Havet gir liv og legger grunnlaget for verdiskaping langs kysten, slik det alltid har gjort i norsk historie. Ressursene i havet kan vare evig dersom de forvaltes rett, og de må fordeles slik at de kommer både lokalsamfunnet og landet som helhet til gode.
To prinsipper har stått sentralt i norsk fiskeriforvaltning: Vi eier havet i fellesskap, og de som bor nær havets ressurser, får rett til å høste av det. Dette har vært grunnlaget for norsk vekst og velstand, men retten til å fiske samles på stadig færre hender, og kvotehandel har gjort det for dyrt for vanlige folk å bli fiskere. Det skader fellesskapet, kystsamfunnene og kystkulturen, inkludert den sjøsamiske.
Norge trenger en kystbasert fiskeripolitikk, der det igjen slås fast at havets ressurser er fellesskapets eiendom og skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Innenfor denne rammen kan ny teknologi og kunnskap brukes til å utvikle næringen videre.
Havbruk gir Norge stor verdiskaping. Det er store muligheter for videre industriell satsing, men havet må holdes rent for å skape varige verdier. I dag truer forurensning fra oppdrettsanlegg fjordene, og rømt laks og lakselus truer villaksstammene.
SV vil stille krav om null forurensing, beskytte villaksen og kraftig redusere andelen importert fôrråvare. For lenge har betalingsevne avgjort hvem som skal kunne bruke våre hav, kyst og fjord. Dette har ført til en uansvarlig svekkelse av våre potensielt evigvarende ressurser. SV vil konsekvent prioritere bærekraft framfor betalingsevne i arealkonflikter til havs.
SV vil:
- Grunnlovsfeste at de viltlevende ressursene i havet tilhører folket og skal komme lokalbefolkningen til gode.
- Innføre en avgift på fisk som ikke bearbeides i Norge. Inntekter skal gå uavkortet til utvikling av kystsamfunn.
- Prioritere den tradisjonelle kystflåten i fordeling av fiskekvoter, der bærekraft, energiforbruk og verdiskaping på land er størst. Vi vil skjerpe krav til fartøystørrelse som gis adgang til å fiske kystnært.
- Stramme inn aktivitetsplikten. Kun aktive fiskere kan eie fiskefartøy med fiskerettigheter. Aktivitetsplikten skal også gjelde for rederi. Vi vil avvikle ordningen der bestyrende reder på land gis fritak fra deltakerloven.
- Etablere industrielle næringsparker langs kysten, hvor den enes avfall er den nestes ressurs. All fisk og restråstoffer skal bringes til land og utnyttes. Staten må bidra til økt satsing på utvikling av ny småskalateknologi i hele næringskjeden.
- Gå til kamp mot fiskejuks ved å innføre ressursregnskap. Vi vil kreve revisjonsplikt for fanget og levert fangst målt opp mot bearbeidet produkt.
- Unngå tildeling av nye konsesjoner til fiskeoppdrett i åpne merder.
- Utvide trafikklyssystemet for konsesjoner til å omfatte utslipp av partikler og næringsstoffer, rømming og resirkulering av avfall.
- Spre eierkonsentrasjonen i norsk havbruk og styrke det lokale eierskapet.
- Redusere bruken av medisiner og kjemikalier i oppdrettsnæringen til et bærekraftig nivå.
- Øke forskningsinnsatsen på produksjon av mikroalger til fôr.
- Innføre hjemfall for oppdrettstillatelser; at konsesjonene faller tilbake til fellesskapet etter et visst antall år, eller om de går ut av bruk.
- Styrke kommunenes anledning til å si nei til oppdrettsanlegg og til å stille strengere miljøkrav i egen kommune, herunder å kunne stille krav om utslippsfri eller utslippsreduserende teknologi på havbruk.
- Prioritere å tilbakeføre Oslofjorden til å bli levende, artsrik og i økologisk balanse.
- Legge til rette for lavtrofisk akvakultur.
Våre kommentarer
Mens partiene på borgerlig side er opptatt av å bevare ressursfordelingen som den er, forsvare den private eiendomsretten, la markedskreftene få virke også i sjømatnæringen og legge til rette for videre vekst i oppdrettsproduksjonen, er partiene mot venstre mer opptatt av å flytte rettigheter fra store til små, la staten få større styring over utviklingen og legge mer vekt på bærekraft, fiskevelferd og miljøutfordringer. Eierkonsentrasjon og stordrift er fyord.
