Hver onsdag stiller statsrådene til spørretime på Stortinget. Spørsmål er nemlig en sentral del av Stortingets kontrollvirksomhet, og gjør dessuten Stortinget til en enda viktigere arena for politisk debatt. Spørsmål er på mange måter opposisjonens virkemiddel for å få informasjon fra regjeringen og klarlegge dens holdninger i ulike saker.
Hvilke muligheter har næringen til å gjøre det samme?
Under Seafood Talks-konferansen i Oslo i november 2025 ønsket vi å speile Stortingets spørretime og åpnet for at deltakerne kunne stille fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss spørsmål. Statsråden tok utfordringen på strak arm.
Her kommer følgelig den aller første spørretimen i regi av konferansen Seafood Talks. Vi har tillatt oss å gjøre noen språklige oppryddinger for leservennlighetens skyld, for eksempel er noen spøker, lettere kommentarer og latter-pauser tatt ut. Til det kan vi bare si; «You had to be there!»
Men både spørsmål og svar er gjengitt korrekt etter opptak, og Statsråden har i tillegg fått lese gjennom for å sikre at ingenting blir feil. Hun hadde ingen kommentarer eller rettelser, bortsett fra at «dødfisk» er rettet til «tapt fisk» under svaret på spørsmål 1 i bolk 3.
Spørsmålene fra deltakere i salen ble sortert etter tema og delt i fem bolker og gjengis i følgende rekkefølge:
Bolk 1: Eierskap og struktur
Bolk 2: Rammebetingelser og havbruksmelding
Bolk 3: Miljø, velferd, tiltak
Bolk 4: Grønt skifte, Forskning og utvikling
Bolk 5: Havbruksfondet, torsk og beredskap (og auksjon)
BOLK 1: EIERSKAP OG STRUKTUR
Spørsmål 1: Erling Osland, Osland Havbruk AS
Mitt selskap har drevet fiskeoppdrett siden tidlig på 1960-tallet. Jeg er tredje generasjon fiskeoppdretter og fjerde generasjon er på vei inn. Havbruksnæringen har i over 30 år hatt stor strukturendring. Noen områder i landet større, andre mindre. Nå er vi kanskje i starten på større strukturendring på Vestlandet hvor vi holder til, og som fortsatt har mange lokale havbruksselskaper. Mitt spørsmål er hvorfor videre strukturering er ønsket politikk fra fiskeridepartementet og deler av fiskeriforvaltningen? Og kanskje aller mest fra Finansdepartementet. Om det er slik at regjeringen ønsker en bred eierstruktur i næringen, hvilke virkemidler vil fiskeriministeren sammen med regjeringen iverksette som effektive tiltak for å hindre at lokale familieselskaper selger seg ut?
Marianne Sivertsen Næss:
Det er ingen ting i havbruksmeldingen som legger opp til å endre strukturen i næringen. Men det som er veldig tydelig i meldingen og i politikken som føres i dag er at det er behov for omstilling. Det vil være opp til hvert enkelt selskap om de ønsker å være med på denne omstillingen, og i den anledning er jeg klar over og kjent med at det å drive bærekraftig krever betydelig kompetanse. Da er det gjerne en fordel å ha bred fagkompetanse innad i selskapet, alternativt å samarbeide med andre f.eks. på biosikkerhets-området. Men det er i alle fall ingen ting i regjeringens politikk som legger opp til eller innebærer et ønske om å endre den strukturen som er i dag. Vi ønsker en bred eierstruktur, samtidig som vi ser at det er forhold i næringen som gjør at vi får en utvikling som innebærer at flere velger å selge seg ut.
