Redskapsformen snurrevad kom best ut da man kartla fiskevelferden for ulike redskapsformer. Fiske med garn endte i den andre enden av skalaen. Leder av prosjektet VELFISK sier målet ikke er å bestemme hvilke fiskerier og redskaper som har livets rett, men å forbedre dem.
Er det mulig å finnet ut hvordan fisken virkelig har det?
Da førsteamanuensis Marco A. Vindas ved NMBU Veterinærhøgskolen presenterte resultatene av sin forskning på Dyrevernalliansens webinar i slutten av februar, begynte han med å vise fiskefjes. Og de ganske statiske ansiktsuttrykkene er helt klart ikke nøkkelen. Som kjent er fiskene også tause av seg, men det fins likevel veier å gå.
Å studere atferd er én. Vindas og teamet bak prosjektet VELFISK har i tillegg sett på fire målbare indikatorer som alle sier noe om hvordan fisken har det. Hovedmålet med studien var nettopp å se hvordan ulike fangstmetoder påvirker torskens velferdstilstand.
Målingene pekte i samme retning: Noen redskapsformer/fiskemetoder kom klart bedre ut enn andre.
Hjernekjemi og gener
Det var snurrevad, langline, garn og ruser som ble satt opp mot hverandre i forsøket der man blant annet målte nivået av stresshormonet kortisol i blodet.
Garnfisken hadde høyest nivåer, etterfulgt av torsk tatt på line. For snurrevadfisken ble kortisolnivåene karakterisert som moderate, mens teinetorsken hadde lave verdier. Etter at de andre målingene også var på bordet, kom snurrevadfisket alt i alt best ut. Den neste baserte seg på at man kunne påvise at det hadde vært aktivitet i bestemte deler av hjernen.
— Vi kan se endringer når et neuron har vært aktivt, forklarer Vindas.
Kjemiske endringer i hjernen var også et punkt. For eksempel vil nivået av signalstoffet serotonin – i likhet med kortisol – øke ved stress. Som et siste punkt så man på genene eller på genuttrykk.
— Her så vi etter uttrykk av gener som knyttes til sykdom. Vi kan ikke si at fisken blir syk, men det vi ser er regulering av genene som kan føre til sykdom og som er belastende, sier Vindas.
Ikke alt er like lett å forstå, men for snurrevad endte man med grønt symbol for alle de tre siste punktene: Godkjent velferd altså.
Når det gjelder fisken som var tatt i teine, fikk man ikke gjennomført undersøkelsen av neuronaktiviteten i hjernen. For hjernekjemien fikk man uheldige verdier, mens genuttrykket lå i et grenseland. Linefisken fikk uheldige verdier både på genuttrykk og hjerneaktivitet, mens det ble «gult lys» for hjernekjemien. Vender vi tilbake til garnfisken, ble det «røde lys» over hele linja.
Aktivitetsnivå og tid spiller inn
Under presentasjonen av forsøket så vi også varigheten til de ulike fangstmetodene.
I garnet kan fisken stå opp mot 24 timer. For line var det snakk om 3-6 timer. Når det gjelder teinefiske kan det gå fra en til tre dager, mens snurrevadfiske, som jo er en aktiv fangstform, gjerne begrenser seg til en halvtime.
— Tidsforløpet er selvfølgelig en svært viktig faktor. Samtidig innebærer jo teinefisket lengst tid før fisken blir tatt opp. Men fisk som er i teine, er ikke skadet og kjemper ikke imot på samme måte, forteller Vindas. Han kan samtidig legge til at også teinefisken begynner å stresse når teina dras opp.
— Garnfisket kommer dårlig ut, og det skyldes blant annet lang tid i garnet. Dagens garnfiskere jobber med å få denne tiden ned. Vil ikke det virke inn?
— Jo, hvis man sjekker garnene oftere og tar fisken ut før, vil det bedre velferden. Jo lenger den står, jo dårligere vil den ha det og jo dårligere blir også kvaliteten på fisken. Tiden har svært mye å si. Det ser vi også på linefisken. Den prøver å rømme hele tiden. Da går det også mye oksygen og dannes mye melkesyre som skaper uheldige fysiologiske endringer.
— Hva med selve følelsen av å ha en krok i kjeften?
