Siden første juni er ikke laks noe som man bare håndterer i merder og lakseslakterier. Stangfiskerne har tøffere kår og mindre å fiske på, mens oppdretterne får skylden. Samtidig er det ikke helt svart, og det er heller ikke svart-hvitt.
Kun én time inn i årets fiske var laksesesongen berget for Martin Traaseth fra Oslo. Det skjedde ved Overhalla i storlakselva Namsen. Og det var unektelig en stor laks 36-åringen fikk på kroken – en rugg på hele 18,5 kilo – som han etter hvert greide å buksere om bord i båten.
– Dette er det femte året jeg prøver meg på laksefiske, men jeg har aldri fått laks før, sier fiskeren til Namdalsavisa. De hadde sjampanje og spratt den.
Laksen som altså ble tatt natt til 1. juni var større enn den største laksen som ble tatt på et av Gaulas mest kjente storfiskevald gjennom hele fjorårssesongen.
I Namsen var fjorårssesongen preget av smålaks. Det bør nevnes at vannføring og temperatur har vært svært gunstig de første fiskedagene i Trøndelag. Og at det selvfølgelig er for tidlig å vurdere sesongen. Langs Orkla vakte det en viss bekymring at man ti timer ut i laksesesongens første dag kun hadde fanget sju laks. På samme tidspunkt i fjor, var fangsttallet på 16. Fra Eidselva kunne Fjordabladet melde om elendig åpning etter to laks det første døgnet. Mange steder har ikke fisket en gang begynt.
Felles skjebne for tam og vill
Villaksfisket hører inn under høsting av de ville bestandene i sjø og elver, selv om det naturlig nok er mye fritidsfiske og også fang og slipp. Samtidig er villaksbestanden og fisket på den tvunnet sammen med lakseoppdrett i sjø i et skjebnefellesskap for all evighet. Oppdrettslaksen stammer fra villaksstammene.
Dagens oppdrettsnæring virker inn på villaksen – selv om graden er omdiskutert. Merdnæringen må gjøre kostbare tiltak og bruke mye hodebry for å unngå det siste. Og tilstanden til villaksen påvirker også omdømmet til den nye laksenæringen. Slik sett bør friske elver og gode fangster glede alle.
Nytt magert år i 2025
Laksefisket i elvene i 2025 endte opp som det nest dårligste som er registrert. Totalt ble det landet ca. 67 100 laks i elvene, en svak oppgang fra kriseåret 2024, men fortsatt svært lavt historisk sett. Av denne fangsten ble rundt 26 400 laks (ca. 40%) sluppet ut igjen.
I en tamlaksnæring der det er uvant å telle noe som er mindre enn tonn, er dette uvante verdier. Der har vi hatt enkeltrømninger på samme nivå. Ellers var det som alltid regionale variasjoner. Ifølge lakseelver.no tok fjorårsfisket seg etter hvert opp i Trøndelag, mens det forble lavt på Østlandet og rundt kysten opp Møre og Romsdal. Før nevnte Namsen var fjorårets beste lakseelv etterfulgt av Gaula og Orkla.
Tøffe tiltak
I år vil 150 av Norges ca. 450 laksevassdrag holdes stengt. Det er også innført nye, digitale rapporteringskrav for fiskerne. Ved midtsesong (rundt månedsskiftet juni/juli) vil Miljødirektoratet vurdere om det må innføres ytterligere kvoter eller begrensninger.
Heldigvis er det ikke pukkellaksår, så den plagen bør bli moderat. Kort tid før årets sesong kom rapporten om pukkellaks i 2025. Invasjonen av pukkellaks i 2023 var den største som har blitt registrert siden arten først dukket opp i Norge. Det var derfor knyttet stor spenning til hvor mye pukkellaksmengdene langs norskekysten og i elvene i 2025. Man hadde også iverksatt flere tiltak, særlig i form av spesialkonstruerte pukkellaksfeller i elvene. I tillegg diskuterte vi hva slags potensial et nytt næringsfiske etter pukkellaks kunne ha. Uansett uteble boomen, selv om pukkellaksen gjorde mer av seg i Troms.
Pukkellaksen roet seg
Totalt ble det i 2025 registrert 324 446 pukkellaks i norske elver og kystfarvann, noe som er en nedgang på 44 % sammenliknet med det som ble registrert i 2023 (580 061 fisk). Fangsten av pukkellaks i sjølaksefisket i 2025 (10 092 fisk) var betydelig lavere enn i 2023 (98 027 fisk). I Finnmark ble det i 2025 fanget kun 2 372 pukkellaks, noe som er rundt 40 ganger færre fisk enn det som ble fanget i fylket i 2023 (95 000 pukkellaks). Dette har trolig også å gjøre med at kilenotfisket der var svært begrenset.
I Troms ble det derimot registrert flere pukkellaks i 2025 enn i 2023, særlig i Nord-Troms. Totalt ble det i elvene i Troms i 2025 registrert 88 297 pukkellaks, noe som er 4,6 ganger så mange pukkellaks som i 2023 (19 304 fisk). Dette gir naturlig nok en helt annen fordeling mellom Troms og Finnmark. I 2025 utgjorde Troms over 28 prosent av alle registreringer i elv, mens fylket tidligere kun har stått for rundt 3–4 prosent av totalen.