Spørsmål 2: Asbjørn Misund, Auroris AS
Olje- og gassnæringen har vært nøkkelen og bærebjelken til det norske velferdssamfunnet. Dette er muliggjort blant annet gjennom 2/3-dels norsk eierskap i Equinor og 100 prosent eierskap av Petoro, som har eierposisjoner i de forskjellige lisensene. Olje- og gassproduksjonen er nå på vei ned, og havbruk er en viktig erstatter. Salg av norske havbruksselskaper til utlandet skjer i stort tempo, ledet an av større aktører. Norsk eierskap i havbruksnæringen er allerede vesentlig mindre enn norsk eierskap i olje- og gassindustrien. Det er i dag ingen lovmessige begrensninger for 100 prosent salg til utenlandske eiere. Den norske modellen med nærhet mellom eierskap, ansatte og samfunnet har vært en god løsning både for Norge som nasjon og for utviklingen i distriktene. Hva vil Regjeringen gjøre for å motvirke det pågående salget til utlandet og for å sikre utviklingskapital og skatt fra havbruksnæringen?
Marianne Sivertsen Næss:
Det er ingen lovfestede krav om norsk eierskap i Equinor og Petoro. Det er rett nok, slik Misund påpeker, at staten eier 2/3-deler av Equinor og 100 prosent av Petoro. Det handler om at Stortinget ønsker å ha kontroll med oljenæringen og at eierandelene er fastsatt av Stortinget. Så er jeg litt usikker, men har ikke oppfattet ønsker eller innspill verken om statlig eierskap i oppdrettsnæringen eller at staten skal ta slike posisjoner. Derfor forstår jeg ikke helt sammenligningen med olje og gass, og at man skal gå inn med statlig eierskap på samme måte i havbruksnæringen.
Spørsmål 3: Linn Therese Hosteland, Kystrederiene
De siste årene har det i verdikjeden havbruk blitt stadig flere konsolideringer og oppkjøp av utenlandske fond og virksomheter, f.eks. Goldman Sachs som kjøpte Frøy og Mitsubishi som overtok Cermaq. Virksomhetene peker ofte på at utenlandsk kapital er helt nødvendig dersom de skal tjene penger og vokse. Hva tenker Fiskeriministeren om denne utviklingen? Er det av noen som helst betydning at en stadig større andel av virksomhetene, også innenfor havbruk, er på utenlandske hender? Gjøres det noe for å sikre en større andel vekst og utvikling på norske hender?
Marianne Sivertsen Næss:
Jeg er også opptatt av norsk eierskap og mener at det er viktig. Men vi kommer ikke unna at utenlandsk kapital — i likhet med norsk — finner veien til norsk oppdrettsnæring. Dette er et uttrykk for at næringen både er lønnsom og skaper store verdier. Men det jeg synes er viktigst med oppdrettsnæringene er den aktiviteten vi finner lokalt, og som vi aldri kan flytte på. Det er arbeidsplassene, verdiskapingen og kompetansen vi har i og rundt fjordene våre. Den gode infrastrukturen og erfaringene som er bygd opp over tid, kan aldri utenlandske eiere ta med seg ut av landet. Samtidig forstår jeg bekymringen. Så er jeg usikker på hva som skal være løsningen på denne utfordringen. Til syvende og sist er det jo eierne som bestemmer hva som er best for hvert enkelt selskap.
BOLK 2: RAMMEBETINGELSER OG HAVBRUKSMELDING
Spørsmål 1: Martin Bryde, Wikborg Rein Advokatfirma
Jeg jobber i sjømatavdelingen i Wikborg Rein. Fiskeriministeren har tidligere i dag snakket om de fremtidige rammebetingelsene for havbruksnæringen og prosessen rundt det. Det er veldig bra at hun deler de tankene hun har, men jeg håper hun kan være enda mer konkret. De spørsmålene jeg har er knyttet til det.
a) Vil Stortinget — på en helhetlig måte — få anledning til å ta stilling til de nye havbruksreguleringene, eller blir det mer stykkevis presentert for dem?
b) Og videre; ønsker du å trekke på den kunnskapen som er i havbruksnæringen utover det du alt har sagt om høringer og høringsmøter?
c) Ser du noen andre måter du også kan trekke på all den gode kunnskapen i næringen?
d) Og til slutt: Når ser du for deg at et nytt regime kan være fullt ut implementert?