Vi skal ikke si at sjømatpolitikken vil være den samme uansett hvem av FrP, Høyre, Venstre, KrF, Arbeiderpartiet eller Senterpartiet som sitter med fiskeriministeren. Det vil være forskjeller, og på noen områder ganske store. Men om sjømatpolitikken skulle bli slik SV, MDG og Rødt ønsker, vil vi få en dramatisk omlegging — ikke minst av oppdrettsnæringen. Jo da; også disse partiene vil jobbe for bærekraftig ressursforvaltning, mindre økonomisk kriminalitet og fiskejuks, økt kompetanse i alle ledd, mer forskning og utvikling, rekruttering og verdiskaping. Men mange av veivalgene disse partiene ønsker å ta vil etter vår mening ikke føre frem til målet. Og så merker vi oss med interesse at ingen av dem har programfestet at de vil jobbe for bedre markedsadgang for norsk sjømat.
For å bli mer konkret, og med utgangspunkt i SV’s valgprogram for 2025-2029. Konsekvent å prioritere bærekraft fremfor betalingsevne i alle arealkonflikter til havs vil nødvendigvis ikke fremme norsk oppdrettsnæring. Å kreve null forurensning fra oppdrett, tidsbegrensede tillatelser og spredd eierkonsentrasjon, er heller ingen suksessformel. Hvordan dette skal gjennomføres i praksis gjør ikke SV en gang et forsøk på å forklare. Konsekvensene av å prioritere den tradisjonelle kystflåten ved fordeling av fiskekvoter er umulig å si så lenge vi ikke vet hva SV legger i ordet «prioritere». Å avvikle ordningen med «aktiv reder» er åpenbart et skritt i feil retning, og vil gjøre driften av større båter mer krevende.
SV vil innføre en avgift på fisk som ikke går til bearbeiding i Norge. Slik forslaget er formulert må vi anta at det også gjelder for ubearbeidet fisk som konsumeres her hjemme. Den eneste effekten av en slik avgift er at fiskeindustrien i Norge som sliter mer enn nok som det er med å tjene penger, vil tvinges til en mindre lønnsom produksjon. Det vil ikke stimulere til økt bearbeiding på sikt.
SV har aldri hatt fiskeriministeren. Med det fiskeripolitiske programmet partiet går til valg på i høst bør næringens aktører krysse fingeren for at det heller ikke skjer i neste stortingsperiode. Derimot har partiet hatt et tre-fire ganske profilerte fiskeripolitikere. Men da må vi først gå en god del år tilbake i tid.
Sosialistisk Venstreparti (SV), som på mange måter er en videreføring av Sosialistisk Folkeparti (SF), kan skrive sin historie tilbake til stiftelsen i 1961. Ved valget samme år fikk partiet to representanter på Tinget — Finn Gustavsen og tidligere fisker og styrmann Asbjørn Antoni Holm fra Nordland. Sistnevnte var medlem av Sjøfarts- og fiskerikomiteen i fire år. I 1973 kom høyprofilerte Ottar Brox inn på Stortinget hvor han i to år var medlem av fiskerikomiteen. Så må vi hoppe helt frem til 1989 da Reidar Johansen fra Hammerfest kom inn i denne komiteen. Han klarte gjenvalg i 1993 og satt fire år i Næringskomiteen som partiets fiskeripolitiske talsperson. I 1993 ble som kjent Sjøfarts- og fiskerikomiteen en del av den nyetablerte Næringskomiteen.
Den mest profilerte SV-politikeren i sjømatnæringen er likevel svært sympatiske Torgeir Knag Fylkesnes fra Tromsø, som var partiets fiskeripolitiske talsperson og medlem av Næringskomiteen fra 2015 til desember 2024. Nå sitter han i Justiskomiteen og har etter litt frem og tilbake gitt beskjed om at han ikke ønsker gjenvalg til høsten. 12 år på Løvebakken får holde. Kari Elisabeth Kaski overtok som fiskeripolitisk talsperson for SV da hun byttet plass med Fylkesnes i desember i fjor.
Tilbake til hovedsaken: