Fiskerne har hentet igjen lønnsmottakerne. Men ifølge Peter Gullestad vil naturlig variasjon, utenrikspolitisk uro og klimaendringer kunne tvinge frem nye strukturgrep.
Førti år i fiskeriforvaltningen, hvorav 12 som fiskeridirektør, kombinert med avstandsblikk i årene siden, gir Peter Gullestad (76) et unikt utgangspunkt for å gjennomgå ressursforvaltningens utvikling og prøve å se hvor det bærer nå.
Følgelig var han til egen overraskelse invitert til å innlede på Fiskebåt Vests fiskerikonferanse i Ålesund siste fredag i august.
Avstanden ga også anledning til å dra noen kostelige anekdoter fra en tid da det var minst like harde tak som nå. Ifølge Gullestad var prioriteringsrekkefølgen i forvaltningen rett og slett snudd opp ned mellom 1970 og 2025.
– I 1970 var bosetting og sysselsetting førsteprioritet etterfulgt av økonomisk lønnsomhet – med subsidier og økologisk bærekraft, som på sett og vis var fraværende. I 2025 er det omvendt. Bærekraft er premisset, etterfulgt av økonomisk lønnsomhet uten subsidier. Er det noe til overs, kan man tenke på bosetting og sysselsetting, sa Gullestad.
Strukturering mot fattigdom
Etter å ha gjennomgått denne forvandlingen, der han jo var tett på det meste av perioden, gikk han videre til hvilke utslag utviklingen gjorde rent tallmessig.
Her dreier det seg om utviklingen i årene 1945 til 2024. Antall fiskere har stort sett gått jevnt ned mot en viss utflating i forrige tiår. Total fangstmengde har unektelig svingt en del, men har grovt sett vært stabil siden midten av 1990-tallet. Fangstmengde per fisker har følgelig skutt i været siden begynnelsen av 1990-tallet, selv om grafen også viste en dupp for de to siste årene.
Vel så interessant blir kurvene om man sammenligner verdiutviklingen i fiskerinæringen med reallønnsutviklingen ellers. Mer presist: Indeksert utvikling i reallønn og gjennomsnittlig førstehåndsverdi per kilo fisk fra 1970-2024.
– De første årene holder disse kurvene følge. Men så får vi oljeboomen fra 1995, som jo løfter snittlønnen i Norge betydelig. De som baserer inntekten på førstehåndsprisen, var fremdeles prisgitt internasjonal etterspørsel og valutakurs, forklarte Gullestad.
Disse kurvene var samtidig svaret til dem som underveis har lurt på om vi ikke snart var ferdig med struktureringen i de ulike flåtegruppene.
– Det har det vært umulig å svare på siden vi opererer med bevegelige mål. Kurvene viser at det var behov for en kontinuerlig effektivisering om ikke fiskerne skulle bli virkelig fattige sammenlignet med andre arbeidstagere, sa den tidligere fiskeribyråkraten.
– I den siste perioden ser vi at det har gått motsatt vei, og grafene tilsier ikke noe behov for nye struktureringer, la han til.
Men henledet samtidig oppmerksomheten til duppene i gytebestander og fangstmengde per fisker de aller siste årene.
– Er dette snakk om naturlig variasjon? Eller er det andre årsaker? Og hvor står vi dersom Russland sier opp fiskeriavtalen? Hvordan virker klimaendringene inn? De kan gjøre at noen bestander går opp mens andre går ned, sa Gullestad som hadde notert seg at lysing var mer tilgjengelig samtidig som han regnet med at torsken ville bevege seg nordover.
– Jeg vet ikke om det er behov for strukturering nå, men at man bør ha strukturverktøyet klart for når det måtte bli nødvendig, er jeg overbevist om, sa 76-åringen som siden uttrykte at det ville være tragisk om samarbeidet med russerne opphører.
Fra oppsyn til bærekraft
Gullestad avsluttet med blikk på og bekymring for dagens situasjon.
Mye av innlegget dreide seg imidlertid om å gjennomgå utviklingen og peke ut vendepunktene i utviklingen av forvaltningen i etterkrigstiden. Etter 1970 sto det å lese i tittelen på innlegget, men nettopp 1970 var jo et viktig skifte.
– I ettkrigstiden frem til 1970 var fiskeriforvaltningen noe helt annet enn ressursforvaltning. Fiskeriforvaltningen den gangen dreide seg om tre hovedsaker. Man hadde fiskerioppsyn i de store sesongfiskeriene. Det var kvalitetskontroll for å sikre at kvaliteten holdt mål i markedet. Det tredje området gikk på å fornye, forbedre og øke kunnskapsnivået i fiskerinæringen. Næringen sto den gang noe tilbake i forhold til konkurrentene ute. Dette ga seg mange utslag. Teknisk avdeling gjorde det mulig å bygge opp fryseindustrien i Nord-Norge. De siste fiskerfagskolene lå fremdeles under Fiskeridirektoratet i min tid og inn på 1980-tallet, sa Gullestad, som altså så 1970 som det store hamskiftet.