«Som følge av bruken av ulike fangstredskaper og ulik fangstinnsats er det vanskelig å si hvor mye av endringen i antallet pukkellaks i elvefangsten fra 2023 til 2025 som gjenspeiler en reell endring i innsiget og hvor mye som skyldes endringer i fiskeinnsats eller fangsteffektivitet. Imidlertid er det hevet over enhver tvil at det har vært en betydelig nedgang i innsiget av pukkellaks til Øst-Finnmark og en betydelig økning i innsiget til Troms», konkluderer de i den ferske NINA-rapporten.
Smolt-tap i Tana-elva
Lengst nord har forskere fra Norge og Finland undersøkt hvordan ungfisk av laks beveger seg i Tanavassdraget. Tanaelva er Europas største lakseelv, og regnes også som Norges viktigste elv for laksebestanden. 196 smolt har blitt sporet fra Utsjok i Finland, til Rustefjelbma i Tana, rundt 14 kilometer fra munningen av Tanaelva. Kun syv av dem som ble sporet, overlevde sin første ferd ut mot havet, kan vi lese i rapporten. Dette utgjør i underkant av 4 prosent av alle laksesmoltene i prosjektet som norske NINA og Naturinstituttet i Finland (Luke) står bak.
I rapporten kommer det fram at noe av tapet av smolt kan skyldes metoden, der fisken har fått operert inn sendere. Dessuten brukte noe av smolten tid på å passere pukkellaksfellen i Seida. Det var likevel under vandringen i elva det meste av smolten forsvant. Forskerne peker først på predatorene. Smolt er snadder for så vel gjedde som mink og fugler som laksand. Dette er ikke overraskende, samtidig som det er ulike syn på om man har gjort nok for å beskatte laksespiserne. I tillegg kan klimaendringer forsterke utviklingen.
– Høyere temperatur i elva kan gi større næringsbehov for lakseungene, men uten at det blir tilsvarende mer næring å få tak i, sier seniorrådgiver i Miljødirektoratet, Sturla Brørs til NRK. Samtidig fører høyere temperaturer til mer vegetasjon langs elvekanten og i elva; gode gjemmesteder for gjedda.
Lusestriden
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning omtalte også situasjonen i Tanaelva i sin årlige rapport Status for norske laksebestander i 2025. Her vektlegges tidligere overbeskatning som hovedårsak.
Ellers gjengir rapporten det som lenge har vært forskernes og det offisielle Norges syn på saken: De største truslene er lakseoppdrett og klimaendringer. «Lakselus er den aller største trusselen, og det er fare for forverring på grunn av utilstrekkelige tiltak». Man ser likevel ikke vekk fra betydningen av lav overlevelse i sjøen. Bestrebelsene på å få lusenivået ned i merdene har jo preget det siste tiåret i norsk lakseoppdrett.
Noen mener det stirres for hardt på dette.
Blant annet har dr. Solveig van Nes i Marine Prospects og professor Albert Imsland (Akvaplan-niva/UiB) kommet frem til at atferden til laksesmolten, vannstrømmer, temperatur og saltholdighet, og trolig predasjon, er viktige drivere for nivåene av frittsvømmende luselarver og hvor mye de plager villfisken.
Midt i lakseåpningsuka sluttet laksefiskeren Ernst Mamlin seg til motstemmene med et innlegg i iLaks. Hans konklusjon er at kollapsen rundt 1990 ikke var oppdrettsnæringens feil, men effekten av at man sluttet å «dope» elvene med kunstig yngel. Samtidig slo havet seg vrangt.
Lite smitte
Det er uansett svært få som vil hevde at lakseoppdrett og da særlig lusa ikke er en belastning for villaksen. Men det er også få som i dag vil si det er den eneste, eller at bildet er enkelt. Havforskningsinstituttet gjennomfører også en årlig overvåkning av smitte fra oppdrett til villfisk for Mattilsynet.
I begynnelsen av juni ble resultatene av denne gjort kjent. De må kalles positive.
– Vi fant smitte i bare to fisk. Det var i unglaks (postsmolt) fra Sognefjorden der det ble påvist en lav mengde av PMC-viruset, sier forsker Abdullah S. Madhun. PMC-viruset kan gi hjertesprekk, men resultatene kan tyde på at smitte fra oppdrett til villfisk er begrenset.
– Vi finner generelt veldig lite fisk som er smittet av de ulike smittestoffene vi undersøker for, sier Madhun på hjemmesiden til Havforskningsinstituttet.
Ny vending?
Villbestandene av atlanterhavslaks er kraftig redusert, og arten er oppført som nær truet (NT) på den norske rødlisten. «Fangstene i elv burde vært 160 000 laks og ikke 66 000», mener Norske Lakseelver, som har basert totalen på å legge sammen beste år for alle elver siste ti år. Sosiale medier og mer tradisjonelle medier svømmer over av ytringer som enten ser oppdrettslaksen som roten til alt ondt eller ganske kompromissløse svar på dette.
Fjerde juni ble det uansett tatt en tikilos laks i Nedre Glomma/Aagaardselva. Gladmeldingene elvelangs bærer bud om at det ennå ikke er helt svart, og summen av forskning og observasjoner om at forklaringene og problemstillingene er mer enn én.
Dette betyr ikke at denne – les lakselus – ikke er viktig, men at man også må holde øynene åpne for andre. Og at det altså bør gjøres/opprettholdes grep på flere fronter for å snu trenden og begynne å tenke tanken på 160.000-lista Norske Lakseelver har lagt.
