På få år har Ode etablert seg helt i front av et nytt torskeeventyr. Nå tar selskapet nye strategiske grep for å fortsette veksten.
– Etablering av Oslo-kontoret forteller mye om hvor vi er nå. Vi satser. Det er det beste ordet jeg kommer på, innleder Falk D. Øveraas.
Det er ikke så mange år siden vi møtte ham for første gang i Ålesund, da som nyansatt samfunns- og myndighetskontakt i Gadus Group. Året var 2021, torskeoppdrett på vei opp, men fortsatt var mange skeptiske. I 2023 skiftet selskapet navn til Ode AS og torskeoppdrett hadde faktisk allerede vist seg «liv laga».
— Vi har kommet langt på de seks årene vi har holdt på og vist at vi kan produsere torsk på en fornuftig måte. Med i alt elleve lokaliteter for matfiskproduksjon og 16.000 tonn i produksjonsvolum begynner vi å nærme oss å være blant Norges ti største oppdrettere — uansett art, forteller Øveraas.
Og nå er tiden kommet for å ta de neste stegene. Ode AS har satt seg som mål å eliminere de største risikomomentene. Det betyr nye tiltak og å bli enda bedre på kommunikasjon.
En Ode til torsken
Da vi hadde Månedens intervju med CEO Ola Kvalheim i 2023 besto Ode av 110 ansatte, en årsproduksjon på 7,5 millioner settefisk og ca. 4.000 tonn matfisk av torsk, i alt 21.016 tonn i MTB og rundt 200 millioner kroner i omsetning. Tre år senere er tallene mer enn doblet: 300 ansatte, 14 millioner settefisk, 16.000 tonn matfisk av torsk, 40.000 tonn i MTB-kapasitet og over 400 millioner kroner i omsetning (2024). Og det stopper ikke der.
— Vi har aktivitet i Trøndelag, Møre og Romsdal og Vestland og søker stadig etter nye lokaliteter, forteller Øveraas, og tar oss med til dagens anlegg fra sør til nord.
— Sjøanlegget i Nordfjord er Norges største med 5.780 tonn i MTB. Videre har vi én lokalitet i Austrheim kommune, og tre i Stad kommune som fulgte med overtakelsen av det som tidligere het Statt Torsk ASA. Så har vi én lokalitet i Sande kommune som har fått litt medieoppmerksomhet den siste tiden etter klage fra Naturvernforbundet. Videre er det to anlegg i Volda, én i Vestnes, én i Aure på Nordmøre som heter Aukan og sist Jonskjær på Smøla, som er vår nordligste i sjø.
Ode har også tre landbaserte anlegg for yngel og settefisk; klekkeri og settefiskanlegg på Rødberg i Indre Fosen, settefiskanlegg på Tjeldbergodden på Nordmøre og et settefiskanlegg på Vanylven i Sunnmøre, nylig kjøpt fra Mowi. Enn så lenge kommer rognen fra Nofima i Tromsø og yngel fra Havland i Florø.
— På alle lokalitetene søker vi nå om å kunne holde stamfisk. Det handler om å ta på seg fremtidsbrillene. Om torskeoppdrett skal bli så stort som det kan bli, er det klart vi trenger mer stamfisk-kapasitet. Vi vil trenge bedre biosikkerhet og dertil flere anlegg for å ha den tryggheten vi ønsker, sier han.
— Dere har en samlet kapasitet på 40.000 tonn. Hvor mye produserer dere i dag?
— I år regner vi med å levere mer enn 16.000 tonn torsk. Vi har en jevn vekst. I fjor produserte vi 10.000, og året før 4.500 tonn torsk.
— Og neste år?
— Mer. Det er snakk om nesten en dobling fra årets volumer. I våre beregninger befester vi posisjonen som Norges klart største leverandør av torsk. Det henger selvfølgelig sammen med lave volumer fra fangst av torsk, men det er samtidig et bevis på at vi, et selskap som ikke eksisterte for seks år siden, har greid å bygge opp noe. At det er mulig.
Tar foredlingen hjem
I begynnelsen av 2024 overtok Ode lakseslakteriet til Måsøval på Vartdal i Møre og Romsdal. Siden er det investert tid og penger i utstyr og drift. Med økte volumer vil også produksjonen her ta seg opp i årene som kommer.
