Skrevet av:
Silje Remøy, leder avdeling for Fiskeri og Havbruk, BAHR og Mari Sørensen Aksnes, BAHR
Norske oppdrettere mister store mengder laks før fisken når slakteriet. I 2025 døde 1 av 7 laks (14%) i sjøfasen. Myndighetene har uttalt et mål om å få dødeligheten ned mot 5 prosent.
Men er en grense på 5 prosent dødelighet realistisk?
I forslag til ny forskrift om styring av akvakultur som nå ligger ute på høring, stilles det langt mer detaljerte krav til målstyring enn i dagens forskrift om internkontroll i akvakultur. I høringsnotatet presiseres det at oppdretterne skal sette «realistiske mål» basert på den enkelte lokalitets forutsetninger og tilgjengelige virkemidler.
Dette reiser et par grunnleggende spørsmål som vi ser nærmere på i denne artikkelen: Når er «bedre enn før» godt nok? Og kan målstyring etter akvastyringsforskriften være et mer treffsikkert virkemiddel enn tapsavgift — som har vært diskutert som et annet insentiv for å redusere dødeligheten i lakseoppdrett?
Bedre risikostyring og internkontroll
Fiskeridirektoratet og Mattilsynet har på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet sendt forslag til ny forskrift om styring av akvakultur (Akvastyringsforskriften) på høring.
Forskriften skal blant annet bidra til å oppfylle målene i dyrevelferdsmeldingen ved å stille krav om systematiske risikovurderinger, forbedringsmål og kontinuerlig arbeid med å forbedre driften. Forslaget begrunnes blant annet med dokumenterte mangler knyttet til risikostyring og internkontroll, og at dagens krav til internkontrollsystemet ikke er tilstrekkelig tydelige.
Mattilsynet gikk i 2024 og 2025 gjennom 20 oppdrettsselskaper for å se hvordan de styrer driften sin. I følge rapporten fra revisjonene er Mattilsynets samlede vurdering at næringen fortsatt har en vei å gå før den kan karakteriseres som proaktiv. I enkelte tilfeller var målene urealistiske og målstyringen manglet systematikk. Når kravene konkretiseres og håndheves, skjer det likevel forbedring.
Krav til forbedring
Akvastyringsforskriftens paragraf 2-7 stiller krav til at oppdrettsselskaper skal fastsette, evaluere og kontinuerlig videreutvikle mål og strategier for å forbedre arbeidet knyttet til blant annet dyrevelferd. Kravet innebærer at nye mål må være bedre enn tidligere måloppnåelse.
For hver produksjonssyklus på hvert anlegg skal det settes et mål for dødelighet basert på de forutsetninger det enkelte anlegget har. Målet må være realistisk og basere seg på de virkemidler den enkelte har tilgjengelig, slik at man strekker seg etter å holde dødeligheten på et så lavt nivå som mulig.
Men hva er et «realistisk mål», og vil et realistisk mål være godt nok?
Ifølge Veterinærinstituttets foreløpige tall for dødelighet i sjøfasen viser 2025 en nedgang til 14,2 prosent fra 15,4 prosent i 2024. Men det er fortsatt betydelig avstand til regjeringens mål om 5 prosent. Det er også store geografiske variasjoner: mens produksjonsområde 4 (Nordhordland til Stadt) hadde høyest dødelighet med 20,1 prosent, lå produksjonsområdene 12 og 13 (Finnmark) lavest med 9,4 prosent.
Regjeringen har i dyrevelferdsmeldingen valgt ikke å fastsette en øvre grense for akseptabel dødelighet. Dette begrunnes med at en slik grense kan gi inntrykk av at all dødelighet under grensen er akseptabel og kan stå i motsetning til 5 prosent-målsettingen.
Likevel kan vi ut fra dyrevelferdsmeldingen konkludere med at dagens dødelighetstall ikke anses for å være akseptable av myndighetene.
Hvor stor forbedring kreves?
Forslaget til akvastyringsforskrift innebærer som nevnt et krav om kontinuerlig forbedring gjennom målstyring.
Dette kan tale for at realistiske mål om lavere dødelighet på lokaliteten må underbygges med planer og tiltak for å bedre lusesituasjonen, som utgjør den største belastningen for laksen.
Hvis lusebehandlinger er en av de største truslene mot fiskens velferd og en hoveddriver for høy dødelighet, kan dette tilsi at alle oppdrettere må investere i teknologi som reduserer muligheten for lusepåslag, slik som f.eks. lukkede anlegg. Det kan bli kostbart.
Forslaget om akvastyringsforskriftens prinsipper om risikoreduksjon etablerer imidlertid et todelt regime for når kostnader kan legitimere valg av mindre effektive tiltak avhengig av om oppdretter praktiserer over eller under minimumsnivået i akvakulturlovgivningen:
Under minimumsnivået: Minimumskravene i akvakulturlovgivningen skal overholdes uten hensyn til kostnader. Dette gjelder eksempelvis lusegrensene i forskrift om lakselusbekjempelse. Den ansvarlige kan ikke sette til side konkrete krav i akvakulturlovgivningen med henvisning til risiko, ulempe eller kostnad.