— Vi vet ikke hvordan fisken opplever dette. Mest sannsynlig er det ikke så ille som det ville ha vært for et menneske. Fisken klarer ofte å kjempe seg løs fra kroken og overlever det fint, svarer Vindas. Også krokopplevelsen gir fysiologiske reaksjoner, men Vindas mener de ikke er like ille som når fisken fanges og skades i gjellene.
— Samtidig vil fisk som blir fanget på en linekrok og ikke kommer løs, kunne bli bytte for annen fisk og risikere å bli halvspist, svarer NMBU-forskeren.
Selv om antall timer og minutter i fangst er en svært tungtveiende faktor, kan det se ut til at tid på døgnet også virker inn.
— Det er gjort forsøk der man har satt garn om morgenen og ettermiddagen. Selv om begge fikk stå i seks timer, var det store forskjeller for fisken. Det kan ha å gjøre med aktivitetsnivået til fisken på ulike tider.
Ringnot og trål
I prosjektet VELFISK ble det testet garn, line, teine og snurrevad. Hva vet vi om ringnot og trål?
— Ringnot er i utgangspunktet ganske likt snurrevad. Tradisjonell tråling er nok i samme kategori som garn når det gjelder fiskevelferd. Men om trålen dras inn under båten, i vann, bør det gi betydelig bedre velferd enn om den heises på dekket, svarer Vindas og tenker særlig på den nye tråleren EcoFive i Ålesund.
— Vi har vært i dialog med trålere og håper å komme i gang med undersøkelser av ulike typer tråling for å kartlegge hvordan dette kan sammenlignes med disse andre metodene. Vi ønsker også å teste nye tråler for å se om disse gir bedre velferd og kvalitet. Det er blant annet utviklet en ny variant i New Zealand, svarer forskeren som også ønsker å se på andre arter.
— Etter som vi får vite mer og har belegg for å si noe om velferden i ulike redskapsformer; bør dette få følger for kvoter og tillatelser?
— Det er viktig at forskningen og resultatene får konsekvenser, men ikke på en negativ måte. Det utvikles stadig ny teknologi, og bør være mulig å utvikle bedre metoder å fange fisken på. Vi har et annet prosjekt der vi ser på hvordan stress påvirker gytende torsk. Og stresset skyldes fiskeriaktiviteten. I dette tilfellet kan en mulig løsning være fredning i toppen av gytesesongen, svarer Marco A. Vindas. I denne sammenhengen er det ikke sikkert snurrevad kommer like bra ut.
Tid teller også helt til slutt
Et annet forsøk som også Vindas presenterte under webinaret til Dyrevernalliansen, gikk på avlivningsmetoder. Som kjent er bløgging den vanligste metoden for avliving av torsk, men noen praktiserer i dag elektrisk bedøving først.
— Tanken bak dette er å bedre velferden til fisken og dermed også kvaliteten, sa Vindas.
Tanken bak forsøket han ledet var å finne ut om dette stemte, og undersøkelser ble gjort i en fiskebåt som hadde slik stunner. Bedøvingen gjorde ingen av fiskene helt bevisstløs, og konklusjonen var litt blandet ut fra hvor lang tid det gikk mellom bedøving og slakting. Man ventet opptil 10 minutter.
— Fisk som ble slaktet innen 5 minutter viste en lavere stressrespons enn fisk der man ventet lenger, konkluderer Vinda.
Prosjektet VELFISK er finansiert av Dyrevernalliansens forskningsfond som i 2022 hadde en ekstraordinær utlysning på fem millioner etter å ha fått midler fra Open Philantropy. 4,3 millioner kroner gikk til prosjektet VELFISK. Den frivillige organisasjonen Dyrevernalliansen arbeider for å gi dyr et liv verdt å leve. Forskningsfondet ble opprettet i 2008 for å støtte forskning som hjelper dyr til et bedre liv og er finansiert av familiebaserte Kvalia og C. Ludens Ringnes stiftelse.
Resultatet av VELFISK understreker at både fangst- og slaktemetode har avgjørende betydning for velferden til villfanget fisk. Studien er det første helhetlige forsøket på å dokumentere fiskens egen opplevelse av ulike fangstmetoder, og gir et kunnskapsgrunnlag for å utvikle mer dyrevelferdsvennlige fiskerier.