— Vi tok over et gammelt lakseslakteri og har allerede gjort store investeringer på slakteriet. Nå er vi i gang med en ganske kraftig utvidelse for å kunne dekke kapasiteten vår i mange år fremover. Ved siden av å oppgradere slakteriet, legger vi til rette for det som skal bli Norges største hvitfiskfabrikk. Vi ønsker å videreforedle mesteparten av fisken vår i Norge. Ved å ta mer av foredlingen hjem sikrer vi vesentlig flere arbeidsplasser lokalt og legger til rette for mer produktutvikling. Investeringen medfører også nye arbeidsplasser. Normalt ved nyansettelser har vi onboarding ved hovedkontoret i Ålesund. Nå er det så mange som skal starte på slakteriet at det er mer hensiktsmessig å ta det der.
— Hva innebærer oppgraderingene på Vartdal?
— Akkurat nå har vi faktisk en måneds ombyggingsstopp. Det er vanskelig å produsere og oppgradere samtidig. Det nye prosessanlegget skal ligge på tomta til slakteriet på Vartdal. Sånn cirka rett over veien ligger Vartdal Plastindustri, og kassene vi benytter må være blant Norges mest kortreiste. I tillegg har vi naturligvis en lang rekke andre lokale leverandører som gjør det hele mulig.
— Kan du si litt om betydningen av leverandørindustrien for et selskap som dere?
— På Sunnmøre er vi midt i smørøyet av de beste leverandørene. Det er en drømmesituasjon. Hele produksjonsregionen er jo aller mest en leverandørregion, full av folk og selskaper som virkelig brenner for næringen og ønsker å få til ting. Om det er leverandører på ventemerder eller teknologileverandører til slakteriet ; det er en forutsetning for å lykkes.
Ikke tett nok på
Det snakkes og skrives en del om torskeoppdrett, ikke alltid i positive ordlag. Enkelte vil torskeoppdrett til livs og ser helst at man legger ned hele satsingen. Vi spurte Falk Øveraas om han kunne si noe om hindringene man møter på veien som et nytt torskeoppdrettsselskap som ønsker å vokse.
— Rekruttering og aksept for å drive med torskeoppdrett kommer høyt opp, noe jeg vil komme tilbake til. Så har det med lokaliteter og å sikre seg grunnlaget for produksjonskapasitet vært en krevende øvelse fra start. På papiret skal det ta 22 uker, men i realiteten tar det alt fra 100 til 250 uker. Det er altfor ineffektivt samtidig som ingen tar helhetlig ansvar for å sikre gjennomføring. Alle vet at det er et problem, men ingen tar ansvar for å gjøre noe med det. Og når man spør om hvorfor det ikke blir tatt hånd om, får man til svar at det er så vanskelig.
— Hvorfor er det så vanskelig?
— Det er dårlig governance. Ingen har helhetlig ansvar for gjennomføring. Så har myndighetene drevet frem enorm inflasjon i hvor omfattende søknader til akvakultur skal være, mens kapasiteten for å behandle og følge opp søknader stort sett er den samme. Samler man alt i et eget havbruksdirektorat blir det i hvert fall bedre styring, men man bør også strømlinjeforme prosessen og tilpasse kapasiteten til å behandle søknader med realitetene. Vi ser det samme her som Mario Draghi beskrev i sin rapport om Europas økonomiske konkurranseevne; den hemmes av overbyråkratisering. Det føles alltid riktig å legge på enda strengere krav, men over tid blir byrden uhensiktsmessig tung å bære for samfunnet. Der er vi nå.
— Mange sier at elefanten i rommet er statsforvalteren, at det er der prosessene stopper opp. Hva sier du?
— Jeg vil si at statsforvalteren er den som er mest frakoblet fra resten av akvakultursaksapparatet. Det er for eksempel veldig enkelt å ta en telefon til Fiskeridirektoratet, fylkeskommunene, Kystverket og Mattilsynet for å diskutere ting, høre hva de tenker om for eksempel en plassering av en lokalitet i et spesielt område og om det er noen problemer de ser for seg at kan dukke opp der. Statsforvalteren er som regel helt fraværende. Jeg har for eksempel sendt mail til saksbehandlere der fem uker på rad uten å få svar. Det er frustrerende når offentlig forvaltning ikke anerkjenner det ansvaret de har overfor næringsaktørene, sier Øveraas og begrunner:
— For at vi skal kunne si at vi har «license to operate» er vi helt avhengige av at forvaltningen og næringsaktørene jobber sammen; at forvaltningen er påkoblet næringen og har gode relasjoner til aktørene i den, at de møter på de samme arenaene, blir kjent med folk og diskuterer. Det er nok hos Statsforvalteren at styring og ansvarlighet rundt samfunnsoppdraget er svakest. Det er en erkjennelse at de ikke er godt nok påkoblet næringen de er satt til å forvalte. De er rett og slett ikke tett nok på næringen. Mulig det er for lite forståelse begge veier, men vi har ikke den gode dialogen som trengs.
Kunnskap og handling = aksept
Lokalitetsutfordringer, som vel like gjerne kan kalles et forvaltningsproblem, svarer ikke opp kritikken som kommer torskenæringens vei. Falk Øveraas og Ode bruker mye tid og ressurser på kunnskapsformidling og å finne løsninger på utfordringene.
— «License to operate» er helt sentralt. Kontoret i Oslo er et grep for å sikre nettopp det. Vi vil fortsatt invitere politikere og andre ut på merdkanten, men det er kortere vei til vårt kontor i Øvre Slottsgate 27 enn til Volda, Vestnes og Aure. Vi må være der beslutningstakerne er og møte dem kontinuerlig. Vi har veldig tro på norske politikere, men de må spilles gode. Det fratar dem ikke ansvaret med å sikre seg kunnskap, men næringen må også bidra til at de får den de trenger. Det er et paradoks at havbruksnæringen har hatt en lav terskel for å bruke penger på advokater, men veldig høy terskel for å bruke ressurser på kommunikasjon og omdømmebygging. Det har begynt å snu de siste årene, men det er mye jobb å ta igjen.
— Hva syns du om kommunikasjonsarbeidet som blant annet Sjømat Norge og Sjømatbedriftene står for?
— Menneskene som jobber i disse organisasjonene, gjør en veldig god jobb, og med svært begrensede ressurser. Sammenlignet med for eksempel Bondelaget så er sjømatnæringen ikke i nærheten når det gjelder å bevilge ressurser og satsing på kommunikasjon og omdømmebygging. Videre må aktørene i næringen selv også ta ansvar for å være aktivt med i det offentlige ordskiftet som former næringens omdømme. Det er produsentene og våre ansatte kritikken går mot. Da må vi også være der, ta del i debatten, informere og svare.
— En ting er jo å svare, men noe av kritikken er også reell. Hvordan forholder man seg til det?
— For å kunne svare på spørsmålet må jeg dele opp kritikken litt. Vi har for eksempel miljøbelastningen, som bransjen har god kontroll på, noe forskerne i HI bekrefter. Og den kritikken som har vært i det siste er derfor en avsporing som viser hvor lite opplyst debatten om næringen ofte blir på grunn av følelser og hat. Det virker som at kritikerne bevisst bruker risikorapporter når man skal male nettopp risikoer og mulige problemer, men aldri når de samme instituttene kommer frem til at torskeoppdrett er bærekraftig innenfor de rette rammene.
— Men gjelder ikke det også havbruksnæringen selv? Den har store problemer med å stole på lakselusmodellene til HI, men nøler ikke med å hente frem HI-rapporter når det gjelder utslipp og næringssalter?
— Jeg skal ikke kommentere luseforholdene, annet enn av vi registrerer sterk uenighet mellom forskjellige fagmiljøer og ingen effekt av tiltakene så langt. Risikorapporten om torskeoppdrett er mer relevant for oss og her sitter vi jo med vesentlig data. Det er klart at den belyser mulige risikoer, det er jo en risikorapport. Men den konkluderer også med at risikoen knyttet til torskeoppdrett ikke er så høy som enkelte prøver å fremstille at den er. Den slår jo fast at det går fint å bygge opp en torskeoppdrettsnæring og at fotavtrykket er akseptabelt. Mange fortsetter likevel å velge ut fraksjoner av rapporten for å skape et bilde om unyansert risiko og ingen mulige løsninger. Jeg frykter at man bygger en distanse mellom miljø- og havforskere på den ene siden og næringen på den andre om man alltid bruker forskningen til å bygge opp om eget narrativ. Det blir feil.
— Det mange er bekymret for er at tamtorsken skal blande seg med villtorsken.
— Vi som står i dette daglig vet at denne risikoen er håndterbar og noe vi har løst helt fint siden vi startet. Når det gjelder gyting, begynte vi først med lysstyring og har fått utrolig god effekt av det. Det neste var å begynne med dypdrift, som vi også har fått god effekt av. Og det tredje nå er kjønnssortering, som vi har stor tro på. Vi har også sterkere og bedre nøter og arbeider med gjenfangstordninger. Så er jo konklusjonen til HI etter flere store rømminger av torsk tidligere at man ikke ser en innblanding i ville populasjoner. Poenget er at vi finner stadig bedre måter å gjøre ting på med påfølgende stadig lavere fotavtrykk.
— De mest ekstremistiske stemmene vil jo legge ned havbruksnæringen. Dette er et stort paradoks, når FN samtidig sier at vi trenger nesten en dobling i havbruk innen 2040 for å nå våre klimamål og ta vare på planeten. Den største trusselen mot ville fiskepopulasjoner er overfiske, fordi folk trenger mat. Økning i havbruk er den beste måten å beskytte ville fiskebestander på. Vi må så og høste slik man har gjort det i landbruket gjennom flere hundre år.
— Hva betyr det at dere satser på dypdrift?
— Vi legger om til dypdrift på alle de lokalitetene som er godt egnet. Videre jobber vi også med å utvikle lukket produksjon av settefisk i sjø. Vi har blant annet ute en stilling nå som koordinator på lukket drift, en tydelig indikator på at dette er noe vi satser på. Vi ser også på alle andre mulige løsninger og teknologier. Det er jo slik man driver en bedrift; hvilke ulike løsninger kan vi ta i bruk for å løse ulike problemer? Jeg har veldig mange høner å plukke med alle som sier at «nå skal vi ha lukket drift overalt». At myndighetene skal begynne å blande seg inn i hvilken konkret produksjonsteknologi private selskaper skal benytte, er en unødvendig autoritær tilnærming. Privat næringsliv må få lov til å drive innovasjon og produktutvikling innenfor fornuftige rammer.
— Men er det «unødvendig autoritær tilnærming» å kreve utslippskutt, bedre dyrevelferd og null rømming? De som mener at fiskeoppdrett må foregå i lukkede systemer har jo en lang rekke gode argumenter.
— Ode er 100 prosent teknologiagnostisk; vi jakter hele tiden den beste måten å produsere sunn og bærekraftig mat med best mulig samfunnsøkonomiske resultater. Ideen om at lukket skal ta over er fjern med dagens teknologi. Det blir det samme som å kreve null kjøretøy og veier hvor det ikke skjer ulykker og personskader eller at samferdsel generelt skal skje uten fotavtrykk i naturen. Det høres romantisk og fint ut, men er ikke en realitet som er tilgjengelig i dagens samfunn. Derfor er debatten irrelevant, så lenge det ikke er praktisk gjennomførbart eller økonomisk bærekraftig uten enorme subsidier. Lukket kan i dag fungere fint på enkelte lokaliteter, men det kan ikke være opp til politikere å sitte og detaljregulere hva slags type produksjonsformer man skal bruke på en lokalitet her og der. Næringen må bestemme dette innenfor rammer som skal sikre vekst og samfunnsnytte med lavest mulig fotavtrykk.
— Du nevnte også kjønnssortering?
— Ja. Kjønnssortering innebærer at vi splitter opp i hann- og hunnfisk. På den måten eliminerer vi risikoen for gyting. Denne teknologien har vi som mål å implementere allerede i år.
— Og så til slutt litt om Oslo-kontoret. På hvilken måte vil et distriktskontor i hovedstaden løse utfordringene vi har snakket om?
— Det er flere gode grunner til å etablere seg i Oslo. De fleste i Norge bor nærmere Oslo-kontoret enn Ålesund-kontoret. Folk som verken ser oppdrettsanlegg til vanlig eller merker effektene av oppdrettsnæringen har meninger om næringen og det vi driver med, de utgjør et flertall av samfunnet og former politikk både gjennom å stemme og ved å være premissgivere i opinionen. Å være til stede der folk bor, informere og snakke om den næringen vi driver er helt essensielt for å få «license to operate».
— Hvilket bringer meg inn på at vi må sitte tettere på myndighetene, tettere på politikere på Stortinget og tettere på den forvaltningen som er på Østlandet. Det er avgjørende at de som bestemmer har kunnskap om næringen. Det skjer ikke av seg selv når man er en ny liten næring. Og sist, men ikke minst; rekruttering. Distriktene bygges systematisk ned av alle som vil verne naturen der mot menneskelig aktivitet og derfor er det avfolkning og lekkasje av arbeidskraft med rett kompetanse og bakgrunn. Her på Østlandet er arbeidsmarkedet voksende og større. Havbrukssektoren trenger all den kompetansen, erfaringen og arbeidskraften den kan få.