Marianne Sivertsen Næss:
Jeg har ved flere anledninger kommunisert hvordan vi tenker å legge opp løpet. Vi starter med lusereguleringene. Når vi har noe konkret på dette området skal jeg presentere det for Stortinget. Underveis skal vi sørge for å ha gode innspillmøter, altså høringsmøter og høringsrunder. Næringen må selvsagt involveres. Og så er det jo ikke slik av vi starter fra scratch, bare så det er sagt. Vi har reist masse rundt og har hatt en rekke innspillmøter i forbindelse med utarbeidelsen av Havbruksmeldingen. Vi spiller på NOU-en fra Havbruksutvalget, og har gjennomført en serie med utredninger i forkant av Havbruksmeldingen. Alt dette gir et godt utgangspunkt for arbeidet videre.
For å få best mulig resultatet tror jeg det er klokt å dele arbeidet opp i mindre bolker. Vi starter som nevnt med lusereguleringene. Det neste steget blir å finne ut hva en tillatelse skal inneholde. I dag har vi veldig mange krav knyttet til de enkelte tillatelsene. Jeg ønsker å se på om vi kan flytte noe av det over i forskrifts form, slik at det kan gå enklere og raskere på sikt. Etter lusereguleringene og tillatelsene kommer det øvrige. Så skal vi selvfølgelig parallelt jobbe med andre spørsmål som sirkulærøkonomien innenfor næringen og saker som ikke nødvendigvis trenger å henge sammen i rekkefølge.
Jeg ønsker å legge frem forslagene når de er klare, og skal sørge for god fremdrift, samtidig som næringen skal være godt involvert. Det var vanskelig på slutten da vi jobbet med Havbruksmeldingen. Mye var børssensitivt. I Havbruksmeldingen presenterte vi verken lov eller forskrifter. Det var ny politikk og ny retning. Nye prinsipper om hvor vi skal. Nå skal vi finne ut hvordan vi helt konkret kan nå de prinsippene som Stortinget faktisk har stilt seg bak.
Det som blir spennende, er å se hvor lett eller vanskelig det blir for Stortinget å ta stilling til steg 1, dvs. lusereguleringene uten å skjele til steg 2, altså innholdet i tillatelsene. Disse to sakene henger jo tett sammen og er komplekse. Her ligger det nok en utfordring som Stortinget vil kjenne på.
Spørsmål 2: Ordstyrer Therese Tande på vegne av anonym
Det er store samfunnsøkonomiske tap når saker ligger i kø i månedsvis, ja i år. Hvilke forventninger har Regjeringen til offentlige forvaltningsorganer i forhold til saksbehandlingstid for havbruksnæringen?
Marianne Sivertsen Næss:
Jeg forstår spørsmålet. Det er en utfordring at saksbehandlingen tar tid. Det er noe det jobbes kontinuerlig for å forbedre. Det er også litt av bakgrunnen for at vi ønsker å flytte flest mulig krav fra enkeltvedtak til forskrift. Dermed vil både næringen og forvaltningen får mer forutsigbarhet. Det vil også sikre mer likebehandling og redusere saksmengden i forvaltningen.
Spørsmål 3: Ordstyrer Therese Tande på vegne av anonym
En grunn til at saksbehandlingen tar mye tid, er at det er så mange ulik organer involvert. Når forventer ministeren at forvaltningen av havbruksnæringen blir organisert slik at næringen har «one point of contact»? Hvorfor kan ikke næringen få et forvaltningsorgan som fungerer på samme måte som Havindustritilsynet fungerer for oljeindustrien?
