Sundnes kommentar
Den nye vikingtiden
Så spørs det likevel om Haaland og laksen er det som først og fremst representerer Norge dersom vi graver litt.
Den andre uka i september kunne vi i Norge sylte oss i oss selv. Tar vi med den hese avskjeden med nasjonalskald Åge og hans band, kan vi la det hele begynne 6. september. Men mandag åttende var det altså valg. Som finner sted i en verden som er mer urolig enn de fleste av oss kan huske. Så viste det seg at Stortingsvalget 2025 ikke skulle dreie seg om fred i Ukraina, krig i Gaza, krise i klimaet, EU og foruroligende stormaktspolitikk, men om norsk formueskatt, blå kjekling og prosenttallet fire. Uansett gir valgdagen anledning til å holde oss i den nasjonale bobla uten å stikke hodet ut en gang.
Tirsdagen måtte settes av til å kildesortere champagnekorker, slikke sår og slippe til klagende høyrefolk ingen har hørt om og som alt er glemt. Men på kvelden braket det sannelig løs igjen! Da møtte Norge Moldova, et land som er kjent for gammel vin, fattige folk og et litt for tett russisk nærvær. Norge vant så vanvittig klart at det til og med førte til omtale i utenlandske aviser. I pausereklamen kunne vi se femmålsskårer Erling Braut Haaland spise norsk laks. Og hele landslaget — av alle kjønn — er med på denne sjømatleken.
Fire tonn kjeks
Neste morgen hadde Russland sendt droner inn i Polen. Men det er ikke til å komme forbi at vi her oppe har blitt litt herdet av alle disse angrepene og krigsnyhetene. Onsdag 10. september var først og fremst dagen Oseberg-skipet skulle flyttes. Centimeter for centimeter. Dette dreier seg om vår kanskje aller største nasjonalskatt, men er rent logistikkmessig beskrevet som fire tonn kjeks. Altså skjørt. Ødeleggelse på ferden ville av opptil flere bli opplevd som verre enn selvmål på Ullevål. Transportetappen var bare 100 meter, men det hele gikk så sakte at NRK P2 rakk å gjennomgå hele vikingtiden før skipet kom på plass.

Erling Braut Haaland er etter alt å dømme Norges mest kjente person i dag. Det finnes sikkert de som fremmer kandidaturene til Magnus Carlsen, Leiv Ove Andsnes, Dimmu Borgir-gjengen, Lise Davidsen, Karsten Warholm, Caroline Graham Hansen, Kristoffer Hivju, Aurora, kongen, Marius eller hva som måtte klinge i kretsen. Jeg holder likevel på Haaland.
Kanskje er det bare den norske laksen som er mer kjent rundt omkring i verden. Slik sett er det vel rett og slett naturlig — om enn dyrt — å koble disse to sammen i nye markedskampanjer for den røde fisken. Mange vil bli store og sterke som Haaland. Enda flere vil bli like suksessrike, og dersom en minimal brøkdel av disse tror at et og annet laksemåltid hjelper til på veien, går regnestykket opp.
Et skip med cognac
Så spørs det likevel om Haaland og laksen er det som først og fremst representerer Norge dersom vi graver litt.
Vikingene med sine skip, hjelmer og skip og en litt røff stil har jo ledet an lenge. Her hjemme er bruken av viking i ulike firma- og produktnavn så vanlig at vi blir litt blinde for det. Viking Melk finnes ennå, men var nok mer kjent på 1960-tallet eller da Nansen tok den kondenserte melken med på nordpolekspedisjonen. Gummistøvlene og bildekkene Viking har en nesten like lang historie. Vi har også redningstjeneste og fotballag, og vårt første industrikonsern Hydro har vikingskip i logoen. Vikingskipflasken til det norskættede konjakkhuset Larsen Cognac er et svært tydelig eksempel på bruk av vikingene til profilering og merkevarebygging.
Selvfølgelig finnes det i den mer blå næringen også, ikke minst i båtnavn. I merkeregisteret er det 27 navn med viking, innbefattet sunnmørssjarken «Oseberg Viking» som er ventet inn til Volda ferjekai med krabbeklør mens jeg skriver dette. Vikingbanken utenfor Norskerenna kan være en mulighet for noen. Skipsregisteret har mange flere, som kjendisfartøyene «Ocean Viking» og «Berge Viking».
Går vi på land, er vel Lofoten Viking det største av de ulike norske sjømatforetakene med viking i navnet.