Rekruttering en flaskehals
Ode er ikke alene om å trekke frem rekruttering og tilgang på kompetent arbeidskraft som en av hovedutfordringene. Vi lurte på hvorfor det er en utfordring for Ode, og hvordan man løser denne «flaskehalsen».
– For oss er det spesielt et tema ettersom vi vokser og utvikler oss veldig raskt. Vi har nettopp passert 300 ansatte, hvorav de fleste i produksjonen på land og på sjø. Rundt 50 av oss jobber i administrasjonen med alt fra ledelse, salg- og logistikk, kvalitet, lokaliteter, innovasjon og HR. Alt krever sitt og vi vil trenge flere ansatte fremover. Jeg kjenner ingen i Ode som ikke sier at de har mye å gjøre. Vi jobber målrettet med å tiltrekke oss de riktige ansatte gjennom generelt fokus på omdømme, konkret satsing på studenter og at de som jobber i Ode er best mulige ambassadører for selskapet, våre verdier og vår kultur.
— Dere har tre sterke profiler utad; CEO Ola Kvalheim, sales manager Cathrin Kvalheim og deg selv som kommunikasjons- og samfunnskontakt (Head of public affairs). Har det vært et bevisst valg?
— Ja, det er nok historisk betinget av ansvaret de tre har hatt som gjør det naturlig at de tar del i det offentlige ordskiftet rundt selskapet vårt og næringen vår. Nå satser vi også videre på å gi omverdenen enda dypere innsikt i Ode, vår organisasjon og aktiviteten vår. Vi bruker for eksempel TikTok for å fortelle historien til de som jobber på merdkanten og på landanleggene. Vi har mange unge personer som brenner for det de jobber med og bidrar til aktivitet i sine egne lokalsamfunn. Det er utrolig viktig at flere får kunnskap om det vi holder på med, at vi skaper verdier og levende lokalsamfunn, både for å få aksept for det vi holder på med, men like mye for å vise at det er gøy å jobbe i Ode. Det forteller vi i best gjennom å vise historiene til de som allerede jobber hos oss.
— Den siste tiden har du åpenhjertig fortalt at det ikke er så enkelt å stå opp for egen arbeidsplass, og om ansatte hos dere har opplevd både trakassering og trusler fra såkalte «tastaturkrigere» og nett-troll.
— Motstand mot torskeoppdrett er på sett og vis forståelig. Vi bygger en ny næring rundt en fiskeart de fleste nordmenn har et forhold til og som betyr mye som villfisk. Da blir engasjementet stort, og meningene mange. Problemet oppstår når debatten over tid tegner et bilde av at folk i næringen driver med noe grunnleggende galt, framfor gjennomregulert matproduksjon. Da blir veien kort fra uenighet til personangrep, og fra argumenter til hets mot enkeltpersoner som bare gjør jobben sin. Der går grensen for meg. Nettopp derfor mener jeg at næringen må svare – tydelig og hver gang. Vi må korrigere feilinformasjon og være tydelige på at trakassering ikke er OK. Det skylder vi de tusenvis langs kysten som hver dag står på å for å lage sunn mat fra havet. Vi tåler å bli kritisert, men vi skal aldri akseptere at folk blir hetset for å gå på jobb. Til sutt handler det om folkeskikk – og den har vi alle et ansvar for å forsvare.
Hvordan sikre nok torsk?
Falk Øveraas var rask til å trekke frem rekruttering, tilgang på lokaliteter og «license to operate» som hovedutfordringer. Så har han også et siste hjertesukk: Hvordan produsere nok torsk.
— Det virker kanskje som en tulleutfordring, men er dessverre ganske aktuelt. Folk fra hele verden står i kø for å kjøpe fersk, norsk oppdrettstorsk. Vi skulle gjerne solgt til alle og enhver, men vi har ikke nok torsk å selge. Myndighetene ser jo også at dette er en næring som fungerer, at etterspørselen er stor, men at det ikke er nok torsk på markedet. Hvorfor kaster man seg da ikke rundt for å gi de virkemidlene som gjør det mulig å produsere mer? Vi har mulighet til å øke eksportinntektene og kanskje enda viktigere, sikre at vi opprettholder markedsplassene ute. Det er en no-brainer. Det betyr ikke ukontrollert vekst, men at vi sammen lar torskenæringen bygge seg opp på et høyere nivå litt raskere.
— Dere har 40.000 tonn i kapasitet og produserer under halvparten. Før dere peker på myndighetene kan dere kanskje nå eget potensiale?