Marianne Sivertsen Næss:
Det er en kjensgjerning at havbruksnæringen må forholde seg til mange ulike myndigheter. Det er det i og for seg gode grunner til. Det er jo en rekke forhold som skal belyses. Men i øyeblikket tenker jeg at vi først må avklare hvilke oppgaver forvaltningen skal løse i det nye reguleringssystemet før vi kan ta endelig beslutning om hvordan forvaltingen skal organiseres. Derfor kommer det som siste trinn i den prosessen vi nå er i gang med. Så er det en viktig forskjell mellom havbruk og olje; havbruk er dyrehold. Det skaper en del utfordringer som Havindustritilsynet ikke må forholde seg til; slik som fiskehelse, miljø og velferd. Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å sammenligne med oljenæringen. Men vi skal selvsagt følge opp anmodningsvedtakene på Stortinget, og der ligger blant annet spørsmålet om hvordan forvaltningen skal organiseres i fremtiden.
Spørsmål 4: Ordstyrer Therese Tande på vegne av anonym
Kan du berolige oss med at spørsmål knyttet til rammebetingelser for næringen vil bli håndtert av det samme brede flertallet som sto bak forliket i Havbruksmeldingen, og ikke være gjenstand for årlige forhandlinger i statsbudsjettet?
Marianne Sivertsen Næss:
Et bredt flertall på Stortinget står bak de prinsippene som ligger i Havbruksmeldingen. Stortinget har også kommet med en rekke anmodninger som vi skal følge opp. Havbruksnæringen er så utrolig viktig for Norge og kysten at vi er nødt til å sikre at politikken og rammebetingelsene står seg over tid. Ingen ønsker det du advarer mot i spørsmålet. Og da er det jo brede politiske forlik vi må sikte mot.
BOLK 3: MILJØ, VELFERD OG TILTAK
Spørsmål 1: Sondre Refsnes, INAQ
Havbruksmeldingen foreslår å utrede lusekvoter og tapsavgift. Hvordan vil statsråden sikre at den type systemer blir godt modellert og testet før de blir satt i gang, slik at vi vet hvordan de faktisk kan påvirke produksjon, økonomi, biologi, verdier osv.?
Marianne Sivertsen Næss:
Vi er i gang med å utrede lusekvoter og avgift på tapt fisk. Da må mange forhold belyses, hensyntas og veies opp mot hverandre. Her må vi se både på biologi, økonomi og atferd. Jeg ser ikke for meg at vi skal utvikle forsøksmodeller, men det er opplagt at vi må skaffe oss solide kunnskaper om hvordan lusekvoter og avgifter på tapt fisk faktisk vil fungere i praksis. Alt vi foreslår å gjøre skal dessuten ut på høring, så det bli rikelig anledning til å komme med innspill.
Spørsmål 2: Celine Nova Løstegård, Dyrevernalliansen
Først og fremst er vi veldig glade for at regjeringen er i gang med konkrete tiltak for å få ned dødeligheten i næringen. Vi vet at alt for mange fisk dør, men det er også alt for mange som lider. I 2024 ble hver sjette laks nedklassifisert til produksjonsfisk. Vil regjeringen vurdere bruk av økonomiske virkemidler også for å få ned andelen produksjonsfisk?
Marianne Sivertsen Næss:
Vi har sagt i Havbruksmeldingen at det skal lønne seg å drive bra. Da kan man øke produksjonen og verdiskapning. En av de sakene vi har vurdert og som vi nå utreder, er en avgift på tapt fisk. Jeg skal ikke konkludere med hvor vi lander, men ønsket om individuelle incentiver ligger fast. Uansett hvilken modell vi ender opp med, vil dette prinsippet ligge til grunn. Og så tenker jeg, at når fisken får bedre velferd vil vi også få en lavere andel produksjonsfisk. Hver sjette fisk er alt for mye.
Spørsmål 3: Ordstyrer Therese Tande på vegne av anonym
NRK Brennpunkt har dokumentert at norsk laks med sår og skader blir eksportert ulovlig til fabrikker i Europa. Sår og skader bør unngås, ikke minst av hensyn til fisken. Men kan en opphevelse av eksportforbudet av produksjonsfisk også være en vei å gå?
