i Finnmark en ny og annen giv.
Det Øyvind Seipæjærvi ikke vet om kongekrabbe, er ikke verdt å vite. Og det han ikke har fått med i boka «Historien om kongekrabbens etablering i Finnmark 1993-2023», er ikke verdt å lese. Dette blir selvfølgelig sannheter med modifikasjoner, men leserne av den nye kongekrabbeboka har en sjelden kompetent guide, som attpåtil har vært øyevitne til og aktør i svært mye av den samme historien.
Chatka og Nichirei
Etter først å ha jobbet i Fiskernes Bank, har den 70-årige forfatteren vært fiskekjøper, kongekrabbeprodusent og sjømateksportør i Bugøynes i Finnmark. De siste ti årene har han vært fisker. Litt kortere sagt: Øyvind Seipæjærvi er norsk kongekrabbepionér. Det betyr at han hadde svært så mye av kongekrabbekunnskapene og historien innabords før han ga seg i kast med boka. Det betyr samtidig at det blir umulig å ha avstand i deler av historien. Det siste kan jo være problematisk, men hans egne roller i ulike sammenhenger legges slett ikke vekt på, og i sum går dette greit. Seipæjærvis bakgrunn er ikke bare et pluss, men bærer det meste av boka.
Det er selvfølgelig nesten uendelig mye å vite om kongekrabben, særlig om vi utvider fra Finnmark til verden. Forfatteren spanderer også litt «førhistorie» og globalt overblikk. Vi blir for eksempel kjent med den sovjetrussiske merkevaren Chatka, som ble utviklet rundt 1930. Og med de første ni krabbene som ble flyttet fra Det japanske hav til Murmansk i 1960. I 1992 går de første kongekrabbene i garna i Varangerfjorden, og fiskeri- og finnmarkshistorien får et nytt kapittel.
De tretti årene siden blir grundig gjennomgått – i utgangspunktet kronologisk, men det blir også egne kapitler om f.eks. Merkevareforeningen Varanger, kongekrabbeforskning, turistfisket og Japan-markedet. De første årene var jo Japan-markedet særlig viktig, og det var også et gjennombrudd og en milepæl da Merkevareforeningen Varangers kongekrabbe ble valgt til årets produkt av matgrossisten Nichirei. Dette var en hendelse forfatteren var svært tett på, og det legges ikke skjul på at han var både stolt og nervøs. En annen forfatter ville trolig ikke brukt like mye tid på denne seansen. Samtidig var det utvilsomt en viktig hendelse, og der forfatter Seipejærvi hadde førstehåndskjennskap. Boka er på sitt mest levende her.
Små steder, stor krabbe
At svært mye dreier seg om Finnmark, ligger jo i både kortene og tittelen. At nesten like mye dreier seg om Bugøynes hører også med gitt utviklingsløpet og forfatterens adresse. Men dette er virkelig kjernene av historien når vi er forbi den pussige forhistorien som har gjort kongekrabbeeventyret mulig. Kongekrabben har blitt ett nytt nasjonalt eksportprodukt. Men enda mer en den en lokal ressurs – og til tider en plage – på finnmarkskysten. «På disse stedene ble det landet og produsert kongekrabbe i perioden 1993-2023», skriver Seipæjærvi i kapittelet «Hva har kongekrabben betydd for Finnmark?» Så ramser han opp: Bugøynes, Kløvnes, Vadsø, Kiberg, Vardø, Båtsfjord, Kongsfjord, Berlevåg, Sjursjok, Torhop, Nervi, Skjøånes, Mehamn, Gamvik, Trollbukt, Kjøllefjord, Smørfjord, Billefjord, Dyrfjord, Veidnes, Honningsvåg, Nordvågen, Skarsvåg, Gjesvær og Repvåg. Dette er stort sett samfunn med under 200 innbyggere, men vi snakker etter hvert om en milliardindustri, i dag basert på levende krabbe.
Øyvind Seipæjærvi viser hva krabben har betydd for denne delen av landet vårt. Han tar opp alle kjente problemstillinger og belegger med tall og sitater. Selv om han er sin egen ekspert, har han jobbet skikkelig med både muntlige og skriftlige kilder for at dette fremstår som en rimelig komplett og seriøs kongekrabbehistorie. Det krever nok en personlig interesse, tilknytning eller sans for slikt for å lese fra perm til perm. Samtidig er det så mye håndfast informasjon at den kan fungere som oppslagsbok. Den gamle forretningsmannen og selgeren ser ut til å ha gitt ut boka selv. Rettledning og korrektur er innen familien. Det blir ikke den mest fancy gaveboka, men oversiktlig, med bilder og kart og i et godt språk om enn med et lite overforbruk av bindestreker. Kongekrabben er kommet for å bli, og nå er de første tretti årene dokumentert og formidlet.