Dette er etter at næringen hadde gjort de første sprangene i teknologiutvikling på 1960-tallet, uten at moderniserings- og effektiviseringsløpet på noen måte var over. Det var også etter sammenbruddet i sildebestanden og grepene det førte til. Ressurskrisen i sildefiskeriene foranlediget deltakerloven av 1972 og lukkingen av allmenningen.
– Senere har vi jo hatt de uløste problemene med NVG-sild og kolmule. Jeg synes det er en skam at vi ikke har kommet frem til en løsning etter så mange år, sa den erfarne innlederen uten å ville peke på noen bestemt.
– En annen ekstremt viktig milepæl var utviklingen til 200 mils økonomiske sone, sa en fremdeles tilbakeskuende Gullestad. De nye sonene i 1977 muliggjorde også bi- og senere multilaterale avtaler.
– Hele 1980-tallet var preget av å utvikle samarbeidene med Sovjetunionen i nord og EU i sør, sammenfattet han.
Marginal krangel
Men i 1989 fikk vi et nytt markert skifte. Før det kom lukking av kystfisket ikke på tale.
– Det var no, no, no, understrekte Gullestad. – Men så gikk det nedover og nedover med torskebestanden, og de som har vært i næringen i stund, kjenner datoen. 18. april 1989 ble det full stopp i kystfisket etter torsk.
– Vi hadde utredet alle mulige tiltak, men endte med at lukking av fiskeriet var eneste utvei, slår han fast.
Til slutt ble det fiskeriminister Svein Munkejord (Høyre) som måtte stå i stormen som kom.
– Det er bare Munkejord og etterfølgeren Oddrunn Pettersen (Ap, red.anm.) som har stått i stormen på denne måten. Over litt tid ble subsidiene avskaffet, kvotenøkler fastsatt og man fikk ulike ordninger for å tilpasse kapasiteten i flåten til ressursgrunnlaget. Kvotenøklene kunne også fastsettes innad i gruppene. Men det kunne ta tid, sa den tidligere fiskeridirektøren som minnet om at det han omtalte som en relativt homogen gruppe, ringnot, brukte ti år på å fastsette hva den interne fordelingen skulle være.
– Samtidig kan jeg ikke unnlate å nevne den betydelige innsatsen fiskerne selv gjorde, gjennom Norges Fiskarlag i 1991 og 2004 ved å fremforhandle kvoteforlik mellom gruppene. Det står det respekt av. Og fra Fiskeridirektoratets side respekterte vi dette. Med så mye usikkerhet det er i denne næringen, både i ressursgrunnlaget og på markedssiden, var det å følge disse nøklene et kjernepunkt for oss, sa Gullestad og la til;
– Og nå er det jo stadig mer marginale ting man krangler om.
Sularevpragmatikk
Innføringen av høstingsreglene var utvilsomt på Gullestads liste over sentrale ting. Som fremdeles kan bli diskutert.
– Det er greit at det er mulig å endre høstingsreglene. Men da tar man for gitt det intellektuelle arbeidet det krever å lage en bedre regel, slo eksfiskeribyråkraten fast.
Han gikk også inn på overkapasitetsproblematikken, kondemneringsordningen og Kjønnøy-utvalget, der han selv satt. I løpet av 50 informasjonstette minutter var han rett og slett innom hovedtrekkene i norsk ressursforvaltning de siste 55 årene og en rekke anekdoter. Vi tar med en som både er talende og frisk, og selvfølgelig Peter Gullestads versjon.
I etterkant av Riokonvensjonen (biologisk mangfold) sto Havforskningsdirektøren på døra hans etter at forskningsfartøyet Johan Hjort hadde vært på tokt. Man hadde kartlagt Sularevet – et 13 kilometer langt, 700 meter bredt, 35 meter høyt og 8000 år gammelt korallrev.
– Så var det en ting til: TV2 hadde vært med på toktet. Nyheten om revet ville komme på TV2-nyhetene samme kveld, fortalte Gullestad, som skjønte at man ville være tjent med å kunne melde at man alt var i sving med å se på et vern. Samtidig påpekte Gullestads nylig avdøde kollega Arne Wåge at saltvannsloven ikke ga hjemmel for slikt vern.
– Da kom jeg på at jeg hadde sett noe ueryngel på opptakene og foreslo at vi ut fra føre var-prinsipper fredet feltet som oppvekstområde for ueryngel, sa Gullestad og la til at jussen alltid hang etter utviklingen. Siden hadde han ringt Audun Maråk i Fiskebåt og gitt ham to valg.
– Det ene var å skrike og hyle som dere pleier. Det andre var å få noen veldig billige miljøpoeng. For hvis dere ikke har klart å rasere dette revet på 100 år, har dere sannsynligvis ikke så stort behov for å tråle der, sa Gullestad.
Det ble ikke noe bråk.