Marianne Sivertsen Næss:
Et godt spørsmål. Det er i alle fall ting som tyder på at regelverket må vurderes, og av flere årsaker. Det er også en diskusjon om det fortsatt skal være myndighetenes ansvar å passe på kvaliteten på laksen. Dette må vi se nærmere på, noe vi er i gang med, men som jeg ikke har noen konklusjon på.
Men aller viktigst er uansett, at det som til enhver tid er gjeldende regelverk må følges. Gjør man ikke det, skader det alle i næringen. Det er utrolig kjipt for sjømatnasjonen Norge og omdømmet til laks og sjømat, at enkeltaktører ikke opererer i henhold til regelverket.
Så kan man si at bevilgningene til kontrollmyndighetene må økes og at bemanningen i mattilsynet og tolletaten må trappes opp. Men det er også et ressursspørsmål. Til syvende og sist er dette næringens ansvar, og det kan man ikke løpe fra. Vi kan ikke ha et system der alt skal dyttes over på myndighetene. Her må vi ta tak i kjernen av problemet, nemlig at noen ikke forholder seg til regelverket.
BOLK 4: GRØNT SKIFTE, FORSKNING OG UTVIKLING
Spørsmål 1: Mariell Ulla Toven, ScaleAq:
Regjeringen har høye klimamål for flere sektorer, men havbruk — en av våre viktigste næringer og en bransje som påvirkes direkte av klimagassutslipp, er nesten fraværende i klimaplanen. De største selskapene har allerede satt ambisiøse mål om over 40 prosent utslippskutt innen 2030. Hvordan vil regjeringen bidra med en tydelig plan og et rammeverk som ikke bare sikrer at sektoren når Norges klimamål, men også støtter havbruksnæringens egne ambisjoner?
Marianne Sivertsen Næss:
La meg starte med å si at de norske klimamålene gjelder for alt næringsliv i Norge. De er ikke brukket ned på hver enkelt næring eller næringsaktivitet. Jeg er selvsagt glad for at også aktører i havbruksnæringen har satt seg ambisiøse mål. Det er viktig. Så er det litt forskjell mellom de ulike næringene i Norge om det er behov for særskilte virkemidler. Skulle det være noen innspill til meg i så måte, tar jeg veldig gjerne imot gode forslag.
Spørsmål 2: Stig Ervik, adm. direktør i Norsirk
Mitt spørsmål dreier seg om produsentansvar, og skulle kanskje vært rettet mot en annen minister. Men det får jeg vel svar på. Snart blir det innført et produsentansvar også på produkter i fiskeri- og havbruksnæringen. Dette vil innebære et krav om gjenvinning av utstyr som inneholder plast. Produsentansvaret går ut på at det er produsenten/selger som heretter må ta avfallskostnadene når man kjøper et produkt. I dag ligger denne kostnaden på avfallsbesitteren, altså kjøperen. I 2024 var det ute på høring et forslag om å innføre et produsentansvar i løpet av 2025. Mitt spørsmål er hvor lang tid produsentansvarsselskapene og produsentene får på seg til å mobilisere en ny verdikjede for denne typen utstyr inn i sirkulærøkonomien?
Marianne Sivertsen Næss:
Takk for spørsmålet. Som du antyder er dette Klima- og Miljøministerens felt. Det vi har fått informasjon om er at Miljødirektoratet enda jobber med et forslag. Det har departementet foreløpig ikke fått presentert, og følgelig vet jeg ikke hvilken løsning man lander på. Dermed er det også vanskelig å si hvor lang tid det vil ta fra vedtak til ikrafttredelse for de ulike pliktene. Det er dessverre det eneste jeg kan svare.