Drar vi i vesterled, har vi for eksempel Viking Village ved Barnegat Light i New Jersey. Det er en videreføring av Independent Fish Company, grunnlagt av de norske hummer- og etter hvert sea bass-fiskende brødrene John og Ole Larson. I dag er det snakk om et kompleks med 40 uavhengige båter, foredling og distribusjon og dessuten et kulturelt knutepunkt. Viking Village signaliserer norsk arv, men står jo også for mye annet.
Fra Quisling til Netflix
Sjømatrådet er ikke så ivrige etter å bruke vikingarven på denne måten. Trolig har det flere årsaker. Vikingene var slett ikke bare norske. Slett ikke bare greie. Og noen finner nok også navnet og den mest vanlige symbolbruken med hjelmer, sverd og skip både uoriginal, harry og utdatert. Det er også mulig vikingopphaussingen passet bedre rundt nasjonsbyggingen på 1800- og 1900-tallet enn på et 2000-tall der mange her i landet har sine dypeste røtter andre steder.
I visse kretser til ulike tider har det også vært å regne som brunt. Nazistene likte — og liker vel fremdeles — tanken om vikingtiden som en gyllen epoke for en ren, nordisk rase og et historisk fellesskap.

Lillehammer-OL med en litt sunnere patriotisme og med de mer raffinerte og rett og slett søte OL-viking-maskotene Håkon og Kristin kan ha bidratt til at vi kom videre. Viking-kvinnene har også fått mer plass. De siste to tiårene har «Game of Thrones» og ulike Netflix-serier og videospillserier gjort mange oppslukt av vikingtiden. Også den norske mer komiske varianten «Vikingane» ble kjøpt av Netflix. Det er en stor begivenhet når verdens mest kjente vikingskip legger ut på sin siste seilas, om enn under tak.
Ball og bacalao
Sjømatrådet går for fotball. «Spis det beste. Vær den beste», melder Erling Braut Haaland på godfisk.no. I vår inngikk han avtale om å fronte norsk sjømat i hele verden. I tillegg har Sjømatrådet og Norges Fotballforbund inngått en avtale som omfatter kvinne- og herrelandslaget. Nå vet vi at Guro Reiten hadde en bestefar som fisket mye og at Oscar Bobb spiser sjømat to ganger i uken.
Et stykke på vei kan det å sponse idrett på denne måten kalles gambling. Verdien av sponsorobjektet svinger i takt med stang ut, stortap, brassespark, skadefravær, tabelltopplassering og skandaler. Dette kan sikkert overdrives og vil også komme an på målgruppen — norsk eller internasjonal. Men for sjømatnæringen blir det unektelig ekstra stas når herrelandslaget slår Moldova 11-1 og Haaland er tilbake som det store målmonsteret. Og ekstra skuffende om de likevel skulle ryke ut.

Ser vi bort fra de teite supporterhjelmene kan vi summere opp det som er felles for vikingene og Sørloth & co: De var sunne, sterke, rimelig tøffe og berømte og de ukjempet kamper. Når det gjelder vikingtiden og vikingene som historisk fenomen representerer dette en helt annen kontinuitet enn ulike landslagstropper og -helter. Oppmerksomheten rundt og synet på vikingene kan svinge, men svinger atskillig roligere enn krisene og oppturene i fotballverdenen.
Den nordlige silkeveien
Kanskje har vikingene og deres bragder og udåder mer til felles med norsk sjømateksport enn med Solbakkens tropp. Det var jo med dem handelen startet. Eller det er all grunn til å tro det. Islandske Egils saga forteller om hvordan Torolv Kveldulvsson sendte folk til dagens Vågan på skreifiske og siden solgte både skrei, huder og røyskattskinn til England. Dette er ikke dokumentert på annet vis, men for få år siden klarte forskere fra Oslo å hente ut DNA fra torskebein i danske Hedeby og påviste at dette dreide seg om skrei. Om det var niste på vikingferden eller handelsvare er det ennå vanskelig å si. Men handel var jo den andre siden av mynten i denne perioden. Det var ikke bare plyndring. I nyere tid har handelsrutene mellom Bysants og Bagdad og Norden blitt kalt den nordlige silkevei. Her var det aller mest de russiske elvene vikingskipene fôr på.

Vikingtiden var så rikholdig at vi langt på vei kan hente ut det vi vil, som skikkelser, guder, steder og stiler. Kanskje Sjømatrådet og sjømatnæringen også har noe å hente ut etter at fotballheltene er pumpet for oppskrifter og looks? Det er fremdeles noe vi her oppe er kjent for, og sjømathandelen har trolig røtter helt tilbake til da vikingene rådde grunnen og rodde ut. Ulikt skjermspinn basert på den samme historien gjør at ganske unge ganske langt vekk vet forbløffende mye om Tor og Odin og gudegjengen deres uten at alt er like presist og korrekt. Designmessig er det også mer å hente enn hornhjelmer og stiliserte skip. Historisk museum i Oslo har for tiden en utstilling bygd opp rundt det ekte ormehodet fra Osebergskipet. Der har vi også andre eksempler på vikingenes «design», det være seg i form av redskap, smykker, klær eller annet. Trolig vil ny bruk av vikingtiden i markedsføringen av sjømat være begrenset, nisjepreget, diskret eller noe vi må vente litt med. Men denne æraen må kunne brukes til mer enn å selge vanskapte hjelmer.