— Jo, men det tar 2-3 år å bygge anleggene og 2-3 år å produsere fisken. Vi vil stange i taket allerede i 2028, så med 5 års horisont så skulle vi allerede hatt på plass konsesjonsgrunnlaget for 2029 for 2 år siden.
— Hva med avlsprogrammene? Er det nok aktører der?
— Vi har godt samarbeid med både Nofima og Havland. Det viktigste er at de investerer i kapasitet til å sikre en robust og biosikker kapasitet på genetikk og rognproduksjon. Der opplever jeg at vi har god dialog og felles forståelse. Men vi har sendt inn høringssvar om at Nofima – som har en kjempebra avlskjerne – må industrialiseres slik at den i det hele tatt kan bidra til å gi næringen mer kapasitet på stamfisk og rognleddet.
Les også:
— Tjener dere penger nå?
— Regnskapet for 2025 vil bli avlagt og offentligjort nå i sommer. Det er fortsatt behov for stor vekst i produksjonsvolum for å sikre kostnadseffektiv produksjon. Vi er i dag 100 ganger mindre enn laksenæringen og sliter således med unødvendig høye enhetskostnader i mange ledd på grunn av manglende skalering.
— Så får dere en god del drahjelp av himmelske priser om dagen.
— Ja. Vi har gode priser på torsken, men slik som Sjømatrådet påpeker risikerer vi at tilbudet på fersk torsk blir så lavt at kundene tar det av menyen og ut av hyllene, uavhengig av pris. Mange villfiskere har kun sett oppdrettstorsken som en konkurrent som kan ta kundene deres, men stadig flere innser at det ikke er et nullsumspill, men heller at oppdrettstorsken er essensiell for å sikre at butikkjedene og restaurantene har evne og vilje til å satse på torsk.
Samarbeid er alfa og omega
Torskeoppdrettsnæringen består i dag av en håndfull selskaper. Foruten Ode er det Norcod, Kime og Vesterålen Havbruk, samt Havland og Nofima med egne avlsprogram. Siste nyhet er Multigen Gadus som skal starte med lukket drift i Lofoten.
— Jeg vil rose samarbeidskulturen vi har hatt i torskeoppdrettsnæringen. Vi samarbeider med alle aktørene på de områdene det er lovlig og fornuftig å samarbeide, også gjennom felles organisasjoner som Cod Cluster og Sjømat Norge. Et tett samarbeid er veldig fornuftig når man skal bygge opp en ny næring.
— Er dere uenige om noe?
— Det er få aktører som stort sett alltid har felles interesser. På markeds- og salgssiden samarbeider man åpenbart ikke, men vi er gode på å dele informasjon og hvordan vi skal drive FoU og løse utfordringer, slik som gjenfangstordninger gjennom Cod Cluster. Jeg vil i den sammenheng trekke frem Cod Cluster spesielt, som har tatt på seg en viktig rolle for å samordne det arbeidet der og for å bygge ned konfliktlinjene mellom villfisk og oppdrett. Det har vært veldig viktig.
— For en ekstern er det vanskelig å se forskjell på Ode og de andre torskeoppdretterne. Det er torskeoppdrett!
— Vår oppfatning er vel det stikk motsatte i de aller fleste sammenhenger. Det er åpenbart forskjeller mellom selskapene, og alle må få lov til å gjøre det på den måten de ser at best tjener dem. Vi må alle stå for egen drift og kommunikasjon. Vi i Ode har siden starten kjørt en veldig åpen kommunikasjonsstil og mener at torskenæringen har alt å vinne på å være åpen og selvkritisk. Vår policy er at når journalisten eller hvem det måtte være ringer, skal vi alltid svare. Det er en del av samfunnsansvaret.
— Og så et siste spørsmål: Marianne Sivertsen Næss har sagt at det er særlig tre ting som skal ligge til grunn når ny havbrukspolitikk og forvaltning nå utformes; individuelle insentiv, dyrevelferd og miljø. Hva tenker Ode om det?
— Jeg tenker at alle de tre aspektene er forutsetninger for at havbruksnæringen skal kunne vokse på en bærekraftig måte. Spesielt for torsk handler det om å løse alle problemområder og sikre flere gode lokaliteter. Klarer vi det er muligheten for vekst enorme. Det er jo også derfor vi satser som vi gjør nå. Fokus på rekruttering og kommunikasjon, dypdrift og nye teknologier, investeringer på slakteriet, prosessanlegg, søknader om stamfisk og kjønnssortering. Det er slik vi bygger en bærekraftig torskeoppdrettsnæring; sten for sten som vil stå seg i fremtida!