Spørsmål 3: Sven Martin Jørgensen, FHF
Kjære statsråd. Hvordan skal regjeringen sørge for å styrke en fortsatt kunnskapsbasert utvikling av havbruksnæringen, når midlene til forskning via Forskningsrådet reduseres, sentrale uavhengige kunnskapsleverandører som HI og Nofima må nedbemanne og ordningen med FoU-tillatelser innen oppdrett av laks og regnbueørret er uavklart og antall tillatelser reduseres?
Marianne Sivertsen Næss:
Det er en prioritert oppgave å legge til rette for finansiering av havbruksrelatert FoU i Norge. Men det er også et verdensbilde, som jeg tror alle kjenner til, hvor vi må bruke ganske betydelige midler på andre ting som man aller helst skulle ønske at man ikke hadde trengt å bruke penger på, f.eks. forsvar. Det at vi demografisk blir så mange flere eldre spiser også penger til pensjon, eldreomsorg og helse.
Sett fra mitt ståsted er det ingen tvil om at det er viktig med et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag. Det vil fortsatt være en sentral del av vår prioritering innenfor rammene til den nasjonale marine FoU-innsatsen. Det foregår en betydelig finansiering av havbruksrelevant FoU, men det kunne sikkert vært mer. Det skal jeg ærlig innrømme. Men sånn er det dessverre i den verden vi lever. I det nye reguleringssystemet vi jobber med for oppdrettsnæringen ligger det ikke inne noe konkret om tildeling av flere FoU-tillatelser.
Spørsmål 4: Tarjei Eide, Cargill
Mitt spørsmål er også knyttet til FoU-tillatelser. For oss i fôrbransjen er det en av de viktigste verktøyene for å drive innovasjon. Det er litt uklart hvordan det blir fremover. Så til mitt todelte spørsmål; aller først: Hva er ditt syn på FoU-tillatelser knyttet til utvikling av nye ernæringsløsninger? Dernest: I påvente av mer tydelighet rundt dette, hvordan mener du at fôrbransjen konkret bør håndtere forskning og utvikling som nå bremses opp?
Marianne Sivertsen Næss:
De siste ti årene har vi fått stadig flere søknader om forskningstillatelser. I den sammenheng er det viktig å ha i mente, at dette er biomasse som tildeles utenfor trafikklyssystemet. Det skal dessuten være et supplement til den forskningen som skjer ute i bedriftene, ikke en fullstendig risikoavlastning for næringen. En del får avslag helt enkelt fordi det ikke er stort nok behov for risikoavlastning i form av forskningsbiomasse til å legitimere tildelingen.
Men det er klart. Næringen står helt fritt. Dersom det er gode prosjekter må aktørene kjenne sin besøkelsestid, og gjerne samarbeide med fôrbransjen om å utvikle gode løsninger med ordinære tillatelser. Slik sett er det alltid et handlingsrom. I tillegg stiller FHF og Norges forskningsråd med betydelige midler til akvakulturforskning. Her er det muligheter, men som du også påpeker noen begrensninger.
Spørsmål 5: Karoline Sjødal Olsen, Blue Lice
Jeg er en av gründerne i Blue Lice som leverer en forebyggende teknologi for å fange lakseluslarver med lys før de når laksen. Det er veldig mye snakk om forebygging, men vi opplever at det er ganske høy risiko for oppdretterne å ta i bruk lite utprøvd og ny teknologi. Hva vil ministeren gjøre for å gi næringen sterkere insentiver til å ta i bruk ny og forebyggende teknologi i praksis?
Marianne Sivertsen Næss:
Her vil jeg henvise til havbruksmeldingen. Det vi presenterer av forslag til løsninger gir mye større individuelle incentiver også til å ta i bruk ny teknologi. Så vet jeg ikke hva vi ender opp med av løsninger, men de individuelle incentivene skal definitivt styrkes. Det er helt klart målsettingen og også noe Stortinget støtter. Den nye miljøteknologiordningen vi har fått på plass i områder med nedtrekk åpner for bruk av lukkede teknologier. Det vil følgelig få fart på teknologiutvikling, innovasjon og at man kan teste ut mer av nye løsninger.