Over minimumsnivået: Risikoen skal reduseres ytterligere utover minimumsnivået hvis det kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe. Ved reduksjon av risiko skal den ansvarlige velge de tekniske, operasjonelle eller organisatoriske løsningene som etter en enkeltvis og samlet vurdering gir de beste resultatene, så sant kostnadene ikke står i et vesentlig misforhold til den risikoreduksjonen som oppnås.
I praksis innebærer dette f.eks. at oppdretter må gjøre mer enn å overholde lusegrensene, dersom risikoen for spredning av lakselus kan reduseres ytterligere uten uforholdsmessige kostnader.
Krav til faktisk endring
Akvastyringsforskriftens krav om forbedring og risikoreduksjon, kombinert med det todelte kostnadsregimet, innebærer at målene som settes må omfatte konkrete strukturelle tilpasninger. Hvis en oppdretters realistiske vurdering er at dødeligheten ikke kan reduseres uten å endre driftskonseptet, er det driftskonseptet som må endres.
Når det som er realistisk på en lokalitet konsekvent ligger langt fra det akseptable, kan løsningen ikke være å akseptere vedvarende høy dødelighet over flere produksjonssykluser, men å gjøre strukturelle endringer.
Helhetlig styring og tapsavgift
Tapsavgift er et annet virkemiddel som er foreslått for å forbedre dødelighetstallene i akvakultur.
Sammenlignet med tapsavgift har tilnærmingen med kontinuerlig forbedring basert på den enkelte lokalitets utgangspunkt, den fordelen at den tar hensyn til de betydelige biologiske og geografiske forskjellene som preger norsk akvakultur.
Dersom oppdretterne styrer på en måte som gir kontinuerlig forbedring frem til kostnadene ved ytterligere forbedring står i vesentlig misforhold til den risikoreduksjonen som oppnås, er en tapsavgift overflødig.
Dette forutsetter imidlertid betydelig modenhet i risikostyringen. Mattilsynets systemrevisjoner viser at næringen har en vei å gå, men også at konkrete krav og oppfølging gir resultater.
Spørsmålet er derfor ikke bare om målstyring er et bedre virkemiddel enn tapsavgift, men om næringen har den styringskulturen som er nødvendig for at målstyring faktisk virker.
Konklusjon
Forslaget til akvastyringsforskrift gir fleksibilitet i et komplekst produksjonssystem ved å kreve realistiske, lokalitetstilpassede mål fremfor ett absolutt nasjonalt krav.
Men fleksibilitet er ikke det samme som valgfrihet. Høye dødelighetsmål kan bare aksepteres dersom de er fundert på konkrete planer for strukturell forbedring — og «bedre enn før» er bare godt nok så lenge det realistiske nærmer seg det akseptable. Der det ikke gjør det, er det driftskonseptet som må endres, ikke bare målene.
Prinsippene for risikoreduksjon i paragraf 2-2 konkretiserer hva som må ligge bak målene: en forpliktelse til å velge de best tilgjengelige løsningene, inntil kostnadene står i et vesentlig misforhold til risikoreduksjonen som oppnås.
Vedvarende høy dødelighet over flere produksjonssykluser vil ikke være forenlig med dette, og heller ikke med dyrevelferdsmeldingen, som er klar på at dagens dødelighetstall ikke er akseptable på sikt.
Dersom oppdretterne gjennomfører den kontinuerlige forbedringen som paragraf 2-2 krever, vil en tapsavgift ikke tilføre noe vesentlig ytterligere insentiv. Tvert imot vil en tapsavgift kunne fremme en reaktiv regelkultur fremfor den proaktive styringen forskriften etterspør.
Frist for høringsinnspill er 18. mars.
Ekstern link til høringen på fiskeridir.no: Høring av forslag til forskrift om styring av akvakultur
Silje Remøy er specialist partner i BAHRs fiskeri- og havbruksavdeling i Bergen. Hun har 20 års erfaring som advokat, hvorav fem år som intern advokat i Norges ledende virksomhet innen villfisk- og laksenæringen. Silje rådgir sjømatselskaper om operasjonelle juridiske spørsmål, inkludert kontraktinngåelse, regulatoriske forhold, arbeidsrett og selskapsrett. Hun jobber også tett med BAHRs transaksjons- og oppkjøpsavdeling. (Foto: BAHR)
Mari Sørensen Aksnes, tidligere seniorrådgiver i Fiskeridirektoratet, jobber nå i fiskeri- og havbruksavdelingen til BAHR i Bergen. Hun har bistått i arbeidet med denne artikkelen. (Foto: Vegard Hatten)