Sildehistorie som sommerlektyre

Hallgrimur Helgason vekker det gamle sildeeventyret på Island i en forrykende trilogi.

Tittelen «Seksti kilo solskinn» vil være mystisk for mange, kanskje litt mindre mystisk for dem som har en fot i fiskerinæringen og dessuten vet hvor den siste oversatte romanen til islandske Hallgrimur Helgason henter handlingen fra.

I visse kretser vekker navnet Segulfjordur flimrende bilder selv om det er godt over 100 år siden silda gjorde den vesle plassen til en liten by og en del av den felles islandsk-norske historien. Silda er å se også på omslaget og skal spille den ene hovedrollen i hele trilogien denne romanen er en del av.

Seksti kilo er nettopp vekta på en ferdigsaltet sildetønne i pionértiden nord på Island. Og solskinnet er kanskje aller mest håpet og lyset silda brakte med seg til et samfunn som hadde vært preget av spredte sauer, risikabelt haifiske, jordgammer og stor armod.

Og for islendingene var silda rett og slett ufisk. Kanskje hadde dette like med organisasjonen og forutsetningene som måtte på plass for å ta vare på og gjøre butikk av større sildefangster.

Boka «Seksti kilo solskinn» begynner før islendingene ser ut til å skjønne seg på dette.

Eilifur Gudmundsson haster ned gjennom skaret, sender puddersnøen til alle kanter som en iskledd dampmaskin. Vi følger ham, varm av strevet og fotfrossen, med julemelet i sekken, og vi hører peisingen hans. Vi hører den bedre enn han selv gjør, for vi er bokfolk og ser ting på trygg sengeavstand, innhyllet i den fullkomne lesestillheten som hersker i dynetrekkenes rike, og nyter å følge med på andres fortvilelse i lyset fra nattbordlampen.

Og det begynner i armod, med en nådeløs ørrethandel og et like nådeløst snøskred som gir den andre hovedpersonen Gestur en runddans av en oppvekst, uten mor, men på sett og vis med tre fedre.

En sild og to til

Forfatteren Hallgrimur Helgason (f.1959) er en av Islands fremste forfattere, nominert til Nordisk råds litteraturpris tre ganger, og denne boka er som flere andre fra hans hånd oversatt til flere språk. «101 Reykjavik» er også filmatisert. Bøkene har språklige kvaliteter som krever sitt av oversetteren, og Maren Barlien Guntvedt er absolutt med på å gjøre disse seksti kiloene til en stor og til dels kostelig leseopplevelse.

Og det er ikke de eneste seksti kiloen vi vil kunne glede oss over.

Seksti kilo-sagaen utgjør en trilogi der førsteboka følges opp av «Seksti kilo juling» og «Seksti kilo søndag». Helgason bor i Reykjavik, men trilogien tar til nord på Island, der sola nesten er helt borte, eller holder det gående døgnet rundt.

Og i og med at det er en trilogi, er det meste av den første boka i «den gamle tida», før silda.

Sølvfisken melder seg først på etter hvert, og hovedpersonen er i dette bindet bare en gutt som tar tak i livet sitt et godt stykke uti leseriet.

Han er slett ikke den eneste vi lærer å kjenne. Små og store bifigurer og morsomme, dramatiske eller tragiske underhistorier sluses inn og gir den store fortellingen frodighet og farger. Det er virkelig karakterer vi blir kjent med, og de holder som regel trofast på karakteren underveis. Vi lever oss inn i deres lidelse og sprell og tar inn den heftige naturen med dem.

Ser vi bort fra den overivrige sommersola er det både mørkt og kaldt, og kirken blåses på havet. Ingen kan ane at det er mer moderne tider på gang.

Sildesynet

Silda er gammelislendingene uvedkommende, men hovedpersonen har et ungt, våkent blikk som gjør at han kan være med fra starten av det store eventyret som er i vente – mens han gjeter sauene i fjordsiden.

Da han hadde blitt tørr rundt øynene, fikk han øye på noe besynderlig i sjøen framfor seg, i sundet ved neset. Et stort stykke av den speilblanke sjøen yret som et myldrende ormebol. Sjøormer? Men jo lenger han så på det, jo mer syntes han det så ut som sjøen kokte, hvordan kunne det ha seg?

Synet til den unge sauegjeteren er et forvarsel om hva vi har i vente. Vi kunne ha sagt at silda kommer, men det er først nordmennene som kommer. Som vet å verdsette en god sildestim, og vet hva det kreves å gjøre den om til knitrende sedler.

For de fleste av leserne er det nok en overraskelse å se hvor aktive nordmennene var i denne andre utkanten og at vi for en gangs skyld har rollen som sivilisasjonsbringere. Viktigere er nok betydningen dette har for Island. Er det silda lengst nord i landet og norske redere og fiskere som drar Island inn i den moderne tid?

Den store vendingen

Det er nok det store bildet i denne trilogien, som jo er ferdigskrevet – bind nummer to kommer i norsk språkdrakt i august. Hovedpersonen Gestur skal utvilsomt være med videre.

Det ukonfirmerte fattiglemmet klarer å ta seg i posisjon og ta en tørn når nordmennene får sving på sakene i den nordvendte fjorden. Etter å hatt denne tørnen, er spørsmålet om det også blir verdsatt. Han får en raus femkroneseddel i hånda.

Penger! Hva var vel solen sammenlignet med penger?

Noe stort er på gang.

Samtidig skjer sitrende norsk-islandsk flørting i form av et spontant ganekurs på den norske skuta i havnen.  Helgason tar oss inn i historien, en historie som er nesten like mye norsk som islandsk, men som få nordmenn kjenner. Helgason kjenner dette stoffet og dette landet. Samtidig legger han på og gir historien en ekstra omdreining.

Det sies at virkeligheten overgår fantasien. Helgason gjør virkeligheten rangen stridig slik sett. Her veves det inn historier av det slaget man ellers kun hører i mørke kroker på slutten av fuktige aftener.

Det er kostelig, det er store bokstaver, og ett og annet er sikkert også omstridt. Og med så mange underbruk av fortellinger og personligheter som melder seg på, rekker vi ikke å komme særlig lang under huden på mange.

Samtidig skildres naturen i denne delen av Island med et friskt blikk på hver side, og forfatterens skrivelyst vil nok vekke leselyst hos de aller fleste som får boka i hende.

Sild kan også bli storartet litteratur. Og det er altså mer i vente.