Spørsmål 6: Kristoffer Jordheim, investeringsdirektør i Blue Future Holding
Jeg jobber i et investeringsselskap som ønsker å trekke næringen videre i positiv retning. Mitt spørsmål går litt på lukket oppdrett i sjø. Det er positivt at regjeringen omsider har kommet med en incentivordning for lukket oppdrett i sjø. Men, og som du sikkert har fått med deg, opplever de fleste i næringen at dette både kommer alt for sent og er for lite omfattende. For alle som har hatt ønske om å sette i gang med lukket oppdrett i lang tid og trekke næringen fremover, oppleves det som at regjeringen har dradd bena etter seg i fire år. Alle fortjener imidlertid en ny sjanse. Jeg har derfor lyst til å gi deg en utfordring — faktisk tre — om å overbevise oss i salen om at denne gangen er det annerledes.
1) At du og regjeringen faktisk har et tydelig og ambisiøst ambisjonsnivå for næringen, og at vi kan stole på det.
2) At du ønsker å vise reell handlekraft for å legge til rette for at næringen kan jobbe mot dette ambisjonsnivået.
3) At denne handlekraften konkret vil komme til uttrykk i løpet av de neste to årene, slik at vi ikke fortsatt står her om to år og opplever at vi har en regjering som drar bena etter seg.
Marianne Sivertsen Næss:
Til dine tre utfordringer. Regjeringens mål er klart og tydelig. Vi ønsker størst mulig verdiskaping i havbruksnæringen innenfor bærekraftige rammer. Det er hovedmålsettingen i den havbruksmeldingen vi presenterte i 2025. Vi har også fått bred støtte på Stortinget for hovedprinsippene vi har foreslått for den fremtidige havbruksforvaltningen. Miljøteknologiordningen har som grunnprinsipp at den som driver bra skal kunne øke sin produksjonen. Det er også prinsippet som ligger til grunn for Havbruksmeldingen. Det mener jeg er et ganske tydelig og ambisiøst mål og viser retningen for hvor vi skal.
BLOKK 5: HAVBRUKSFONDET, TORSK OG BEREDSKAP
Spørsmål 1: Kristin Hurum, Cermaq.
Spørsmålet mitt går på kommuneøkonomi. Jeg tror vi er enige om at kommunene langs kysten trenger midler for at det skal være mulig å bo og leve der, også i kommuner som tilrettelegger for havbruk. I dag har vi Havbruksfondet, hvor 80 prosent av pengene kommer fra auksjoner i trafikklyssystemet. Den nye havbruksmeldingen ga ikke noe klart svar på hvordan dette skal dekkes opp fremover om trafikksystemet forsvinner. Hvordan skal disse kommunene sikres inntekter, og spesielt små oppdrettskommuner?
Marianne Sivertsen Næss:
Jeg har vært lokalpolitiker i fjorten år og jobbet beinhardt både for å legge til rette for sjømatnæringen, men også for å sikre at kommunene skal få en større andel av den verdiskapingen som skjer der. Jeg kommer fra Hammerfest som er den fjerde største kommunen regnet i MTB. Så jeg tror jeg har gjort en ganske god jobb sammen med kommunestyret i Hammerfest. Det har vi tenkt å gjøre også i fremtiden. Det betyr at vi må se på hvilken innretning havbruksfondet skal ha i det nye systemet. Så vil jeg nevne, at vi i forbindelse med innføringen av grunnrenteskatt i havbruk også økte produksjonsavgiften. Det gir en jevnere og mer forutsigbar inntekt for kommunene, som også har vært etterspurt. Det er en god tradisjon i Norge og et veldig viktig prinsipp, at når man bruker fellesskapets ressurser må fellesskapet få noe tilbake. I dette tilfellet kommunene som legger til rette for bruk av sitt areal. Det skal jeg jobbe godt for å følge opp.
Spørsmål 2: Yngve Myhre
Jeg representerer selskapet Kime Aqua AS, der jeg sitter i styret og er en av medgründerne. Vi driver med torskeoppdrett i Senja-området. Dilemmaet for en ny næring som torskeoppdrett er at Havbruksfondet belønner kommuner og fylkeskommuner som stiller areal til lakseoppdrett. Mens andre arter, som f.eks. torsk og kveite, sliter med tilgang på areal.
Hvordan vil du som minister sikre at torskeoppdrett får tilgang på egnede arealer når kommuner og fylkeskommuner ikke har de samme incentivene for å tilrettelegge for det?
Det var det første spørsmålet. Det andre er at fiskeindustrien i dag mangler råstoff for å holde aktiviteten stabil, spesielt utover høsten. Hvordan kan aktørene og myndighetene bidra til at torskeoppdrett kan spille en større rolle for å sikre råstoffgrunnlaget og aktivitet for hvitfiskindustrien i tiden fremover?
Marianne Sivertsen Næss:
Jeg vil først si at det er spennende å se at oppdrettstorsk er blitt et svært attraktivt matprodukt. Det er et godt utgangspunkt. Jeg deler også torskeoppdretternes visjon om økt verdiskaping. Men næringen står overfor noen utfordringer som først må løses, ikke minst i lag med forskerne. Kjønnsmodning og gyting i merd er blant de viktigste. I denne sammenheng er det viktig at tilsynsmyndighetene følger aktivt opp.
Til spørsmålet om Havbruksfondet og incentiver for å legge til rette for oppdrett av andre arter enn laks og ørret, henviser jeg til det arbeidet som nå foregår i etterkant av Havbruksmeldingen. Her vil det være naturlig å se nærmere på innretningen av fondet, herunder hvilken rolle fondet skal spille vis a vis torskeoppdrett.
Spørsmål 3: Line Ellingsen, Sjømat Norge
Jeg har et spørsmål som går på dette med beredskap. Ministeren er nok enig i at fiskeri- og havbruksnæringen utgjør en viktig del av norsk beredskap. Dessverre blir vi oversett i Regjeringens beredskapsplaner. Kan statsråden helt konkret nevne 2-3 ting hun kan gjøre for å sette sjømaten på kartet? Fisk er også mat!
Og så lurer jeg på om det blir auksjon av MTB også i 2026?
Marianne Sivertsen Næss:
For å svare på det siste først. Ja. Trafikklyssystemet gjelder til vi har et nytt system på plass. Det betyr at vi følger den vanlige gangen i salg av MTB også i 2026.
Så til det med beredskap. Jeg er veldig tydelig på at fiskeri, sjømat og havbruk utgjør en vesentlig del av vår beredskap. Jeg mener også at næringen har en klar og tydelig plass i regjeringens beredskaps- og krisehåndteringsplaner. Men det kunne nok vært enda bedre belyst og understreket, slik du påpeker i spørsmålet.
Det som er viktig i en eventuell krise, er nok fiskefôr. Vi må sørge for nok tilgang på fôr, hvilket betyr en større selvforsyningsevne enn i dag. Det er en av de tingene vi kan gjør fra regjeringens side. Vi jobber med å finne alternativer og lokale fôrkilder f.eks. ved enda bedre bruk av restråstoff fra fiskeriene. Dette handler både om bærekraft og om å styrke beredskapen i krisesituasjoner. Mer bærekraftig fôr er følgelig et samfunnsoppdrag.
Videre må vi jobbe for å kunne øke bearbeidingen. Selv om vi har nok råstoff vil det være mangel på bearbeidingskapasitet. Det vil være en utfordring. Vi må også ha folk som både kan bearbeide og ta vare på restråstoffet. Derfor er en av mine hovedsatsinger fremover å få økt bearbeiding i Norge og styrke sjømatindustrien.
Et godt utbygd system for bunkring er også et viktig element i beredskapen.